Krigsnarrativet må utfordres!

For å opprettholde krigs- og konfliktsnarrativet trenger man fiender. Siden slutten av den kalde krigen har vestlige land hatt mange såkalte fiender for å legitimere det enorme krigsmaskineriet til NATO og USA.

«Språk er makt» – vi har hørt dette mange ganger. Forskjellige ord og begreper skaper vår forståelse av det som skjer i verden. Vi leser daglig om beredskap, forsvarsbudsjett, sikkerhetspolitikk, bevæpning av politiet, digital beredskap, beredskapslagring med mer. Disse ordene og begrepene har undertoner som gir assosiasjoner til krig og hvordan vi best kan beskytte oss mot angrep. Politikere og medier gjentar daglig slike begreper og former et narrativ som påvirker vår forståelse av samtidens kriger og konflikter.

For å opprettholde krigs- og konfliktsnarrativet trenger man fiender. Siden slutten av den kalde krigen har vestlige land hatt mange såkalte fiender for å legitimere det enorme krigsmaskineriet til NATO og USA. Deres militærbudsjett økes med milliarder av kroner årlig. Opprustning presenteres som den eneste løsningen vi har for å beskytte oss mot angrep på nasjonal sikkerhet og demokrati. Krigsindustrien bruker medier og informasjonskanaler for å bygge opp under redselen i befolkningen og refererer til nedrustning som tap av makt og manglende sikkerhet.

Hvem tjener på krigsnarrativet?

De som tjener mest på dette krigsnarrative er våpenprodusenter, forskere som forsker på dødelige våpen, spioneringsutstyr, satellitter og annet krigsmateriell. Også politiske ledere kan bruke krigs- og konfliktsnarraivet til å bygge opp sin egen makt og vinne støtte i befolkningen gjennom å appellere til folks frykt og redsel. Staten kan også tjene penger på alle investeringene i våpen, olje og gassindustrien. Siden Ukraina-krigen startet, har Norge tjent milliarder av kroner på å selge våpen, olje og gass til sine allierte. Vanlige nordmenn blir lurt til å tro at pengene som investeres i krigsindustrien i form av aksjer, øker pensjonsfondet og sikrer nordmenns fremtidige pensjoner. De fleste ønsker seg gode velferdsordninger og økning av velferdsbudsjetter, og det er menneskelig å være opptatt egen inntekt og verdige leveforhold i alderdommen. Men å bruke folks utrygghet til politiske formål, er en kynisk utnyttelse av demokratiet.

Krigs- og konfliksretorikken må også forstås i lys av historien og geopolitiske maktforhold. Etter annen verdenskrig ble det slutt på den direkte koloniseringen av mange land i Afrika og Asia. Flere områder ble delt på en måte som gjorde at interne konflikter mellom folkegrupper ble intensivert og fortsetter den dag i dag. De fleste landene måtte gjenoppbygge sin industri, sin administrasjon, sitt jordbruk, med andre ord, hele sin infrastruktur. I kjølvannet av fattigdommen som preget mange av disse landene, har det oppstått en stor internasjonal hjelpeindustri hvis oppgave har vært å gi humanitær bistand til fattige over hele verden. Fortsettelsen av krig og konflikter har styrket hjelpeindustriens økonomiske makt, og mange har blitt profesjonelle forvaltere av lidelse. Mange har sin jobb i de store hjelpeorganisasjonene og deres jobber er avhengig av fortsatt fattigdom, krig og konflikter.

Jeg har vært på mange fredskonferanser hvor bistandsorganisasjoner har vært sentrale premissleverandører. I slike fora er ofte søkelyset på nedrustning fraværende og bistandsorganisasjonene utfordrer heller ikke narrativet til krigshisserne. Jeg mener at man ikke kan snakke om fred uten å adressere krigsindustrien. Fredsarbeid krever at det internasjonale samfunnet investerer mer i velferd og mindre i opprustning av krigsindustrien.

Internasjonale bistandsorganisasjoner, særlig ikke-statlige, humanitære organisasjoner, har et ansvar å sette søkelyset på sammenhengen mellom våpenindustrien og krig, fattigdom og manglende satsing på velferd. Nøytralitet er også å velge side, man velger å opprettholde sin posisjon og makt innenfor den såkalt humanitære hjelpeindustrien. Vanlige folk blir igjen lurt til å tro at fattigdom og krig i andre land ikke henger sammen med krigsindustriens fremgang og makt i vår del av verden.

Land og selskaper som tjener stort på våpenindustrien, energiomlegging og geopolitisk status quo vil alltid være redde for fredsretorikk. Fred krever rettferdighet og maktfordeling og kan være farlig for de som er redd for å miste makten. NATO og USA blant andre makter opprettholder krigs- og konfliktsnarrativet. De forteller oss at trusselnivået er høyt og at vi må satse enda sterkere på våpenindustrien. Slik fortsetter de sin geopolitiske innflytelse og NATO sin posisjon som Europas redning mot Russland og andre land som er definert som fiender. I krig- og konfliktsnarrativet særlig i medier sitter krigsmaskineriet på rattet og styrer retningen mens freden sitter i baksetet, usynlig og marginalisert.

Folk flest ønsker fred, om de bor i Afghanistan, Sudan, Ukraina eller Palestina. Vi må derfor avsløre binding mellom krigsprofitørene og krig- og konfliktsnarrativet for å styrke bevisstheten om muligheten for reell fred i verden. Vi kan ikke la pengeinteresser styre vår rett til en fredelig utvikling av våre samfunn og vår sameksistens med andre mennesker.