En uheldig allianse mellom nasjonalister og feminister

Feministisk retorikk blir brukt av nasjonalistiske bevegelser for å fremme en rasistisk eller innvandringsfiendtlig agenda, ofte under dekke av å beskytte kvinners rettigheter.

Folk som vet at stemmer ikke kjøpes med dadler og smil, men med rettferdighet, respekt og reell representasjon. Nylig feiret vi 17. mai. Følelser av nasjonal tilhørighet og samhold er viktig for innbyggerne i ethvert samfunn. Men når grensene for hvem som inkluderes i det nasjonale fellesskapet snevres inn, blir nasjonalisme en farlig politisk ideologi. Høyre- nasjonalismen, som har vært på fremmarsj i flere tiår, er tuftet på politiske idealer om å bevare europeisk kultur, språk og tradisjoner. Nå ser vi at også feministisk retorikk blir brukt av nasjonalistiske bevegelser for å fremme en rasistisk eller innvandringsfiendtlig agenda, ofte under dekke av å beskytte kvinners rettigheter.

Høyrenasjonalistiske ideologier vektlegger vanligvis kvinnens rolle som mor og omsorgsperson og fremstiller kvinner som bærere av nasjonens kulturarv. Men til tross for at disse konservative idealene ofte er i konflikt med kvinnefrigjøringsidealer, er mange kvinner politisk aktive og innflytelsesrike i disse bevegelsene. Under valgkampen i USA støttet for eksempel mange kvinner Trump, spesielt hvite, evangeliske kvinner. I Europa har mange kvinner organisert seg i anti-abort og anti-LHBT-saker. Slike kvinnebevegelser gir sterke assosiasjoner til Nazi-Tysklands promotering av den «ideelle ariske kvinnen» som fødte barn for fedrelandet.

Les også: Barns frihet må veie tyngre enn voksnes følelser om hijabBarns frihet må veie tyngre enn voksnes følelser om hijab

Kvinner innehar også ledende posisjoner i mange av Europas høyrenasjonalistiske bevegelser, blant dem Giorgio Meloni, Italias statsminister og leder av partiet Italias Brødre, Marine Le Pen, tidligere leder av Nasjonal Samling i Frankrike og Alice Weidel, nestleder i AfD-Partiet i Tyskland. Gjennom sine lederposisjoner representerer de en kvinnerolle der styrke og autoritet ikke står i motsetning til femininitet og det å støtte opp om tradisjonelle familieverdier. De bruker også argumenter om å sikre kvinners rettigheter til å rettferdiggjøre sin innvandringsfiendtlige politikk. For eksempel blir ofte innvandrer- og flyktningkvinner fremstilt som ofre for sine kulturer og ikke-vestlige menn som iboende farlige og kvinneundertrykkende. Nødvendigheten av «å redde de undertrykte innvandrerkvinnene» kan på den måten legitimere rasistiske og innvandringsfiendtlige lover.

En del feminister og høyre- nasjonalister rettferdiggjør sin støtte til en restriktiv innvandringspolitikk ved å vise til behovet for frigjøring av muslimske kvinner i Europa

Allerede på 1980 og 90-tallet utfordret flere kvinnelige forskere fra Sør (Asia, Afrika og Mellom- og Sør-Amerika) vestlige feministers framstilling av muslimske kvinner med hijab som undertrykte. Leila Ahmed, en egyptisk-amerikansk forsker på islam og kjønn, ble i 2010 invitert av MiRA-Senteret for å snakke om kvinners posisjon i Islam (se gjerne på Youtube «Leila Ahmed in conversation with Fakhra Salimi»). Ahmed fortalte at særlig etter 11. september 2001, har den islamfiendtlige retorikken i Vesten økt og narrativet om at muslimske kvinner trenger å bli reddet, blitt mer utbredt. I 2017 utviklet den italienske sosiologen og forskeren Sara Farris begrepet «femo-nasjonalisme» i sitt banebrytende arbeid «In the Name of Women's Rights: The Rise of Femonationalism» (2017). Hennes hovedpoeng er at en del feminister og høyre- nasjonalister rettferdiggjør sin støtte til en restriktiv innvandringspolitikk ved å vise til behovet for frigjøring av muslimske kvinner i Europa. Femo-nasjonalistene bruker med andre ord en feministisk diskurs for å rettferdiggjøre en politikk som er innvandringsfiendtlig, anti-muslimsk og svært kritisk til det flerkulturelle samfunnet.

Feminisme handler om kvinnefrigjøring og likestilling for alle i samfunnet. Høyrenasjonalisme derimot, bygger opp under frykten for at innvandring vil føre til at den nasjonale identiteten vil gå tapt. De hevder de støtter kvinner, ved blant annet å argumentere for at strengere innvandringspolitikk vil beskytte kvinner mot tvangsekteskap, vold og undertrykking. Istedenfor å bruke feminisme som en frigjøringskraft for alle kvinner og sette søkelys på strukturell kjønnsdiskriminering og vold, bruker de en ekskluderende retorikk der visse grupper, i de fleste tilfeller ikke vestlige minoriteter og muslimer, ikke inkluderes i fellesskapet.

Vi er i en historisk tidsalder der menneskerettighetspolitikk og kvinners rettigheter er truet i mange land. Høyreekstreme partier er på fremmarsj og i en slik politisk atmosfære trenger vi å samle alle krefter for å kjempe for både eksisterende rettigheter og manglende rettigheter. For kvinneorganisasjoner er det nødvendig å bygge solidaritet på tvers av nasjonale grenser, etnisitet, religion og oppholdsstatus. Vi må også begynne å se kritisk på våre egne handlinger og stille spørsmål ved om kvinnesakskvinner også kan bidra til å undergrave rettighetspolitikk. Å være kvinne er ikke i seg selv synonymt med å styrke kvinners rettigheter, ei heller å være inkluderende. Mange har ofret mye for at vi skal kunne leve i et likestilt samfunn. Skal vi tillate at flere hundre års kamp for kvinnefrigjøring og inkluderende demokrati blir kapret av høyrenasjonalister? Kvinneorganisasjoner har et ansvar for å aktiv jobbe for å avsløre anti-feministisk politikk og nedkjempe konservative krefter som fører en ekskluderende politikk. Vi må ta tilbake den feministiske retorikken for å fremme en inkluderende rettighetspolitikk. Det er det som er sjelen og kraften til feminismen!