I sitt innlegg i UtropUtrop forsøker Noor Bhatti å diskreditere mitt forslag om å vurdere en aldersgrense for hijab med påstander om polarisering, generalisering og «symbolkamp». Det er hennes rett å være uenig med meg. Men det må kunne forventes at hun møter en saklig ytring med fakta og argumenter, ikke med personlig mistenkeliggjøring og retoriske hersketeknikker.
Bhatti skriver at min bekymring for små jenter som utsettes for press til å bruke hijab er basert på egne holdninger, og ikke på virkeligheten. Hun mener at debatten om barnehijab er utgått på dato. Til det vil jeg si følgende: Det er ikke min virkelighetsforståelse som er problemet. Det er Bhattis manglende evne til å se utenfor sin egen privilegerte virkelighet.
Hun skriver at verken hun eller hennes venner har sett barn i hijab i barnehagealder. Det er godt å høre. Men vi bygger ikke politikk eller beskyttelse av barns rettigheter på hvem som tilfeldigvis har sett hva. Vi bygger det på forskning og dokumenterte erfaringer. Jeg vil derfor foreslå at Bhatti setter seg ned og leser rapportene fra Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, ledet av IMDi og Bufdir. Der finner hun en annen virkelighet. En virkelighet der rekordmange jenter og unge kvinner ber om hjelp fordi de begrenses i hverdagen, kontrolleres i klesvalg, vennskap og fritid – og i enkelte tilfeller presses til å bruke hijab.
Bare i 2024 rapporterte Kompetanseteamet om en markant økning i henvendelser
Bare i 2024 rapporterte Kompetanseteamet om en markant økning i henvendelser. Dette er ikke gamle historier eller marginale enkeltsaker. Det er ferske data fra skoler, helsesykepleiere og hjelpeapparat over hele landet. Jenter i barneskolen forteller at de tar av seg hijaben i skolegården, og tar den på igjen før de går hjem – fordi de ikke tør å være seg selv. Det er ikke ytringsfrihet. Det er ikke trosfrihet. Det er kontroll.
I tillegg viser Probas rapport om negativ sosial kontroll i skolen (2024–3) at ansatte i både grunnskolen og ungdomsskolen ser tydelige tegn på press og påtvunget religiøs praksis blant annet hijab. Flere uttrykker bekymring for at barns egne ønsker forsvinner i lojalitet til foreldrenes forventninger.
Å foreslå en aldersgrense for hijab i barnehage og barneskole handler ikke om å frata voksne kvinner retten til å bære religiøse symboler. Det handler om å gi barn en mulighet til å utvikle sin egen identitet, i sitt eget tempo. Uten symboler de ikke forstår eller har valgt selv.
Så til det personlige. Bhatti må gjerne være uenig med meg. Det tåler jeg. Men hun må legge bort det hun måtte ha av personlige motforestillinger mot meg, og heller møte meg på det hun faktisk kan dokumentere. Når hun isteden bruker kronikken sin på å tillegge meg motiver og beskrive mitt engasjement som en “kamp mot symboler”, bidrar hun ikke til debatt. Hun bidrar til forenkling og avsporing.
Det hun kaller polarisering, er i realiteten en nødvendig diskusjon om barns rettigheter. Det vi diskuterer her, handler ikke om Bhatti, og det handler ikke om meg. Det handler om jenter i dette landet – og om hvorvidt vi som samfunn tør å stille oss på deres side når lojalitetspress og kontroll kler seg ut som frivillighet.
