Legg hijabdebatten død

Mange muslimske kvinner kjenner seg ikke igjen i narrativet om at hijaben er et symbol på undertrykkelse og de ønsker å bli hørt på egne premisser. Nå er det på tide å legge hijabdebatten død og flytte fokuset til de reelle utfordringer.

Gaulins utsagn

Sara Gaulin skriver i sin kronikk i februar 2025: “Hvis vi virkelig ønsker et inkluderende samfunn, kan vi ikke akseptere praksiser som opprettholder kjønnssegregering og forskjellsbehandling.” Det høres i utgangspunktet fornuftig ut. Problemet oppstår når slike uttalelser brukes selektivt og spesielt når det gjelder minoritetskvinners egne valg.

Jeg har hele mitt liv bodd på Østkanten av Oslo og verken jeg, barnehagelærere- og andre i mitt nettverk har sett barn i barnehagealder med hijab. Det betyr selvsagt ikke at det aldri har skjedd, men det betyr at dette ikke er noe utbredt fenomen i hele Norge. I de tilfellene der små jenter for moro skyld har tatt på seg et skjerf surret rundt hodet, handler det gjerne om å etterligne moren sin og ikke om sosial kontroll.

Selektiv frihet

Når Gaulin løfter frem “bekymringen” for at små jenter blir tvunget til å bruke hijab rundt om i hele Norge, beveger hun seg fra et reelt ønske om likestilling over i en kamp mot et symbol hun personlig ikke liker. Det blir spesielt tydelig når hun tidligere har kalt det “dypt problematisk” at Iman Meskini, en viktig kvinnestemme vant Jenteprisen i 2024, på tross av at hun bruker hijab. Så hva slags frihet er det egentlig Gaulin kjemper for? Bare den som ser ut slik hun selv mener den bør? Ytringsfrihet og kvinners rett til å definere sine egne liv er tydeligvis viktig, så lenge de bruker friheten til å velge bort religiøse symboler. Men for de kvinnene som aktivt velger å stå i troen sin og samtidig kjemper for likeverd og deltakelse i samfunnet, så gjelder ikke denne “friheten” lenger.

Splittelse og polarisering

Det er en form for dobbelmoral og kontroll som minoritetskvinner stadig må forholde seg til: Når noen kritiserer religion, hijab og tradisjoner, er det et modig ytringsfrihetsprosjekt. Når en kvinne med minoritetsbakgrunn bærer hijab og står stødig i sitt eget valg, blir hun fremstilt som et offer, eller enda verre: som et hinder for likestilling. Hvor inkluderende er det egentlig?

Uttalelser som Gaulins bidrar ikke til et mer åpent og samlet samfunn, men splittelse og polarisering. Når man trekker grenser for hva som er “akseptable” kvinnelige forbilder, skyves kvinner med andre uttrykk og erfaringer ut av fellesskapet. Det bygger opp et “oss og dem”-narrativ og gir næring til fordommer.

Flere kjenner seg ikke igjen

For oss som faktisk jobber med flerkulturelle kvinner og som lytter til deres virkeligheter, blir dette komisk og utmattende. Mange kjenner seg ikke igjen i fremstillingen av dem som ofre. De ønsker frihet, ja, men de ønsker også respekt for sine valg. Og de ønsker først og fremst å bli hørt på sine egne premisser.

Flytt fokus

Kanskje tiden er inne for å flytte blikket. Hva om vi begynte å snakke mer om det som faktisk holder kvinner tilbake: som diskriminering i arbeidslivet og manglende representasjon? Kanskje det er på tide å legge hijab-debatten død, i hvert fall som symbolpolitisk kampplass og heller bruke kreftene på å løse reelle, felles utfordringer. Helt ærlig, denne hijabdebatten er ganske utgått i 2025.