Lala ble igjen

Selv kallenavnet mitt – Lala – ble igjen i hjembyen min. Menneskene som kjente det, som kalte meg det, ble der. Jeg dro. 

Migrasjon er ikke bare å krysse grenser. Det er en bevegelse som går dypere –
et indre jordskjelv som får både sjelen og kroppen til å skjelve. Alt som en gang var trygt og kjent begynner å vakle. Meningen, som tidligere var naturlig, blir noe du må lete etter på nytt – og håpe at du finner igjen. 

Hvem er jeg i dette nye landet? Hvem blir jeg? Hvem var jeg? Er jeg ønsket her? Kan jeg være helt meg selv? Ser noen verdien min – eller er jeg bare en fremmed? 

Jeg har migrert flere ganger – både tvunget og frivillig. Som barn, som voksen, som mor.

Jeg har migrert flere ganger – både tvunget og frivillig. Som barn, som voksen, som mor. Hver gang forandret noe seg i meg. Ikke bare omgivelsene, språket og landskapet, men selve følelsen av hvem jeg er. Migrasjon har for meg vært både bevegelse, brudd og fastløshet – en reise som bærer tap, sorg, frykt, men også forvandling. 

Kroppen er ikke unntatt fra migrasjonen. Den bærer den, gjennomfører den. Fra frykt, uro, angst og sorg – til trygghet og nye oppdagelser. Bare det å lære nye lyder – de som skal formes i halsen, i munnen, i pusten – var et enormt arbeid. Usikkerhet fulgte de første ordene på norsk. Stemmen skalv. Kroppen beveget seg forsiktig gjennom ukjente gater, og søkte trygghet. Søkte å kjenne igjen noe kjent. Nakken snudde seg mot lydene av morsmålet på gaten, i t-banen, mens munnen ble fristet til å snakke, hilse, og beina hastet for å komme nærmere. 

Det var som å lære å snakke på nytt. Jeg husker hvordan min egen stemme hørtes fremmed ut. Som om noen andre snakket gjennom meg – en ny versjon av meg, hun som snakket norsk. Jeg måtte bli kjent med henne, sakte, skritt for skritt. 

Jeg følte at kroppen måtte finne et nytt feste, en ny rytme – nye måter å føle seg trygg på. Og trygghet avhenger i stor grad av relasjoner og omgivelser. Den er aldri en selvfølge. Du kan ikke integrere deg alene, bare fordi du vil. Du trenger mennesker som gir deg plass, som ønsker deg velkommen, som signaliserer at du hører til. Noen som bekrefter at du har verdi. 

For meg skjedde det gjennom min første jobb her. Gjennom mennesker som så meg, som trodde på meg. Som gjenkjente den jeg kunne bli, og ga meg muligheten til å oppdage det selv. 

Deres tro på meg – mens jeg tvilte og var redd – ble etter hvert også min egen tro på at jeg kunne klare det. Deres tillit til meg ble gradvis til min egen tillit til meg selv. Jeg fant mitt sted i varmen fra deres blikk. 

«Dette får du til, vennen min», sa min nærmeste leder da jeg var livredd for å gjøre en feil som kunne få store konsekvenser – ikke bare for jobben, men også for muligheten jeg hadde lengtet så lenge etter. Samme leder og min nærmeste kollega satt ved siden av meg og lærte meg å skrive mine første faglige uttalelser på norsk. Jeg har ofte lurt på hvordan det hele ville gått, hvis det ikke var de som plantet frøene – av tillit, respekt, og et ønske om å ha meg med. 

Migrasjon bærer også sorg – lag på lag, stille og utholdende

Migrasjon bærer også sorg – lag på lag, stille og utholdende. Ikke bare over landet, men over delene av deg selv som ble igjen. Noen ganger spør jeg meg selv – kom jeg egentlig frem hel? Det er som om jeg mangler noe. Den lettheten, den følelsen av helhet jeg en gang kjente, har glidd unna. Ofte tenker jeg at jeg skulle ønske jeg kunne samle alle delene av meg, pakke dem som klær i en koffert og ta dem med meg, hvor enn jeg går. Men når jeg lander på flyplassen, løsner de – som blader i vinden. Hvor blir de av? De skulle jo være med. Jeg pakket dem. 

Selv kallenavnet mitt – Lala – ble igjen i hjembyen min. Menneskene som kjente det, som kalte meg det, ble der. Jeg dro. 

I det nye landet måtte jeg lære å speile meg i et nytt lys. Jeg ble mer stille, forsiktig, tilbakeholden. Nye normer, nye regler, nye mennesker. Nye forventninger. Nye roller. 

Det var som om stemmen min ikke kjente seg igjen – som om den ikke klarte å ta form, å finne kropp i lyden av det nye språket. Som om kroppen min ikke visste hvordan den skulle finne fotfeste på ny jord. 

Det føltes som om jeg lever mellom landene, mellom språkene – et sted midt imellom. Ikke helt der, og ikke helt her. Kroppen min er fysisk her, men sjelen vandrer. Den jager etter forsvunne deler, i håp om å se en dag hele mosaikken. Opplevelsen av meg selv forandret seg. Jeg ble en annen versjon av meg – ikke bedre, ikke verre, bare annerledes. Jeg ble kjent med henne langsomt. Så hennes frykt og smerte, trøstet henne, støttet henne. Jeg bandt sammen og løste opp, sydde sammen de revnede trådene i meg. Jeg lærte å elske begge, og lærte av begge. 

Å oppdage hvem jeg er på norsk har vært en lang prosess. Språket endret ikke bare ordene mine, men også følelsene, rytmen i væren, måten å tenke på. Det var som å se speilbildet mitt gjennom et nytt filter – uklart i begynnelsen, men etter hvert rikere i nyanser. Jeg lærte at språk ikke bare er et kommunikasjonsmiddel. Språk er kropp. Språk er identitet. Språk er trøst – en kilde til livskraft. Gjennom språket gjenkjenner vi hverandre. Ordene bærer emosjon, rytme, tone og varme – og når du mister språket ditt, mister du hjemfølelsen i kroppen. 

Det tok tid å finne meg selv på norsk, å la sjelen og ordene bevege seg i samme takt, å finne rytmen mellom språket og følelsene. 

Det tok tid å finne meg selv på norsk, å la sjelen og ordene bevege seg i samme takt, å finne rytmen mellom språket og følelsene. 

Etter migrasjonen må man finne jording – å senke ankeret i det nye landet. Kroppen trenger å kjenne at den er holdt, støttet og forankret. 

I psykologien finnes begrepet «orienteringsrefleks» – det naturlige, menneskelige behovet for å se seg rundt, å orientere seg, og først da kunne kjenne trygghet. Før du kan puste fritt, må kroppen vite hvor den er. Om den er trygg. Om noe truer. 

Jording handler ikke bare om selvregulering – men også om koregulering. Om det relasjonelle samspillet mellom deg og omgivelsene. Trygghet oppstår først når noen møter deg med et åpent hjerte. 

Jeg har alltid hatt en dyp tilknytning til byen min. Mitt Sarajevo. Sarajevo har overlevd – og jeg med det. Når jeg sier navnet, kjenner jeg det i kroppen. Byen er ikke bare et sted; den er et levende vitne til min historie – kjærlighet, sorg og tap. Den bærer i seg krigen, smerten – men også motstandskraft og overlevelse.
Jeg opplever byen som en person jeg har tatt imot i sin helhet – med respekt og kjærlighet, på godt og vondt. Som om byens navn bærer mitt genetiske minne, min sårbarhet og min styrke. 

Men hva betyr Oslo for meg? Kan disse to byene leve i meg, side om side? Kan jeg bli jenta fra Oslo? Oslo har gitt meg trygghet, stabilitet – og så mange muligheter. Jeg lærer å elske Oslo på en annen måte. Oslo former meg, holder meg, gir meg retning, og har tro på meg. 

Dette er et forhold som vokser – dag for dag, gjennom erfaringer, møter og min egen tilknytning til omgivelsene. For meg betyr integrasjon langt mer enn politikk og systemer. Det er et dynamisk forhold som krever tid – et gjensidig bånd mellom mennesket og samfunnet. 

Et samfunn må åpne seg for forskjellighet. Et menneske må våge å gå mot verden igjen. Og i møtet mellom dem finnes både risikoen – og håpet. Kanskje er migrasjon en menneskelig reise, der vi lærer å bevege oss gjennom livet, finne hverandre igjen, gjenkjenne oss i hverandre – og finne bakken under føttene sammen. 

Og kanskje handler det, midt i alt som skiller oss, om å se at vi ligner mer enn vi tror. Humanitet er et felles ansvar – en stille dyd som tilhører oss alle. 

Kanskje kan Sarajevo og Oslo bo i meg, begge to. Kanskje har jeg nok kjærlighet i meg for begge. Og kanskje trenger ikke hjem å være et fast sted – men en følelse. Den følelsen som oppstår mellom blikk som møtes.