0Shares

I Venstres stortingsvalgprogram heter det så
riktig at ”over 36 millioner mennesker lever i dag som flyktninger eller
internt fordrevne.” Venstre understreker at ”Norge må ta sin del av ansvaret
for å sikre flyktninger beskyttelse og livsopphold, både ved å gi opphold i
Norge og ved støtte til humanitære organisasjoner.”

I Kristelig Folkepartis stortingsvalgprogram heter det også så utmerket: ” Å ta i mot flyktninger er et nasjonalt ansvar. KrF vil
at Norge skal ta imot minst 1 500 overføringsflyktinger fra FN årlig i
stortingsperioden 2005-2009. De som har fått opphold i Norge må raskere få
bolig og arbeid i kommunene. Flere kommuner må bosette flere flyktninger for at
vi skal få en bedre integrering.”

Høyre mener regjeringen må øke tallet på kvoteflyktninger med over 40
prosent, 500, og ta større hensyn til situasjonen i Kongo, het det i en NRK
Dagsnytt-melding for en måned siden. 
Flyktningeleirene i Kongo er et av verdens verste steder å oppholde seg
i, for både barn og voksne. Så langt er 1,5 millioner mennesker på flukt i
Kongo, og forholdene i Kongo beskrives av FN som umenneskelig.

– Situasjonen i verden tilsier at Norge må ta et større ansvar for de som nå
sitter i flyktningeleire mens det har vært en voldsom konflikt i Kongo. Jeg
tror at Norge må stille opp for disse flyktningene, sa Høyres Bent Høie.

Dette er som skjønn musikk i mine ører. Men hva betyr så dette i praksis?
Hvordan skal nasjonen Norge ta større ansvar for flyktninger som trenger
beskyttelse, og ta imot flere, dersom Staten ikke får bosatt disse? For
Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti mener vel ikke at disse flyktningene,
hvorav mange er barn, i år etter år skal bli boende i flyktninge- og asylmottak?

For oss i SV er svaret enkelt: Norge skal som et av verdens rikeste
land ta et større ansvar for å ta i mot flyktninger og asylsøkere, slik Høyre,
Venstre og Kristelig Folkeparti nasjonalt appellerer om. Da må selvsagt Oslo,
slik Staten har anmodet oss om, stille opp i en slik nasjonal dugnad ved å ta
vår relative andel.

Tidligere FN-leder Jan Egeland minnet oss forleden om at krigen mellom
opprørere og regjeringsstyrker i Øst-Kongo har drevet hundretusener av
mennesker på flukt og skapt en humanitær katastrofe. Egeland omtaler konflikten
som «den verste krigen vår generasjon har sett».

I dette perspektivet framstår det som så ufattelig smått og sjølgodt når jeg
leser hva alliansepartnerne Fr,P, Høyre og V i bystyrets finanskomite kan få
seg til å si. Oslo – hovedstaden i et av verdens rikeste land, hvor vi målt mot
for eksempel Kongo lever i en ufattelig overflod  – skal altså avslå å ta i mot ytterligere et
par hundre flyktninger fordi det er viktig ”å ha et måltall som er realistisk å
få bosatt”. Internasjonalt står vi overfor en humanitær katastrofe, og Oslo kan
altså ikke stille opp i en dugnad, slik at Norge kan si ja til anmodninger fra
FNs høykommisær for flyktninger?