Kamp og motstand siden 1976

1Shares
Utdanning i Sør-Afrika er fortsatt et brennbart tema, akkurat som det var under studentopprøret i 1976. Illustrasjon: Anastasya Eliseeva/New Frame.

Det har gått 44 år siden ungdomsopprøret i 1976, og 26 år siden demokratiet ble innført, men Sør-Afrika har fortsatt store ulikheter når det kommer til utdanning. De som befinner seg i utkanten av samfunnet er overlatt til et utdanningssystem som ikke ruster dem tilstrekkelig for framtiden. Dårlig utdannede unge utgjør en stor andel av de arbeidsledige. Koronapandemien som for øyeblikket herjer verden har forverret disse ulikhetene.

For å dempe spredningen av koronaviruset innførte den sørafrikanske regjeringen sent i mars strenge reguleringer som innebar at skoler og universiteter stengte. Universitets- og skoleundervisning ble nå gjennomført over internett. I et av verdens mest ulike samfunn har dette digitale klasserommet synliggjort klasse- og raseskillene i landet. Sosioøkonomisk status avgjør en persons evne – eller manglende evne – til å kunne følge undervisning på nett.

Nå fortsetter eksklusjonen av svarte studenter ved historisk blandede universiteter som følge av koronautbruddet, da undervisningen ble flyttet over til digitale plattformer

Denne utviklingen er ironisk all den tid grunnloven gir utdanning høy prioritet. Det er allmenn enighet om at utdanning fører til et bedre og mer rettferdig samfunn. Derfor pumpes det også millioner av rand (Sør-Afrikas valuta.red.anm) inn i utdanningsbudsjettet hvert år, men uten særlig suksess. Arven fra fortiden slipper ikke tak.

Utdanning i Sør-Afrika er fortsatt et brennbart tema, akkurat som det var morgenen 16. juni 1976.Da marsjerte tusenvis av skoleelever, noen av dem knapt tenåringer, gjennom Soweto på vei til Orlando Stadium for å protestere mot den foreslåtte innføringen av afrikaans som undervisningsspråk, et forslag som i praksis truet med å gjøre dem til slaver.

Studenter under Soweto-opprøret i 1976. Kilde: South African History Online (SAHO)

Vi vet alle hva som skjedde videre. Lesley Hastings Ndlovu og Hector Pietersen ble skutt og drept under marsjen, og var blant de første ofrene for politiets brutale undertrykkelse den dagen. Studentledere som Tsietsi Mashinini måtte gå under jorden, mens et stort antall studenter flyktet over grensen for å gjenopplive frigjøringskampen i eksil. I denne perioden hersket det uro ved skoler over hele landet. En gnist var tent, og utdanning ble en av kampsakene i apartheidmotstanden.

I dag er utdanningssituasjonen fortsatt omstridt. Studentbevegelser etter apartheid har blant annet etterlyst en avkolonisert utdanning, slutt på økonomisk ekskludering, og endringer i språkpolitikken – det siste ble forfektet av Open Stellenbosch-bevegelsen. Det vi har sett i Sør-Afrika etter apartheid strekker seg tilbake til studentaktivismen fra høyere utdanningsinstitusjoner for svarte, som Turfloop, Fort Hare, University of Zululand og andre, og fram til oppstanden i 1976.

I artikkelen «Theorising the #MustFall Student Movements in Contemporary South African Higher Education: A Social Justice Perspective» knytter Mlamuli Hlatshwayo og Kehdinga Fomunyam sammen studentmotstanden før og nå:

«Forskere har hevdet at det i det moderne Sør-Afrika ikke var noe ’post’-øyeblikk for studenter registrert ved historisk svarte universiteter, teknisk og yrkesfaglig utdanning og høyskole (TVET) og teknologiske universiteter, som har opplevd massive studentprotester siden begynnelsen av det nye demokratiske styret», skriver forfatterne.

Nå fortsetter eksklusjonen av svarte studenter ved historisk blandede universiteter som følge av koronautbruddet, da undervisningen ble flyttet over til digitale plattformer.

I studentaktivismens historie spilte svarte høyere utdanningsinstitusjoner en inspirerende rolle. Størst betydning hadde Turfloop, nå University of Limpopo. Forskeren Anne Heffernan skriver at universitetet påvirket den politiske bevisstheten til 1976-årgangen, som hadde tidligere Turfloop-studenter som mentorer.

«Én institusjon spilte en grunnleggende rolle i studentpolitikkens framvekst over hele Sør-Afrika i løpet av 1970-årene, i klasserommene i Soweto og videre. Bortgjemt i en bantustan i Nord-Transvaal har dens bidrag til nasjonal politikk i stor grad blitt oversett av andre enn historikere. Men University of the North (i dag University of Limpopo, populært kalt Turfloop) var et senter for politisk innovasjon og mobilisering på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Det hadde en direkte innflytelse på studentene i 1976», skriver Heffernan.

Arven fra motstanden lever videre, mens nye kamper føyer seg til gamle, og studenter ved historisk svarte universiteter fortsatt kjenner på marginalisering.

«Protester ved Sør-Afrikas universiteter startet ikke plutselig i 2015 med Fees Must Fall-bevegelsen. Studenter ved fattigere institusjoner som nesten utelukkende har svarte studenter, som Cape Peninsula University of Technology, Fort Hare University og Tshwane University of Technology, har siden 1994 regelmessig protestert mot stigende gebyrer og kostnadene for høyere utdanning. Men deres protesthandlinger ble i stor grad ignorert og nådde ofte ikke lenger enn til overskriftene i regionalavisene», skriver Nuraan Davids og Yusef Waghid på nettstedet The Conversation.

Nå fortsetter eksklusjonen av svarte studenter ved historisk blandede universiteter som følge av koronautbruddet, da undervisningen ble flyttet over til digitale plattformer.

Asanda Benya, universitetslektor ved University of Cape Town og medlem av Covid-19 Higher Education Working Group og National Alliance, har kalt studentenes opplevelse av nettbasert læring for «elendig». Blant utfordringene nevner hun «manglende infrastruktur i de fleste lokalsamfunn, og høye datakostnader for studenter som gjør research og trenger tilgang til mer enn de åpne nettplattformene til universitetene. Eller til og med datakostnader for studenter som trenger å laste opp oppgaver til åpne universitetsnettsteder».

Selv i et samfunn som har opplevd apartheid ser det ikke ut til at livet til fattige svarte sørafrikanere betyr noe særlig for staten, noe som framgår av det grunnleggende utdanningstilbudet. På noen avgiftsfrie skoler skjer det fortsatt at elever drukner i grøftetoaletter. Mange dropper ut av skolen. En rapport fra New Frame viser hvordan skoler i Eastern Cape slet med å gjenåpne under koronautbruddet fordi de manglet sanitæranlegg. Ulikhet og fattigdom fortsetter å gjennomsyre utdanningssystemet.

Hjemsøkt av arbeidsledighet

Verwoerdiske politikere ville uten tvil ha gledet seg over synet av svart ungdom og nyutdannede som sliter med å finne arbeid. Ifølge en tidligere artikkel i New Frame er høytutdannede i Sør-Afrika villige til å ta slavejobber på grunn av mangel på passende stillinger.

I artikkelen «Youth Unemployment in South Africa: A Theological Reflection Through the Lens of Human Dignity» skriver Anita Cloete at de unge føler seg fremmedgjort og forrådt av regjeringen, fordi livene deres ikke har endret seg til det bedre etter 1994.

New Frame har også funnet at TVET-høyskoler svikter i hovedsak svarte studenter fra vanskelige kår, og at et betydelig antall av disse studentene har ventet på vitnemålene sine helt siden 2010:

«Studenter vet at TVET-høyskoler her i landet, i det minste i sin nåværende tilstand, er stedet hvor drømmer går for å dø», sier skoleforsker Mlamuli Hlatshwayo. Han mener at alt ved TVET må omstruktureres: «finansiering, kontorer, undervisning, kapasitet, lærere, det må skapes engasjement for høyskolene, sørges for en fungerende administrasjon, infrastruktur …»

Basert på utfordringene unge sørafrikanere står overfor i dag, er det klart at kampen for kvalitetsutdanning som ble innledet i juni 1976 må fortsette. Ungdom er forpliktet til å være arkitekter for sin egen framtid, og det kan ikke skje uten skikkelig utdanning.