Det hjelper lite å signalisere streng asylpraksis når de fleste i praksis får bli, skriver Asle Toje.
Foto: UNHCR
Masseinnvandring til en region preget av massearbeidsledighet er et politisk sjansespill, skriver Asle Toje.
244Shares

Flyktningeleiren Moria på den greske øyas Lesbos har blitt hva Jugoslavia var for norske ‘godmennesker’ under kommunismen; et sted å kombinere ferie og engasjement. Begge ga også muligheten til å dra hjem til Norge for å refse folks manglende idealisme. Det er fint å være idealist.

Ideal møter realitet

Katrin Glatz Brubakk har vært på Lesbos på vegne av Leger uten grenser og konkluderer at «vi trodde at Europa sto for humanitet og menneskerettigheter» og gjør det klart at det ikke stemmer fordi Europa nekter å gi opphold til migranter som har tatt seg ulovlig inn i Europa i håp om å få bli.

Hun skriver: «EU-Tyrkia avtalen fra 2016 er den direkte årsaken til at Moria-leiren fyltes  (…). Politiske valg er årsaken. Nå har vi mulighet til å velge på nytt.». Hva aktivisten mener, er at vi skal gjøre kriseåret 2015 permanent. Brubakk makter ikke å tenke på konsekvensene av dette, så la meg gjøre det.

Europa sliter med å forene sine idealer om humanitet og åpenhet med at antallet innvandrere overstiger evnen og viljen til å ta dem imot. Dette er et sær-europeisk problem. Europa har 7 prosent av verdens befolkning, 25 prosent av verdiskapningen og mottar 80 prosent av verdens asylsøknader.

Den gode moralen koster

Asylinnvandring fremstilles ofte som noe uunngåelig. Det er det naturligvis ikke. Det er valgt. Det er derfor enkelte land tar imot mange asylsøkere, mens andre land tar imot få. I stedet for å begrense tilgangen til asyl har man gjort det vanskeligere å nå stedene hvor asyl kan søkes. 

EUs felles asylpolitikk dikterer at asyl må søkes i landet som søkeren først kommer til. Disse landene har gjennomgående streng asylpraksis. Resultatet er en økning i ulovlig innvandring. Et nettverk av smuglerruter sluser asylsøkere mot nord.

I 2019 søkte 612 700 asyl i Europa, dette er høyere enn alle andre årstall – unntatt kriseåret 2015. I 2019 innvilget Norge opphold til 78 prosent av søkerne, nesten det dobbelte av Tyskland, ifølge Eurostats kvartalsrapport.    

Åpningen av Schengen-området i 1995 fjernet mye av grensekontrollen innad i Europa. Det var ment å kombineres med streng overvåkning av EUs yttergrenser. Etter et fall i kjølvannet av flyktningkrisen har asylinnvandringen  på ny økt til rekordnivå.

Størrelsen på innvandringen til Europa mangler sidestykke. Mens tilhengerne av dagens regime hevder at innvandringen er nødvendig av moralske årsaker, hevder motstanderne at de samfunnsmessige kostnadene ved dagens innvandring er i ferd med å bli for store. 

EU sitter ikke på svaret

Byrdene ved asylinnvandring fordeles ujevnt. Landene i sør blir sittende med mange asylsøkere. Steder som Italia, Bulgaria og Hellas har sterke motiver for å skyve asylsøkere tilbake over yttergrensa, eller å sende dem videre mot nord uten å ta fingeravtrykk. 

Landene i nord mottar flere innvandrere enn hva borgerne er villig til å akseptere. Europa klarer bare å returnere rundt førti prosent av grunnløse asylsøkere. Dette gjør at folk fra land som rutinemessig nektes asyl, som Nigeria og Pakistan, tar sjansen. 

Europa er i en situasjon hvor man signaliserer en mye større vilje til å gi asyl enn det de europeiske land i sum er villig til å tilby. EU har mislyktes i å få kontroll med ulovlig innvandring og prøver i disse dager å enes om en ‘migrasjonspakt’.

Forslaget søker å finne en ny, mindre kontroversiell balanse mellom solidaritet og ansvar, og prøver å tilfredsstille asylskeptiske medlemsland med større fleksibilitet, samtidig som man vurderer behovene til frontlinjelandene. Pakten selges som streng, men human, asylpolitikk. 

Det vil trolig ikke lykkes, fordi mange Europeiske land mistenker EU for ikke å egentlig ønske å få kontroll med innvandringen. Unionen har så langt behandlet grensekontroll med samme interesse som en sørstatssheriff etterforsker forsvinningen av en sort tenåring. 

Europa sliter med å forene sine idealer om humanitet og åpenhet med at antallet innvandrere overstiger evnen og viljen til å ta dem imot

Mestergrepet i den nye pakten er at man på ny vil kreve at asylsøkere registreres i første ankomstland og deretter å fordele migrantene som alt sitter i leirer. Land som ikke vil bidra til omplassering, skal på EU-vegne påta seg plikten til å returnere grunnløse asylsøkere. 

Det åpenbare problemet med dette, er at retur er svært vanskelig. Mange land nekter å ta imot sine egne borgere. Det at enkelte østeuropeiske land skal fremforhandle returavtaler på vegne av EU synes lite troverdig. Det betyr at EU i praksis outsourcer sin utenrikspolitikk til opposisjonen i unionen.

Det andre problemet er at EU antar at resten av EU vil være like ivrige på å ta imot migranter som land som Tyskland og Norge, mens økt asylinnvandring har «potensialet til å felle enhver regjering i EU», ifølge en EU-ambassadør intervjuet av The Economist.

Grunnen til at heller ikke denne ‘asylpakten’ vil lykkes er – naturligvis – at leirene vil fylles opp like raskt som de tømmes. Dersom EU signaliserer at asylruten til Europa på ny er åpen, vil resultatet trolig bli den migrasjonsbølgen som Glatz Brubakk etterspør. 

Streng politikk – dårlig oppfølging

Det lever fem til åtte millioner innvandrerne, ifølge The Financial Times, i europeiske land, uten lovlig opphold. Det hjelper lite å signalisere streng asylpraksis når de fleste i praksis får bli.

For å nyte godt av Europas dysfunksjonelle asylsystem, må søkerne først omgå stadig tøffere grensesperringer. Dette har utviklet seg til en dødsdans. Folk kaster loss i synkeferdige farkoster i håp om å bli reddet av europeisk kystvakt. 

Men ingen europeiske land etterspør flere kostbare asylmigranter. Båtmigrantene har hopet seg opp i EUs flyktningeleirer som Moria på Lesbos. Dette er et sjokk for migranter som ofte har brukt store penger på å nå Europa. 

Beboerne brant nylig ned leiren Moria i et forsøk på å tvinge Europa til å gi etter og gi dem innpass. Dette lykkes til alt overmål da Norge og et lite antall andre land snudde og sa seg villig til å ta imot migranter fra leiren. De som alt har tatt flest, tar nå enda flere migranter.

I boka Exodus påpeker Oxford-økonomen Paul Collier det umoralske i at Europa på den ene siden bygger opp grensevern for å holde asylsøkere ute for deretter å dusje dem med rettigheter så snart de setter foten på europeisk jord. 

Innvandringsbølgen vi nå ser er drevet fram av forhold i opprinnelseslandene, snarere enn etterspørsel i mottakerlandet. Derfor har innvandringen tiltatt på tross av at Europa er i økonomisk krise. Masseinnvandring til en region preget av massearbeidsledighet er et politisk sjansespill.

Collier påpeker at rundt 40 prosent av befolkningen i fattige land sier at de ville emigrere hvis de kunne. Blant asylantene er det et betydelig innslag av økonomiske flykninger som forteller den historien som gir opphold. 

Innvandringsskepsisen er stor i Europa. Det skeptiske flertallet har i liten grad fått sine synspunkter omsatt i færre innvandrere. Så lenge Europa fortsetter å signalisere en streng innvandringspolitikk, uten å leve opp til den, vil innvandring forgifte Europeisk politikk.

Gløts Brukakk avslutter med å si: «Spørsmålet man må stille seg, er: Må flyktning- og migrasjonspolitikken være inhuman for å virke?». Hvis ‘human’ betyr at ulovlig migrasjon skal belønnes med opphold, er svaret trolig ja.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.