Den nye arbeiderklassen: De er vikarer, frilansere og deltidsansatte med få sosiale goder og ujevn lønn. Dette er middelklassens barn som har rykket ned en klasse, ofte uten å vite det selv, skriver Asle Toje.
Foto: Faksimile, Bokomslag «The Precariat»
Arbeiderklassen har gjenoppstått, delvis rekruttert fra middelklassen. Hvorfor kjemper ikke de politiske partiene om disse velgerne?, spør Asle Toje i dette innlegget. 
356Shares

Hvorfor dominerer høyresiden europeisk politikk? Ulike forskningstradisjoner vektlegger ulike drivere. Alt er viktig, men enkelte ting er viktigere enn andre. 

Arbeiderklassen marginaliseres

Den såkalte Chicago-skolen mener lommebok best forutsier velgeratferd. Folk stemmer på det som lønner seg.

Dette er, grunnleggende sett, den samme logikken som i sosialisme: Politisk strid er et spørsmål om fordeling. Men hvorfor har det vi kalte arbeiderklassen blitt marginalisert de siste tiårene? Og hvorfor tiltar trenden, uavhengig av om de røde eller de blå satt ved makten?

Jeg ser tre svar

  1. Da arbeiderpartiene ble middelklassepartier ble arbeidernes agenda stående igjen på perrongen. 
  2. Teknologisk utvikling devaluerer alltid lavproduktiv arbeidskraft og vi lever i en tid preget av teknologisk transformasjon. 
  3. Arbeidsinnvandring i EU, kombinert med asylmigrasjon river bunnen ut av lønnsdannelsen.

Flere ‘arbeidere’ –  svakere fagforeninger

Så langt har de fleste av forklaringene på sentrifugalkreftene som har flerret det politiske bildet i europeiske land, fokusert på middelklassen. David Goodhart beskrev berømmelig splittelsen i middelklassen å være mellom rotfestede ‘somewheres’  og rotløse ‘anywheres’.

Men hvorfor hører vi ikke mer til arbeiderklassen? Gruppen med lav inntekt og høy jobbusikkerhet har vokst, men analyseverktøyene har ikke holdt tritt. Det å være arbeider knyttes fremdeles til det fagorganiserte arbeidslivet, hvor folk tjener middelklasselønninger.

I Europa er fagforeningsgraden en skygge av hva den var. Fagforeningene representerer stadig færre. Dette gjelder den nye storindustrien: tjenestesektoren hvor rengjøringspersonale, baristaer og håndverkere stadig oftere har enkeltmannsforetak der de før hadde fast ansettelse. 

Også innen mange middelklasseyrker har fast jobb blitt erstattet av ulike former for kontraktsarbeid og frilansing som avskjærer folk fra 1900-tallets rettigheter som feriepenger, sykelønn og formelle lønnsforhandlinger.

Trygdeklassen gnisser mot asylmigrantene

Poenget jeg prøver å gjøre, er at arbeiderklassen har gjenoppstått. Deler av middelklassen har blitt deklassert og gruppen som står utenfor arbeidslivet lever på trygder som plasserer dem i laveste inntektssjikt. Så hvorfor kjemper ikke de politiske partiene om disse velgerne?

Jeg sporer dette spørsmålet i min nye bok Gullbrikkespillet. Svaret ligger i at felles økonomiske interesser ikke trumfer andre identiteter. Den innfødte arbeiderklassen ser arbeidsinnvandrerne og tjenesteproletariatet som konkurrenter, en levende manifestasjon av faren for enkeltmann-ifisering.

Trygdeklassen gnisser mot asylmigrantene, de ender ofte opp i samme nabolag og skilles ad av ulike identiteter, alt fra etnisitet til religion og kultur. Det er som selveste Karl Marx påpekte: Det å være en klasse ‘i seg’ er ikke det samme som å være en klasse ‘for seg’:  felles identitet må til.

Norsk arbeidskraft er for dyr

Jeg er ikke alene om å se dette. Det nye, er at det er høyresiden som synes å ha mest empati med de som presses av den nye tid. Venstresiden er uvillige til å se at innvandring er en del av bildet og ser utdannelse som løsningen. De tror at alle kan bli dataprogrammerere. 

Vi har alle en tendens til å tro at alle har de samme forutsetninger som oss selv. Den dannede venstresiden befolkes av slike som ikke innser at like lite som de selv ville bli flinke snekkere eller sykepleiere, er løsningen for lavskolerte å fylle opp med vekttall.

Vi har alt dobbeltsporet arbeidsmarkedet, hvor polske håndverkere tjener halvparten av de norske. Ikke i teorien, men i praksis. Og kanskje bør trygd være et minimum som oppmuntrer til arbeid? Frilansing gir ikke bare lavere inntekt, det gir også økonomien smidighet.

Trygdeklassen gnisser mot asylmigrantene, de ender ofte opp i samme nabolag og skilles ad av ulike identiteter

Du kan være uenig, men dette er tre viktige grunner til at politikerne tar akterutseilingen av arbeiderklassen ‘på alvor’ men ikke nok til å gjøre noe med den. Du skjønner, det lønner seg. Norsk arbeidskraft er for dyr og HMS gjør det meste vanskelig.

Bruddlinjene som skaper konflikt

Asylmigrantene ender i stor grad opp på ulike former for trygd. Den triste sannheten, er at trygding er rimeligere enn å endeløst skolere folk med få forutsetninger. Den slags lavskolert arbeid de ville kunne få suges uansett opp av fremmedarbeidere fra EU-land.

Både migranter og arbeidsinnvandrere utgjør 1/5 av befolkningen, men er dårlige på å bruke stemmeretten, og de færreste partier har vist seg villige til å investere i å mobilisere disse gruppene. Naturligvis finnes det organisasjoner, men de er ofte ‘kunstgress’ – som ikke representerer dem de hevder å representere.

Dette peker henimot et klassesamfunn med etniske trekk, som er problematisk på lengre sikt. Er det en ting vi kan lære fra statsvitenskapen, så er det at når bruddlinjer som etnisitet, religion, kultur og sosial klasse sammenfaller i et samfunn har du oppskriften på konflikt. 

«Den farlige klassen»

Det som gjør utviklingen farlig på kort sikt er den tredje delen av den nye arbeiderklassen, hva Guy Standing kaller Prekariatet. Hva han skriver om i boka The Precariat: The New Dangerous Class (2011), er de atypiske ansatte. 

De er vikarer, frilansere og deltidsansatte med få sosiale goder og ujevn lønn. Dette er middelklassens barn som har rykket ned en klasse, ofte uten å vite det selv. Prekariatet anser seg å være middelklasse som mor og far, selv om lønnsslippen forteller en annen historie.

Standing kaller dem for ‘den farlige klassen’. Dette fordi de er en ressurssterk og politisk aktiv gruppe: Aktiv på sosiale medier, aktiv i politiske partier og samfunnsrefserne går forrest når det skal demonstreres, rede til å knuse ruter for enhver god sak.

Flere på vei inn i den nye arbeiderklassen

Den røde venstresiden har en stund virket mer opptatt av å oppdra arbeiderklassen enn å representere den. Det kan være grunnen til fremveksten av en form for folkelig konservatisme, som mediene kaller populisme og kulturvenstre for fascisme.

Donald Trump i USA, Boris Johnson i Storbritannia og Angela Merkel i Tyskland er tre nyanser av det samme fenomen: blåvaskingen av arbeiderklassen. Oppskriften er en kilo empati, en liter representasjonsvilje, to kopper innvandringsskepsis og en teskje nasjonalisme. 

Mye tyder på at avslutningen på pandemien med massevaksinasjoner på nyåret vil følges av konkursras og nye runder med effektiviseringstiltak (les:oppsigelser) som vil sende enda flere Europeere ned i den nye arbeiderklassen.

Velferdsgoder til de som deltar i arbeidslivet

Dette er farlig. Deklassering legger grunnen for hva Hanna Arendt kaller «negativ solidaritet» – en sint følelse av å ha lidd urett. Dersom mange føler det slik, kan det radikalisere hele velgergrupper og føre folk som ikke bør ha makt, til makten.

Så hva må gjøres? Guy Standing mener borgerlønn til alle er løsningen. Men det har de færreste europeiske land råd til uten store skatteøkninger. En annen løsning er å strupe asylmigrasjon og knytte velferdsgoder til deltagelse i arbeidslivet. 

Det mest presserende problemet, er også det mest løsbare: Prekariatet. Denne gruppen har det største destabiliserende potensialet. Freelancerne må hentes tilbake inn i det organiserte arbeidslivet. Det er som med teltet, det er bedre å ha dem på innsiden pissende ut.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.