Markedsdominansen til de største hjelpeorganisasjonene forhindrer at alternativene dukker opp. De refereres ofte til som ‘kunstgress’ – noe som gir inntrykk av å være grasrota, men som ikke er det.
Foto:Norsk Folkehjelp
Statsfinansierte NGO-er eller oligark-NGO-er: begge bør ha medlemmer og de bør finansieres av disse, skriver Asle Toje i dette innlegget. 
15Shares

Sida vid sida, tillsammans hjälps de åt
Staten och kapitalet, de sitter i samma båt
Fast det är inte de som ror, som ror så att svetten lackar
Och piskan som kittlar, kittlar inte heller
Deras feta nackar
                              (Ebba Grön)

Vet du hvorfor du har stemmerett, til forskjell fra nesten alle dine forfedre? Ifølge Max Weber var det på grunn av massekrigføring. Det virket urimelig at staten skulle kunne kreve at du ofrer livet ditt uten at du fikk noe å si om saken. 

Staten trenger ikke lengre livet ditt. Faktisk trenger ikke staten de fleste av oss til stort, ikke engang som skattebetalere. Det er kanskje ventelig at stemmeseddelens makt ville vannes ut, gjennom europeisk integrasjon, rettsliggjøring, økonomisk globalisering, byråkratisering…

Norsk demokrati: ressurser avgjør

Underlig nok er det når folket gjør opprør og viser at stemmeseddelen er mektig, at snakket om at ‘demokratiet er truet’ tar fart. Ofte kan du få følelsen av at disse kloke menneskene mener at demokratiets sanne rolle er å spille cymbaler i de mektigstes orkester.

Velfungerende land har til felles at makt og innflytelse beveger seg i begge retninger, ovenfra og ned og nedenfra og opp. Lederne leder og lytter. Demokratiet har en filtrerende funksjon. De få ytterliggående blandes med de manges moderate.

Men det er lett å glemme velgerne mellom valgene. Sosiologen Stein Rokkan oppsummerte det norske demokratiet som et sted hvor  ‘stemmer teller, men ressurser avgjør’.  De som har økonomisk, institusjonell og kulturell makt, har ressurser. 

De statlige ikke-statlige organisasjonene

Men hvordan sikre et folk slutter opp om et system de i liten grad påvirker? Vel, det er her ‘sivilsamfunnet’ kommer inn. I andre land kalles de NGO-er, men ikke i Norge siden våre ‘Non Governmental Organisastions’ i økende grad fullfinansieres av staten. 

Denne formen for korporatisme gjør det mulig for staten å ‘snakke med’ grupper som ‘muslimene’. Selv om disse organisasjonene ofte ikke representerer de gruppene de hevder å fronte. Organisasjoner legitimeres av at de får penger av staten, ikke av medlemsmassen.

Billig å kjøpe seg en NGO

Disse gruppene er greie å forholde seg til, så lenge de får mer penger enn i fjor vil situasjonen innen rektal helse, plast i myrene eller Palestina ikke bli prekær. Forsøk på kutt vil ha motsatt effekt. Da stenger organisasjonen med en gang sine beste tiltak og ringer NRK.

Det er grunn til å spørre om halvstatlige organisasjoner er ekte sivilsamfunnsaktører. Faren er at reelle problemer i samfunnet forbigås i stillhet mens sivilsamfunnet driver ‘rent seeking’ der målet er å gjøre ting som staten anser som nyttig – og er villig til å betale for.

I utviklingsstudier refererer ‘crowding out’ til markedsdominansen til de største hjelpeorganisasjonene som forhindrer at alternativene dukker opp. De refereres ofte til som ‘kunstgress’ – noe som gir inntrykk av å være grasrota, men som ikke er det.

I et system der NGO-ene behandles som folkets sanne stemmer kan det være klokt å la sin agenda målbæres av en NGO. Utenfor landets grenser har milliardærene oppdaget hvor billig det er å kjøpe seg en NGO. Akademikere er billige nå om dagen. 

De rikes NGO-er

Journalisten Roslyn Fuller beskriver hvordan milliardærer har startet NGO-er som har som mål å kreve subsidier, som i sin tur beriker milliardærene. NGOer er også bekvemmelighetsflagg for ideologisk partisanvirksomhet.

Det er grunn til å spørre om halvstatlige organisasjoner er ekte sivilsamfunnsaktører

I USA har konservative krefter for eksempel dannet Independent Women’s Forum. Som ikke er uavhengig, det er konservativt og det er ikke finansiert av kvinner. Det er finansiert av fire ulike stiftelser tilknyttet den nå avdøde milliardæren Richard Mellon Scaife. 

Dette er ikke et unntak, faktum er at stadig flere innflytelsesrike NGOer synes å være bærere av rike individers agenda, mens de hevder seg å representere regnbuer og isbjørner. De krever ting på vegne av isbjørnene, som de ikke ville våge å kreve på vegne av sin faktiske sponsor.

En demokratisk utfordring

Den største oligarken i dette bildet er en mann hvis navn ikke skal nevnes. Siden det å nevne hans navn i negativ sammenheng vil fremkalle et styrtregn av grove anklager. La oss nøye oss med å si at han bruker mye penger på å hindre grensekontroll i Europa.

Dette er et problem. For når sivilsamfunnsaktører ‘representerer’ folk som ikke har valgt dem, eller som de noensinne vil stå til ansvar for – åpner dette for agenda-kupping. Du vet, gnisningspunktet der enighet om at ‘noe’ må gjøres og hva å definere hva dette ‘noe’ er.

Michael Moore viser i tv-dokumentarfilmen Planet of the Humans hvordan viktige deler av miljøbevegelsen, blant annet The Sierra Club har fremmed ‘grønne’ løsninger som viser seg å være miljøskadelige – og at de må ha visst det. 

Dette er en demokratisk utfordring. Den går en tråd fra Pegida, via de gule vestene til Blacklivesmatter og maskedemonstrantene. Ikke i sak, naturligvis – men at mange føler at de ikke har annet enn å ta til gatene for å gjøre sin stemme hørt.

Sivilsamfunnsorganisasjoner bør finansieres av medlemmer

Dette kan være et tegn på at kommunikasjonskanalene mellom høy og lav har blitt dels omdirigert, dels tilstoppet av NGOer og sivilsamfunnsaktører som mangler grunnlag for den tillitsmannsollen de påberoper seg. 

En gruppe demokratiforskere ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo har fått i oppgave å nøste i denne typen problemstillinger. De skal gjennomføre en uavhengig og bred tilstandsanalyse av det norske demokratiet.

Dette er oppfølgeren til Maktutredningen som ble lagt fram i 2003 og som traff svært godt i sin beskrivelse av utfordringene vi nå står oppe i. I neste utredning bør sivilsamfunnets hamskifte figurere prominent.

Den norske statsfinansierte ikke-statlige organisasjonen er mindre skadelig enn oligark-NGOen, men utfordringen de skaper er den samme. Sivilsamfunnsorganisasjoner bør ha medlemmer og de bør finansieres av medlemmene. 

Staten bør gi skattefradrag for slike små donasjoner. Staten bør også gi slike organisasjoner privilegert tilgang. Andre bør kanskje registreres som lobbyforetak. Statens oppmerksomhet er et knapt gode. Da er det viktig at holde kommunikasjonskanalene åpne for de som sliter med å gjøre sin stemme hørt. Staten og kapitalen har nok makt. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.