Redaksjonen i Utrop består av personer fra mer enn ti nasjoner.
Foto: Faksimile fra årsrapporten fra IMDi 2009

Flerkulturell journalistikk i praksis

Ti prosent av Norges befolkning har innvandrerbakgrunn, og utgjør en stor gruppe potensielle medieforbrukere. Redaksjonene mister lesere og seere fordi de ikke representative nok, skriver redaktør i Utrop Majoran Vivekananthan i denne artikkelen.
"Når Aftenposten behandler innvandringens utfordringer, er vi av og til i tvil om hvilke journalistiske valg og prioriteringer som best bidrar til å skape et åpent og integrert samfunn. Alle seriøse redaksjoner prøver seg frem litt, på samme måte som politiske partier og ulike fagmiljøer strever i disse spørsmålene," skriver redaktør i Aftenposten Hilde Haugsgjerd. Utrop presenterer derfor her hvordan flerkulturell journalistikk i praksis fungerer. Denne er en artikkel som stod på trykk i IMDis årsrapport 2009:

Da Magazinet trykket tegningene av Muhammed, var tidspunktet muslimenes helligdag ramadan. Også da NRK viste dokumentaren om redaktør i Magazinet Vebjørn Selbekk under karikaturstriden, var det islamsk høytid. Dette var ekstra sterkt for en del muslimer, og flere konspirasjonsteorier verserte i det muslimske miljøet. Hvor ofte ser vi for eksempel krenkende tegninger av Jesus i juletida? Det er kanskje ikke lett for mediebransjen å ta hensyn til hvilke folkegrupper som har hvilke helligdager. Men verre gikk det da Opplysningskontoret for kjøtt serverte gratis fårikål på Rådhusplassen på Fårikålens dag i fjor. Kontoret, som skulle ta hensyn til mangfoldet i Oslo, bestilte to tonn halalkjøtt, og så viste det seg at muslimene feiret ramadan den samme måneden og derfor fastet. Eksemplene illustrerer en økende interesse for nye målgrupper, men det være seg mediebedrifter, næringslivet eller den offentlige sektoren: Disse har lite kunnskap om etniske minoriteter som målgruppe.

Utrop er Norges første flerkulturelle avis, og den har eksistert som papirutgave i fem år. Redaksjonen består av medarbeidere fra mer enn ti nasjoner. Utrop har som mål å samle mennesker med forskjellig etnisk bakgrunn under et flerkulturelt grunnlag og på like vilkår for å få til et tolerant samfunn med respekt for mangfoldet. Gjennom arbeidet med avisen har vi fått svært god kunnskap om hvordan flerkulturell journalistikk kan praktiseres på en god måte.

Minoriteter som medieforbrukere
Personer med innvandrerbakgrunn leser norske aviser på internett tilnærmet like mye som etniske nordmenn, ifølge en undersøkelse fra TNS Gallup. Samtidig viser undersøkelsen at avislesing på papir er lavere blant denne gruppen sammenliknet med resten av befolkningen. Spørsmålet som flere medie- og kommunikasjonsarbeidere nå stiller seg, er hvordan de skal nå fram til minoriteter som lesere og mottakere av informasjon.

Kjønn, inntektsforskjeller, bosted og alder er viktige variabler når man kartlegger målgrupper. Det er også vanlig å legge til minoritetsbakgrunn som en variabel i denne rekken. Men minoriteter er ikke en homogen gruppe. Her finner vi for eksempel taxisjåfører med minoritetsbakgrunn som foretrekker å lese VG, mens intellektuelle minoriteter foretrekker å lese Morgenbladet. Det skrives mye om innvandrere generelt, hvor personer som kommer fra Øst- Europa og Afrika blir satt i samme bås. «Innvandrer» brukes ofte som et begrep på en gruppe som egentlig er veldig sammensatt, og det blir derfor vanskelig for innvandrere å identifisere seg med det som står skrevet. De fleste identifiserer seg som norskpakistaner, norsktamil, norskvietnameser osv. heller enn som «innvandrer» eller «andregenerasjons innvandrer». Derfor leser personer med minoritetsbakgrunn aviser i mindre grad, fordi de ikke identifiserer seg med det som skrives i avisene, og fordi det som opptar dem, i liten grad får spalteplass.

Relevans og interesse
En av grunnene til at tegningene av Muhammed-karikaturen skapte sterke reaksjoner på internasjonalt nivå, er at dette berører identiteten til mange muslimer. En lærdom man kan trekke fra denne saken, er at stoff som handler om den gruppen det gjelder, i større grad når fram enn generelle innvandrersaker der folkegrupper fra forskjellige kontinenter blir påsatt den felles merkelappen «innvandrer.» Da den indiske skuespilleren Arshad Warsi besøkte Norge i forbindelse med Bollywood-festen i august i fjor, var det ingen aviser som brakte noe intervju med ham. I India og Pakistan er han mer kjent enn noen Hollywood-stjerne og derfor meget aktuell å intervjue. Saker som omhandler en bestemt etnisk gruppe, treffer denne gruppen bedre enn andre saker. De ulike gruppene etterspør saker som handler om sin egen gruppe.

En dag i mai i fjor kom mange etiopiere til Utrops kontor for å kjøpe en utgave av avisen. Det viste seg at en sak som avisen skrev om oromofolket, den største minoritetsgruppen i Etiopia, vekket interesse blant denne gruppen. Indere og pakistanere tiltrekkes av Bollywood, og tamiler, kurdere og palestinere er opptatt av konflikten i hjemlandet osv. Selv om det fungerer godt å bruke vanlige journalistiske kriterier som geografisk nærhet og informasjonsplikt for valg av saker, kjennetegnes god flerkulturell journalistikk blant annet ved å dekke det erfaringsnære for målgruppen, og ved å definere nærmere hvem det er, og å snakke med dem det gjelder.

Å snakke om og med gruppen det gjelder
Diskusjonen i pressen handler ofte om og når man skal oppgi etnisk opprinnelse i omtale av kriminalsaker, men ikke om hvordan. «Personen var av utenlandsk opprinnelse» er det mest brukte i norske medier, men dette begrepet er uklart, og journalistene blander ofte begrepene, ifølge Lindstad & Fjeldstad (2005). Det er upresist å snakke om «innvandrere» når det for eksempel dreier seg om østeuropeiske utlendinger som kommer til Norge i den hensikt å begå kriminalitet. Også når sosiale utfordringer diskuteres, er det viktig å snakke om eller med den gruppen det gjelder. Det er relevant, og ikke minst svært målrettet og vil også vekke interesse hos målgruppen.

Arbeidsledigheten, for eksempel, er mye høyere blant afrikanere enn blant andre grupper innvandrere. Hvis vi ikke identifiserer hvem problemet gjelder, kan vi heller ikke gjøre noe med det. Erfaringene i vår avis viser at det er viktig å snakke med den gruppen det gjelder. Det er for eksempel dokumentert at khatmisbruk utelukkende finner sted blant somaliere, likevel omtaler Aftenposten Aften khatmisbrukere som afrikanere i reportasjen «Lut lei khatmisbrukerne» (31.05.2006). Enda verre ble det da noen medier siterte saken med overskriften «innvandrere tygger khat». Det er når pressen ikke våger å være tydelig i begrepsbruken at de er med på å stigmatisere en hel gruppe. Journalister slurver ofte med begrepsbruk. Jeg skal ikke gå inn på hvilke begreper og hvordan dette skjer, men det er viktig å bruke riktige begreper om de gruppene det gjelder. I kriminalsaker er det lite relevant å oppgi etnisk bakgrunn, likevel skjer det i stor skala (Lindstad & Fjeldstad, 2005). Men når sosiale problemstillinger diskuteres, er både forskere og journalister uklare når det gjelder å oppgi tydelig hvilken etnisk gruppe dette gjelder. Dersom arbeidsledigheten er større blant afrikanere enn resten av innvandrerbefolkningen, må vi kunne skrive det og diskutere dette uten å være redd for å bli stemplet som det ene eller andre. Til tross for at Statistisk sentralbyrå i mange år har påpekt denne tendensen blant arbeidsledige, har problemet vært lite diskutert, og få tiltak satt i gang.

Flerkulturelle journalister har kontakter og nettverk i sine egne miljøer, dessuten har de kunnskap og erfaringer om de temaene som berører denne gruppen.
Foto: Faksimile fra årsrapporten fra IMDi 2009
Kilder

Det er en feilantakelse at det er mangel på gode kilder. Utrops erfaring er at det er en stor andel ressurspersoner og representanter for ulike minoritetsmiljøer som er villig til å uttale seg til media. Men både de riksdekkende mediene som NRK, TV 2, Aftenposten, VG og Dagbladet har en tendens til å bruke de samme kildene igjen og igjen. Det later til at enkelte journalister tolker dårlig norskkunnskap som mangel på generell kunnskap. Og dette er ikke annet enn stereotypi. Ifølge Lindstad & Fjeldstad (2005) er det ofte hvite kilder som uttaler seg på vegne av innvandrere, oftere menn enn kvinner.

Samtidig har Utrop erfart at det er vanskeligere å få enkeltpersoner til å stille opp som case i ulike saker. Dette kan være på grunn av dårlig erfaring knyttet til media i hjemlandene eller redselen for negativ dekning fra norske medier. En undersøkelse2 av norske journalisters forhold til innvandrere viser at én av fire journalister avslører at andre kolleger har rasistiske holdninger. Undersøkelsen ble gjennomført av analysefirmaet AC Nielsen. 1163 journalister har deltatt i kartleggingen. Halvparten av respondentene jobber i riksmedia.

Undersøkelsen viser at personer med innvandrerbakgrunn sjelden opptrer som aktører eller kilder i stoff som ikke spesifikt omhandler innvandrerspørsmål. Innvandrere er også underrepresentert som kilder i saker som direkte angår dem. Hele syv av ti journalister sier etnisk opprinnelse blir brukt i norsk journalistikk uten at det er relevant. I mediene er innvandrere som oftest omtalt i krimjournalistikken og i saker som angår innvandrerpolitiske spørsmål. En sjelden gang er de representert i andre deler av samfunnsdebatten. Denne trenden bidrar til å speile et negativt bilde av en stor gruppe i samfunnet.

Når dette sammenholdes med at mange opplever det som vanskelig å få kilder fra innvandrermiljøer i tale, og at svært mange opplever de samme miljøene som lukkede, er det åpenbart at mange redaksjoner har en jobb å gjøre.

Tillit
I noen tilfeller er det positivt om intervjuobjektet og journalisten har samme etniske bakgrunn. I Utrop har vi opplevd at intervjuobjektet har lettere for å åpne opp og tør å fortelle sensitive historier fordi kilden får tillit til journalisten. Da Utrops russiske journalist intervjuet en russisk prostituert, fikk kilden så god kontakt og tillit til journalisten at kilden valgte å stå fram med navn og bilde. Kilden var trygg på at hun ikke ville bli eksponert på en uønsket måte, og kunne dermed åpne opp og fortelle sin personlige historie. Men det kan også være positivt med ulik kulturell bakgrunn. Da et afrikansk TV-team oppsøkte sitt eget miljø for å lage tv-reportasje om problemet rundt bleking av hud for å bli lysere, ble teamet blankt avvist. Men da Utrop sendte en nysgjerrig etnisk norsk journalist, var det derimot mulig å lage en god sak. Kildene ville forklare og fortelle hvorfor dette fenomenet eksisterte. Vår journalist gikk dypere inn på temaet, og så på problemet fra et historisk perspektiv med fokus på slavetiden, kosmetikkindustrien, manglende svarte rollemodeller osv. Saken ble meget godt mottatt i miljøet. Dagsavisen derimot, siterte saken og laget en ny vinkling med overskriften «Foreldre tvinger barna til å bleke huden», noe det ikke var dekning for i artikkelen. Dagsavisens journalist presenterte dette problemet på linje med tvangsekteskap og omskjæring, og ikke som et selvbildeproblem som både voksne og tenåringer var opptatt av.

Flerkulturelle journalister
Flerkulturelle journalister har kontakter og nettverk i sine egne miljøer, dessuten har de kunnskap og erfaring om de temaene som berører denne gruppen. Det er ikke dermed sagt at flerkulturelle journalister skriver bedre flerkulturelle saker enn etniske norske journalister. Utrop har også lagt merke til en rekke etnisk norske journalister med flerkulturell kunnskap som har utmerket seg i medielandskapet. Dyktigheten har ingen sammenheng med kulturell bakgrunn. Det er ikke etnisk bakgrunn som avgjør om en journalist skriver gode flerkulturelle saker, men hvor mye flerkulturell kunnskap journalisten har.

Gode vinklinger
For å oppfylle prinsippet om å reflektere sammensetningen i befolkningen gjør enkelte majoritetsmedier store anstrengelser for å nå fram til etniske minoriteter som lesere ved å skrive flere saker som angår innvandrere. Men det er langt igjen før vi får gode flerkulturelle saker som også vil vekke interesse blant minoritetsbefolkningen. Riktig begrepsbruk og gode vinklinger på relevante og interessante saker er veier til dette målet.

Antall personer med innvandrerbakgrunn kommer til å øke med årene. Utfordringer som redaksjoner står overfor, er store. Det kan tenkes at en av grunnene til at Dagsavisen synker i opplag, er at de ikke klarer å få fotfeste hos arbeiderklassen, siden denne gruppen i større grad består av innvandrere nå enn før. Siden så mange som 26 prosent av befolkningen i Oslo har innvandrerbakgrunn, er det fare for at manglende representativitet i journalistikken går ut over avisens økonomi.

Mediene har også et samfunnsansvar ved å bidra til et samfunn som er tolerant og inkluderende, og som har respekt for det mangfoldet som finnes i samfunnet. Og for at norske medier skal lykkes med å få fram gode flerkulturelle saker rettet mot et fler kulturelt publikum, må de altså:

  • Velge ut saker som ligger erfaringsmessig nær målgruppen.
  • Våge å snakke med og om den etniske gruppen det gjelder.
  • Ha et mangfold av journalister, både etniske norske og etniske minoriteter.
  • Ha gode vinklinger og legge godt gammeldags journalistisk håndverk til grunn.
Denne artikkelen stod på trykk i IMDis årsrapport 2009.
www.AutoDeler.co.no