Sosial kontroll er et av de mange stoffene som holder samfunn sammen, skriver forsker Ada I. Engebrigtsen i dette innlegget.
Foto: IMDI/NTNU

Sosial kontroll er også positivt

Sosial kontroll minner oss om at vi hører sammen. Ja, det er ubehagelig, men alternativet er verre: Sosial kontroll er et av de mange stoffene som holder samfunn sammen, skriver forsker Ada I. Engebrigtsen i dette innlegget.

Da jeg var 15, og det er mer enn 50 år siden, reiste jeg med en venninne på min første sydentur. Vi hadde jobbet på Petrine Nilsen i Markveien hele sommeren og meldt oss på en ukes tur til Pineda del Mar på nordkysten av Spania. Det var helt i begynnelsen av pakketur-æraen, vi var mest ungdom, og noen av guttene hadde dametruser i brystlommen og var fulle allerede på flyet ned. Jeg husker veldig lite av den turen, vi var nesten ikke på stranden, men festet på barer, danset og drakk og kyssa til langt ut på morgensiden.

En natt satt vi ganske utmattet på en bar på vei hjem, da vi plutselig ble oppmerksomme på at det satt en gruppe voksne menn og så på oss, med ett hørte vi at de sa ganske lavt, men i kor: «Puta puta puta». Vi skammet oss og skyndet oss ut og til hotellet.

«Vi går ikke med shorts»
20 år senere var jeg med min kjæreste til hans hjemsted i en liten bygd på Vestlandet. Det var sommer; en sånn het, stillestående dag. Jeg hadde på meg shorts og gikk en tur bortover veien forbi huset der broren til kjæresten min bodde for å plukke blomster. Om kvelden var vi en tur på besøk til broren, og etter de innledende høflighetsfrasene så han på meg og sa: «Vi går ikke med shorts langs veien her på Løfallstranda.» Viktig lærdom. Jeg likte ingen av disse irettesettelsene, begge kom helt overraskende på meg, for jeg hadde ikke tenkt å bryte noen barrierer, men jeg lærte noe viktig av begge. Den første bar i seg en hel endringshistorie om et samfunn som på veldig kort tid ble snudd på hodet; det strengt katolske, mannsdominerte spanske lokalsamfunnet var i løpet av noen få år invadert av masseturismen og konfrontert med sosiale normer som opplevdes som dypt krenkende av mange. Man kan selvfølgelig hevde at det var på tide at disse barrierene ble brutt. Poenget mitt var at denne «aksjonen» fikk meg til å se virkeligheten med deres øyne, og jeg skammet meg over min rolle i den. Den andre reaksjonen lærte meg noe viktig om byfolk og lokalbefolkning, om normene på et sted der jeg kom til å tilbringe mye tid framover. Jeg kunne velge å gå med shorts langs veien og risikere å støte folk som min kjærestes bror, eller jeg kunne tilpasse meg. Det var opp til meg.

Sosial kontroll
Jeg kom på disse to episodene etter flere innlegg i pressen i det siste om hvordan man skal bekjempe den uønskede sosiale kontrollen som ofte går utover jenter og kvinner. Sosial kontroll er mest prekær og mest problematisk nettopp under store sosiale endringer der ulike virkelighetsforståelser og normsystemer møtes.

Minoritetene er selvfølgelig alltid de som forventes å tilpasse seg, enten de er norske ungdommer på heisatur i Spania, bydamer i en vestlandsbygd eller jenter som vil, eller ikke vil, gå med hijab i Oslo. De under dobbelt forventningspress har det verst; majoritetsvokterne vil at de skal tilpasse seg normene deres, minoritetsvokterne vil at deres skal gjelde. Der tilhørigheten er sterkest, er gjerne også lojaliteten sterkest.

Ja visst gör det ont
Mine opplevelse med sosial kontroll var som sagt mest lærerik og bare i øyeblikket krenkende. I den andre enden av sosial kontroll-skalaen finner vi dem som ikke bare er krenkende, men truende og skadelige. Men hvor er vi hvis vi kvitter oss med den uformelle sosiale kontrollen? Uformell kontroll er innebygd i dagliglivet og utøves av oss alle. Er det i det hele tatt mulig, og vil vi ha et samfunn hvor man ikke skal bry seg…? Eller må vi akseptere den uønskede kontrollen hvis vi vil beholde den ønskede? Den svenske poeten Karin Boye skriver:

Ja visst gör det ont när knoppar brister. Varför skulle annars våren tveka? Varför skulle all vår heta längtan bindas i det frusna bitterbleka? Höljet var ju knoppen hela vintern. Vad är det för nytt, som tär och spränger? Ja visst gör det ont när knoppar brister, ont för det som växer och det som stänger.

Ja visst er det vondt å bryte ut av et normsett eller med forventninger som stilles til en. Den som bryter ut, må tåle å stå i stormen, det er alltid en pris å betale for å bryte med normene i et fellesskap. Kanskje det er sånn at vår sterke idealisering av individets rett og frihet får oss til å tro at vi virkelig er uavhengige, at vi står alene og følgelig også har rett til «å være oss selv» uavhengig av hva andre føler og mener?

Alternativet er verre
Like legitimt som det er å påpeke at noen bryter normer, like legitimt er det å bryte dem og å forsvare at man bryter dem – det er en del av meningsbrytingen og endringsprosesser i et samfunn. Sosial kontroll minner oss om at vi hører sammen. Ja, det er ubehagelig, men alternativet er verre: Sosial kontroll er et av de mange stoffene som holder samfunn sammen – det er ikke bare den vennlige støtten som utgjør limet, kritikk og meningsbrytning er like viktig.

I et innlegg i Aftenposten 17. november i år skriver Sarah Zahid reflektert om sosial kontroll i det pakistanske samfunnet i Norge, og hun etterlyser løsninger i den offentlige samtalen om sosial kontroll. Loven setter grenser for hvordan sosial kontroll kan ytres, hennes egne forslag dreier seg om meningsutveksling som langsomt men sikkert vil bekjempe «giften», som hun skriver. Mon det? Som Sarah Zahid tror jeg offentlige og private debatter er den eneste måten å kontrollere sosial kontroll på, men den kan ikke bekjempes, og den bør ikke forsvinne. Det er fristende å rope: Ikke bry deg! Men det er ingen løsning.

Innlegget ble opprinnelig publisert i magasinet Velferd. Republisert med tillatelse fra forfatter og magasinet Velferd.