Avkolonisering av pensum handler om å utfordre tilvante tankemønstre og etablerte maktforhold som betinger og begrenser hvordan vi forstår samfunnet rundt oss, skriver Robert Nyheim-Jomisko.
Foto: Getty Images
Økt mangfold i pensum vil styrke studentenes evne til løse viktige samfunnsutfordringer, skriver Robert Nyheim-Jomisko i sitt svar til professor ved NTNU, Lasse Hodne.  
Robert Nyheim-Jomisko

Jeg berømmer Lasse Hodne for å gå inn i en debatt om mangfold i akademia. Det er nødvendig for å få til endring. Likevel er Hodnes tilsvar noe på siden av temaet for mitt innlegg. Nå har ikke jeg beklaget noe som helst, slik Hodne skriver. Det jeg gjør er å fremme en legitim kritikk mot akademias manglende evne til å sikre representasjon av minoritetsstemmer både i pensa og ved institusjonene.

Lasse Hodne skrev i Utrop den 17.02.2020 at den klassiske kulturtradisjonen har preget våre fysiske omgivelser mer enn impulser fra andre deler av verden og derfor utgjør en betydelig del av humanistiske fag.
Foto : (Faksimile, Utrop 17.02.2020)

Økt mangfold i pensum vil styrke elevene

Hvor mange ikke-hvite ansatte finnes ved Hodnes institutt? Hvor mange verk av ikke-vestlige forfattere finnes i bokhyllen hans – hvis noen? Og om han mener disse tekstene er av betydning, hvor mange og hvilke brukes i pensa han tilrettelegger?

At Hodne kun velger å rette oppmerksomhet mot eget fagfelt monner lite i det større bildet. Men greit nok. La oss bruke kunstfeltet som diskusjonsgrunnlag.

Hodnes tilsvar tar utgangspunkt i at studentene ved Institutt for kunst og medievitenskap skal arbeide ved «museer, gallerier og samlinger» hvor vestlig kunsthistorie gis en preferert stilling fremfor ikke-vestlig kunsthistorie. Dersom Hodne skal «tvinges til å kvotere inn tekster av kulturelt mangfold» antyder han at de som tar emnene vil gå glipp av «viktige temaer som må dekkes i forelesninger og på pensum». Hodne sier her indirekte at ikke-vestlig kunsthistorie er mindre viktig, og at det i hovedsak er vestlig kunsttradisjon som forvaltes av institusjonene hvor studentene skal jobbe. Ja, for kunst fra andre verdensdeler stilles jo knapt ut i Norge?

Hodne sier her indirekte at ikke-vestlig kunsthistorie er mindre viktig

Jeg er uenig i premissene som ligger til grunn for argumentasjonen. Etter min mening vil ikke studentene «mangle mye av den kulturelle ballasten som de trenger i sin fremtidige arbeidssituasjon», slik Hodne hevder. Snarere tvert imot. Økt mangfold i pensum vil etter min mening styrke studentenes evne til løse viktige samfunnsutfordringer.

Universitetenes pensumlister gjennomsyret av vestlig tenkning

Nå har ikke jeg sagt et ord om at studentene ikke skal få en innføring i vestlig litteratur. Jeg har heller ikke tatt til orde for å fjerne døde hvite menn fra pensa. Jeg har sagt at den etnosentriske dreiningen av kunnskapssystemene gjør akademia fattigere og at det som læres bort ikke er representativt for befolkningen som helhet. Når størsteparten av pensumtekstene for humaniora og samfunnsvitenskap er skrevet av hvite akademikere, gir det uttrykk for hvem som er intellektuelle autoriteter på feltet. Derfor er det viktig å strebe etter balanse.

Hva Hodne legger i den «påståtte hegemoniske posisjonen» som etnosentriske fagautoriteter har, står for meg uklart. Det foreligger en mengde empiri som underbygger min påstand. Pensumlistene er gjennomsyret av vestlig tekning. Universitetene mangler mangfold.

Avkolonialisering av pensum

I NTNUs høringsinnspill til stortingsmelding om humaniora heter det at «vår kompetanse innenfor språk, tverrkulturell kommunikasjon, kultur og historie» er helt nødvendige bidrag for å løse samfunnsutfordringer som migrasjon og integrering. Hvilken kompetanse er det her snakk om, stilhistorie som konsentrerer seg om vestens kunsttradisjon?

Avkolonisering av pensum handler om å utfordre tilvante tankemønstre og etablerte maktforhold som betinger og begrenser hvordan vi forstår samfunnet rundt oss. Siden ingen form for selvkorreksjon skjer, mener jeg pensumkvotering er et nødvendig tiltak for å sikre mangfold.