Hvis NTNU – Norges største universitet, ikke har kapasitet til å utvikle studietilbud som er representativ for befolkningen som helhet, er jeg bekymret for utviklingen.
Foto: Getty Images
Hodne tar ikke tar høyde for at det han betegner som «egen historie» også rommer ikke-vestlig historie. Hvorfor er ikke denne kulturarven verneverdig?, spør Robert Nyheim-Jomisko.
99Shares
Robert Nyheim-Jomisko

Lasse Hodnes tilsvar i Utrop den 25. mars er en manifestasjon av det jeg uttrykker i mine debattinnlegg: Kunnskapsregimene i akademia er tungrodde og mange vitenskapelige ansatte er lite omstillingsvillige. Representasjonsproblemet løses ikke dersom det tys til proteksjonistiske tiltak.

Ingen holdbar begrunnelse

Jeg er fristet til å si at Hodnes tilsvar grenser til kulturarroganse. Han skriver at det er

Lasse Hodne skrev i Utrop den 25. mars at studentene vil mangle mye av den kulturelle ballasten de trenger i sin fremtidige arbeidssituasjon dersom de ikke får en innføring i vestens kunsttradisjon.
Foto : Faksimile, Utrop 25.03.2020.

avgjørende med kunnskap om egen historie (les: vestlig kunst og litteratur). En innvending mot dette synet er at Hodne ikke tar høyde for at det han betegner som «egen historie» også rommer ikke-vestlig historie. Hvorfor er ikke denne kulturarven verneverdig?

Begrunnelsen for at han ikke ønsker å ta hensyn til kulturelt mangfold når han tilrettelegger pensum er delt. For det første skriver han at det er vanskelig nok å finne faglig relevante pensumbøker, og dersom det i tillegg stilles krav om kulturelt mangfold, vil det ikke bli enklere.

Likevel er det Hodnes ansvar å sikre at emnenes læringsmål er oppdaterte og relevante. Det er nok av tekster å ta av. Fremragende vitenskapelige verk av minoriteter er ikke en mangelvare. Hodne er erklært kompetent til et professorat. Kunnskapstilegnelse burde med andre ord ikke være en utfordring. Så mangelen må tilskrives andre forhold. Hva kan så dette være?

Det er andre forholdet han peker på er ressurser. Han skriver at det er fint om en institusjon med tilstrekkelige ressurser kan påta seg ansvaret med å bygge opp et fagtilbud som ivaretar mangfold. Hvis NTNU – Norges største universitet, ikke har kapasitet til å utvikle studietilbud som er representativ for befolkningen som helhet, er jeg bekymret for utviklingen. Skyldes problemet virkelig ressursmangel?

Urovekkende ansvarsfraskrivelse

For meg synes det opplagt at Hodnes studenter er tjent med et fagtilbud som ivaretar flerkulturelle perspektiver. Det er et tankekors at begrunnelsen for å ikke ta hensyn til minoriteter er redusert til ressursspørsmål.

Fremragende vitenskapelige verk av minoriteter er ikke en mangelvare

Forklaringen er kuriøs. Etter min mening ser det snarere ut som et prioriteringsspørsmål eller en form for proteksjonisme. Noe som leder oss til det tredje forholdet Hodne argumenterer med, nemlig samfunnsrelevans.

Hodne hevder at studentene vil mangle mye av den kulturelle ballasten de trenger i sin fremtidige arbeidssituasjon dersom de ikke får en innføring i vestens kunsttradisjon. Han spør: «Skal vårt forsøk på å formidle interessen for denne arven og de verdiene den representerer hindres av hensyn til krav om mangfold i pensum?» Spørsmålet vitner om svak leseevne. Jeg har aldri tatt til orde for å hindre formidlingen av vestlig kulturarv.

Jeg mener at økt mangfold i pensum vil styrke studentenes evne til å løse viktige samfunnsutfordringer. Det synes Hodne å være uenig i. I alle fall så lenge han er nødt til å gjøre noe med det.

Som tidligere nestleder i Kulturrådet, Asta Busingye Lydersen, har uttalt: «Mangfold blir en verdi som alle er enige i, men som ingen egentlig vet hvordan de skal innføre i praksis». Et godt sted å begynne er i forskning og høyere utdanning. Siden Mangfoldsåret 2008 har kun 13 av 338 i Kulturrådets administrasjon, utvalg og komiteer hatt ikke-vestlig bakgrunn. Det utgjør et demokratisk problem. Det samme kan sies om minoritetsrepresentasjon i akademia.

Et systemisk problem

I NTNUs høringsinnspill til stortingsmelding om humaniora heter det at kompetansen ved Det humanistiske fakultet er helt nødvendig for å løse samfunnsutfordringer som migrasjon og integrering. Når jeg spør om hvilken kompetanse det her er snakk om, trekker Hodne frem arkitekturhistorisk kompetanse for å verne om Y-blokken og jugendbebyggelse i Trondheim. Hvordan dette er relevant for å løse ovennevnte utfordringer forstår jeg ikke.

Hodne unnlater å svare på spørsmålene mine. Svarene mangler kanskje fordi de er avslørende. La meg derfor belyse forholdene: Ingen ansatte ved instituttet til Hode er synlige minoriteter. Pensumtekstene mangler flerkulturelle perspektiver. Hvorfor er det slik?

Siden begynnelsen av 2000-tallet har antallet universitetsstudenter med minoritetsbakgrunn økt betydelig. Dette gjenspeiles imidlertid ikke i akademiske pensumlister. Å kjempe for økt mangfold i akademia er viktigere enn noensinne. Spesielt i en tid hvor høyreekstreme krefter ikke bare er på fremmarsj i samfunnet, men også ved våre universiteter og høgskoler.