Foto: Faksimile, Utrop 10.03.2020.
Institusjoner som har kapasitet til det kan absolutt bygge et fagtilbud med fokus på kunst utenfor eget kulturområde, men det er også viktig å ha kunnskap om sin egen historie og kulturelle bakgrunn, skriver professor ved NTNU, Lasse Hodne.
24Shares
Lasse Hodne

I sitt siste Utrop-innlegg beklager Robert Nyheim-Jomisko seg over at undertegnede primært retter oppmerksomheten mot eget fagfelt og dermed gir et svar som er noe på siden av hans opprinnelige innlegg. Jeg vil understreke at jeg ikke pretenderer å snakke på vegne av andre universitetsansatte. Den beste måten å få et mer komplett bilde av situasjonen på, ville være om flere deltok i debatten, noe jeg vil oppfordre kolleger og andre interesserte til å gjøre.

Kulturelt mangfold og egen historie en motsetning?

Grunnen til at jeg tok utgangspunkt i mitt eget fagfelt var at det gir meg mulighet til å snakke konkret om egne erfaringer. Dette må jo være legitimt ettersom Nyheim-Jomisko i sitt første innlegg tok det drastiske skritt å kreve at «utdanningsinstitusjonene tvinges til å kvotere inn pensumtekster skrevet av minoriteter». Siden endringer og tilrettelegging av pensum er noe jeg gjør hvert eneste semester, opplevde jeg dette som rettet mot meg og jeg svarte derfor på hvilke konsekvenser det ville ha for mitt fag.

Et hovedpoeng i mitt første innlegg var at studentene må forberedes på den hverdagen som de møter på sin fremtidige arbeidsplass, som eksempelvis kan være i et kunstgalleri, et museum eller en etat som har ansvar for registering eller vern av kulturminner. Nyheim-Jomisko betviler min påstand om at studentene uten en innføring i vestlig kunst og stilhistorie vil mangle mye av den kulturelle ballasten som de trenger i sin fremtidige arbeidssituasjon, og peker i stedet på nødvendigheten av kunnskap om kulturelt mangfold. Men står disse to tingene – kunnskap om kulturelt mangfold og kunnskap om sin egen historie – i motsetning?

Vi trenger å utdanne flere med arkitekturhistorisk kompetanse og vi trenger flere som kan forvalte og formidle de verdiene som finnes i museenes samlinger

Igjen tillater jeg meg å uttale meg som fagperson. NTNUs uttalelse til stortingsmeldingen om humaniora, som Nyheim-Jomisko refererer til, snakker blant annet om viktigheten av tverrkulturell kommunikasjon, kultur og historie. Jeg kan ikke forstå annet enn at også kunnskap om ens egen kulturelle bakgrunn må falle inn under disse kategoriene. Dette er nemlig nedfelt i den gjeldende strategiplanen ved NTNU, hvor det står at HF-fagene skal gi innsikt i forvaltningen av kulturarven.

Vern er avgjørende i kunstfeltet

Hvordan skal dette tolkes på fagnivå? Hvordan og på hvilken måte viser mitt fag, kunsthistorie, seg som samfunnsrelevant? Et aktuelt eksempel i disse dager er spørsmålet om Y-blokka i Regjeringskvartalet, som er et enestående eksempel på norsk 1900-talls arkitektur med dekorasjoner blant annet av Picasso. Alt oppstyret i disse dager vitner om at beslutningen om rivning kanskje ble tatt på sviktende grunnlag fra et kulturvern-synspunkt. Det kan tyde på at man ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til verneinteresser tidlig i prosessen. Faget kunsthistorie er et av flere som utdanner personer som vil være i stand til å uttale seg med kompetanse i slike saker.

Et lignende eksempel har vi lokalt i Trondheim med Jugendbebyggelsen i Elgeseter gate som står i fare for å bli revet. Vi trenger å utdanne flere med arkitekturhistorisk kompetanse og vi trenger flere som kan forvalte og formidle de verdiene som finnes i museenes samlinger. I dette feltet er det ikke mangel på arbeidsoppgaver selv om det skulle skorte på stillingsutlysninger.

Jeg tror med rette man kan si at vern er en del av kunstfeltets DNA. Slik har det vært siden maleren J. C. Dahl på 1800-tallet dro land og strand for å vekke interessen for stavkirkene som er unike for Norge og i dag regnes som et viktig bidrag til verdensarven. Jeg har kolleger som er spesialister på dette feltet. Skal vårt forsøk på å formidle interessen for denne arven og de verdiene den representerer hindres av hensyn til krav om mangfold i pensum?

Avgjørende med kunnskap om egen historie

Vi snakker her om en kulturarv med både nasjonale og europeiske aspekter. Når jeg fremholder betydningen av å fokusere på denne så er det ikke, slik Nyheim-Jomisko påstår, fordi jeg mener at ikke-vestlig kunsthistorie er mindre viktig enn den vestlige. Jeg har aldri hevdet at det ikke finnes bra kunst eller viktige bidrag til verdensarven utenfor Europa. Som jeg nevnte i mitt første innlegg, kan man knapt være uenig om at det er fint om en institusjon med tilstrekkelig ressurser bygger opp et fagtilbud med fokus på kunst utenfor eget kulturområde. Jeg vil likevel påstå at det er viktig å ha kunnskap om sin egen historie og kulturelle bakgrunn. Dette gjelder for alle i samfunnet, men spesielt viktig er det for de som i det daglige er engasjert i vern og formidling av materiell og immateriell kulturarv.