Er Frp et populistisk parti?

I det politiske ordskiftet har populisme lenge betydd noe slikt som “ansvarsløst frieri til velgerne”. Men det er ikke særlig presist. Heller ikke innen akademia har forskerne klart å bli enige om noen klar og entydig definisjon selv om de har jobbet med saken i over 30 år. 

Jan-Werner Müller, en tysk professor i statsvitenskap ved universitetet Princeton i USA, har med sin nye bok “What is populism?” (University of Pennsylvania Press, 2016) satt seg fore å gjøre noe med uklarhetene i populisme-debatten. Om han har greid det, er det ulike meninger om, men han har i alle fall skrevet nyskapende og innsiktsfullt om et omdiskutert begrep og fenomen. 

Müllers bok er kort; rett over hundre sider. Den gir til gjengjeld en både klargjørende og dypttenkt analyse av populismen. Og overraskende nok ser Frp, som jevnlig blir omtalt som populistisk, ut til å havne utenfor definisjonen til Müller. 

Hva er egentlig en populist?
Så hva er en ekte populist, ifølge Müller? En ekte populist mener at den grunnleggende konfliktlinjen i samfunnet går mellom “det rene folket” og “den korrupte eliten”. Så langt er Müller på linje med øvrige forskere på feltet. Men så snevrer han det inn: 

De virkelige populistene ser på folket som et moralsk fellesskap. Det er ikke klassekamp mellom rike og fattige de er mest opptatt av. Selv venstrepopulistene Chavez og Morales definerer folket moralsk, i tillegg til økonomisk, mener Müller. Det er verdiene som avgjør hvem som hører til og hvem som er utenfor. For (høyre)populistene er  “folket” de som omfavner tradisjonelle verdier; familie, religion, nasjon og (protestantisk) arbeidsetikk. Redistribute my work ethic er et Tea Party-slagord som Müller liker å trekke fram. 

Folkets fiender
Av forståelige retoriske grunner kaller populistene dem de ser på som inngruppen bare for “folket”. Alle slags utgrupper, det være seg “politiske broilere”, “muslimer” eller “kultureliten”, er utdefinert. De er faktisk så foraktelige i populistenes øyne at de ikke en gang er verdige deltakere i demokratiet – uansett hvor mye de måtte tilhøre nasjonen rent formelt. Ingen partier eller grupper kan med troverdighet forsvare utgruppenes interesser, mener populistene. De er alle samme ulla. De er folkets fiender.

I populistenes verdensbilde er utgruppene korrupte og farlige, nettopp fordi de ikke deler folkets verdier. De er ikke en del av det sanne folket. I Finland heter det høyrepopulistiske partiet da også Sannfinnene, påpeker Müller. Et annet eksempel på slik tankegang uttrykt retorisk henter han fra den tyrkiske presidenten Erdogan. Han sa en gang da han henvendte seg til sine kritikere i landet: “Vi er folket. Hvem er dere?” Sitatet er populistisk retorikk i sin reneste form, argumenterer Müller. 

Truer demokratiet
Fordi populistene er så ekskluderende overfor alle andre enn sin egen foretrukne krets av tilhengere, representerer de langt fra “et nyttig demokratisk korrektiv” til makteliten, slik enkelte akademikere og andre har hevdet. Populistene går nemlig til angrep på selve det liberale demokratiet. Pluralismen synes de er særlig ille. Men pluralismen er et sentralt prinsipp, ja en bærebjelke, i liberale demokratier, hevder Müller. Når populistene angriper den, gjør det dem farlige. 

Müller mener å ha empirisk belegg for at populistene truer demokratiet slik vi kjenner det. Han trekker fram populistenes “kolonisering” av staten i Ungarn og Polen som eksempler. Så snart populistene kommer til makten, setter de i gang med å endre grunnloven, begrense ytringsfriheten og gjøre om på demokratiske spilleregler, alt med det mål for øye å begrense spillerommet til opposisjonen. For hva skal man med opposisjon når man representerer det sanne folket? “Fedrelandet kan ikke være i opposisjon”, som Viktor Órban sa da han tapte valget i Ungarn i 2002.

Skammer seg ikke
Populistene bedriver også en massiv form for klientelisme, som da Jörg Haider i Østerrike delte ut 100-eurosedler til “sine folk” på gatene i delstaten Kärnten. Enkelte populister, som (avdøde) Chavez i Venezuela og (høyst levende) Erdogan i Tyrkia, har gått så langt som å bygge opp enkelte (nye) samfunnklasser. Disse gruppene med sin nyvunne makt og innflytelse blir til gjengjeld statsledernes støttespillere.

Hele tiden drives populistene av trangen til å sikre at kun det “sanne” folket har tilgang til makten i landet. Det er deres ideologiske motivasjon og noe de oppfatter som et høyst moralsk og prisverdig prosjekt. De har derfor ingen dårlig samvittighet, og gjør som oftest ingen forsøk på å skjule sin “kolonisering av staten”, “masse-klientelisme” og “diskriminerende legalisme”, som Müller formulerer det. 

– For streng definisjon
Anders Ravik Jupskås, en forsker som har fordypet seg i populismen, og da særlig det mange mener er populismens inkarnasjon i Norge, Frp, skriver i en epost at han mener Jan Werner-Müllers definisjon er for streng. 

– Han inkluderer bare de harde populistene (Erdogan, Orban, Chavez og Trump) – de som kommer til makten i presidentsystemer. De kan stemple alle andre som illegitime, men det går ikke for partier som skal samarbeide med andre nærliggende partier i koalisjonsregjeringer, skriver Jupskås. 

Frp passer ikke særlig godt i Müllers definisjon, mener forskeren. Og det gjør heller ikke “andre nordiske og muligens også europeiske populister i flerpartisystemer”.

– Frp gjør ikke krav på å være den eneste legitime representanten for folket i Norge, de hevder bare at de representerer vanlige folk (folk flest) – de som ikke blir godt nok representert av de andre partiene, skriver Jupskås.

Norsk variant av populismen
For egen regning vil jeg legge til: Vi vet selvsagt ikke hva Frp ville gjort hvis de fikk rent flertall på Stortinget og besatte samtlige statsrådsposter. Men ut fra hva de har sagt og gjort hittil, er det lite som tyder på at partiet ville forsøke å kolonisere staten, utradere opposisjonen, endre på grunnloven, eller ta andre drastiske for å undergrave vårt nåværende politiske system. Det vi sikkert derimot ville fått, er en langt strengere innvandringspolitikk, lavere skatter, mindre omfordeling av godene, høyere oljepengebruk og billigere sprit og bensin. 

Kan et parti som går inn for de endringene jeg har ramset opp ovenfor, med rimelighet kalles populistisk? Som Jan Werner-Müller viser gjennom boka si, kommer det an på definisjonen. Vår egen Anders Ravik Jupskås definerte i artikkel i Morgenbladet fra 2010 Frps form for populisme slik: 

– [Det] er fellestrekk som gjør at vi kan snakke om en norsk variant av høyrepopulisme. Det gjelder for eksempel en utpreget “folk flest versus eliten”-retorikk og presentasjonen av seg selv om det eneste reelle alternativet. Men viktigst av alt: Partiet mobiliserer på akkurat de samme sakene som sine europeiske motstykker. Innvandringsskepsis, lov og orden og generell politikerskepsis er alle tre typiske kjennetegn ved alle høyrepopulistiske partier. 

Om Frp er et “ekte” populistisk parti, vil det med andre ord også være debatt om framtiden.