Vi skulle snart hjem. Nå har vi bygget et liv her.

Vi lot hjem, eiendeler og framtidsplaner bli igjen i Ukraina. Etter flere år i Norge har et spørsmål vi knapt tenkte på da vi reiste, blitt vanskeligere å skyve unna.

Da Russland startet fullskalainvasjonen av Ukraina, forlot mange hjemmene sine med en tanke om at det bare skulle være midlertidig. Noen tenkte noen måneder. Andre håpet at krigen ville være over etter et halvt år. Mange sa: Maks ett år – så reiser vi hjem igjen.

Folk tok med seg det mest nødvendige. Leiligheter, hus, arbeid, bøker, bilder og personlige eiendeler ble igjen. For hvorfor skulle man flytte med seg hele livet dersom man trodde at oppholdet bare skulle vare en kort stund?

Men årene har gått. I dag stiller mange ukrainere i Norge derfor ikke bare spørsmålet: Når tar krigen slutt? Et annet spørsmål har kommet i tillegg: Hva gjør vi med livet som allerede har begynt å ta form her?

Vi har forskjellige historier

Ukrainere forlot heller ikke landet på samme tidspunkt. Noen reiste i løpet av de første ukene eller månedene. Andre forsøkte å bli hjemme så lenge som mulig.

Jeg kom for eksempel til Norge omtrent to og et halvt år etter at fullskalainvasjonen startet. Jeg er enkemann. Derfor hadde jeg ikke mulighet til å sende den mindreårige sønnen min alene eller sammen med moren hans. Han måtte reise sammen med meg.

Min voksne datter valgte derimot bevisst å bli i Ukraina. Hun er helsearbeider og tannlege, og mener at kompetansen hennes trengs der nå.

Det finnes svært mange forskjellige historier som vår. Det er viktig å forstå dette, fordi ukrainere i Norge ikke er én ensartet gruppe. Vi har ulike grunner til å ha reist, ulike erfaringer fra krigen, ulike familiesituasjoner og svært forskjellige tanker om framtiden.

Hvor skal vi reise tilbake?

Noen ønsker fortsatt å reise tilbake til Ukraina så snart det blir trygt. For andre har spørsmålet blitt langt vanskeligere.

Noen har barn som allerede har gått flere år på norsk skole, fått venner, lært språket og gradvis begynt å bygge livet sitt her. Å ta et barn ut av dette livet igjen er ikke nødvendigvis et enkelt valg.

Andre har ikke lenger et hjem å vende tilbake til. Hus og leiligheter er ødelagt av raketter, artilleri eller flyangrep. For noen ligger hjemmet fortsatt i et okkupert område.

Derfor finnes det ikke ett enkelt svar på utsagnet: «Når krigen er over, reiser alle hjem.» Hvor skal man reise tilbake dersom hjemmet fysisk ikke finnes lenger?

Hva betyr det å «reise hjem» dersom byen din fortsatt er okkupert? Og hva gjør man dersom barnet ditt allerede har tilbrakt flere avgjørende år av oppveksten i et annet land?

Vanskelig å planlegge et midlertidig liv

Det er derfor selve midlertidigheten etter hvert har blitt en utfordring. Kollektiv beskyttelse ga ukrainere sikkerhet. Men ordningen er midlertidig, og det skaper usikkerhet.

Folk lærer norsk, søker jobb, bygger sosiale nettverk og sender barna på skole. Samtidig vet de ikke sikkert om de kan bygge framtiden sin her.

Da blir langsiktige beslutninger vanskeligere. Skal man ta en ny utdanning, kjøpe bolig eller starte en bedrift? Skal man bygge opp en helt ny karriere og planlegge barnas framtid i Norge?

Det er vanskelig å planlegge en karriere når selve framtiden oppleves som midlertidig

Arbeid er en annen stor utfordring. Blant ukrainere i Norge finnes arbeidere, ingeniører, leger, lærere, økonomer, ledere og gründere. Det finnes mennesker som har arbeidet i internasjonale selskaper i mange år, og mennesker som har bygget opp egne virksomheter.

Men yrkeserfaring lar seg ikke alltid flytte like enkelt over en landegrense. Man kan ha tjue års erfaring og plutselig oppleve at man befinner seg i en helt ny virkelighet.

Man trenger språk, forståelse for det lokale arbeidsmarkedet, kontakter og referanser. Selv svært kompetente mennesker kan derfor oppleve at yrkeslivet nesten må begynne på nytt.

Usikkerheten knyttet til kollektiv beskyttelse kan også påvirke motivasjonen. Du lærer språket og forsøker å komme inn på arbeidsmarkedet, samtidig som du ikke vet om du skal bygge resten av livet ditt her.

Dagens arbeidssøker kan bli morgendagens arbeidsgiver

Det finnes også en annen side av arbeidsdebatten som jeg mener fortjener mer oppmerksomhet. Kanskje bør ikke alle ukrainere først og fremst ses som arbeidssøkere.

Blant dem som har kommet til Norge, finnes mennesker som tidligere selv skapte arbeidsplasser. De startet bedrifter, ansatte medarbeidere, forhandlet med leverandører, fant kunder og utviklet nye markeder.

Polen er et interessant eksempel. Ifølge det polske økonomiske instituttet PIE ble det i perioden 2022–2025 etablert 109.100 enkeltpersonforetak drevet av ukrainere og 14.500 selskaper med ukrainsk kapital. Tallene viser at ukrainere også bidrar som gründere og arbeidsgivere.

Norge og Polen kan selvfølgelig ikke sammenlignes direkte. Polsk og ukrainsk ligger mye nærmere hverandre enn norsk og ukrainsk. I Norge er språkveien lengre.

Men prinsippet er interessant. Kanskje bør vi ikke bare spørre hvordan en arbeidssøker kan få jobb. Vi kan også spørre om noen av dagens arbeidssøkere kan få et lite dytt i retning av å bli morgendagens arbeidsgivere.

For noen er det ikke bare en ledig stilling som mangler. Noen trenger kunnskap om hvordan man etablerer en bedrift i Norge. Andre trenger hjelp til å forstå regelverket, tilgang til et profesjonelt nettverk, veiledning eller begrenset støtte i oppstartsfasen.

Da kan en person som i dag søker arbeid, i morgen skape en arbeidsplass for seg selv. Kanskje kan vedkommende også skape arbeid for andre.

Vi må også gjøre vår del

Samtidig kan ikke ansvaret ligge bare på Norge. Ukrainere må også gjøre sin del.

Vi må lære språket, lete etter muligheter, ta utdanning når det er nødvendig, arbeide, forstå norske regler og bygge nettverk. Og dersom man har en reell mulighet til å bli selvstendig, bør ikke sosial støtte bli en permanent måte å leve på.

Norge har gjort svært mye for ukrainere. Landet har gitt oss sikkerhet, støtte til familier og barn, tilgang til utdanning og stabilitet i en svært vanskelig periode.

Det er vi oppriktig takknemlige for. For svært mange ukrainere har denne støtten hatt – og har fortsatt – enorm betydning.

Men etter flere år med krig har vi kommet til en ny fase. Spørsmålet handler ikke lenger bare om hvordan mennesker skal få midlertidig beskyttelse.

Det handler også om hvordan vi skal tenke om dem som i løpet av disse årene allerede har begynt å bli en del av samfunnet. De arbeider, lærer norsk, oppdrar barn her, bygger relasjoner og ønsker å klare seg selv.

Sjakkbrikkene som ble igjen

Det finnes ikke ett riktig svar for alle. Noen kommer til å reise tilbake til Ukraina. Noen kommer til å bli i Norge. Andre vil kanskje leve med dette spørsmålet i lang tid.

For mange befinner fortsatt en del av livet seg i Ukraina – mennesker, minner og ting vi lot bli igjen fordi vi trodde at vi snart skulle komme tilbake. Noen har bøker der. Andre har familiebilder eller personlige eiendeler som kanskje ikke har stor økonomisk verdi, men som betyr mye.

Jeg har for eksempel et personlig sjakksett som fortsatt er i Ukraina. Jeg er glad i å spille sjakk. Det høres kanskje ut som en liten detalj, men for meg sier den ganske mye.

For spørsmålet er ikke lenger bare: Når tar krigen slutt? Det er også: Hvor skal vi bygge livet vårt etterpå? Hvor skal hjemmet mitt være?

Noen ganger tenker jeg at dersom jeg en dag bestemmer meg for å ta med sjakksettet mitt til Norge, vil det bety noe mer enn at jeg bare har flyttet en ting fra ett land til et annet. Kanskje vil det være den dagen jeg virkelig kjenner: Her er jeg hjemme.