Muslimsk blod, Vestens applaus

Dette er hva islamofobi ser ut som når den tar på seg dress, holder pressekonferanse og kaller massemyrderi for “sikkerhet.”

Det begynte som enhver annen stille morgen. En sånn morgen der hjernen fortsatt er halvt i søvn, telefonen summer med meningsløse varsler, og du forventer ikke mer enn en meme eller en viral oppskrift. Men så så jeg noe som fikk blodet mitt til å fryse og jeg lover deg, det burde gjort det samme med deg.

Donald Trump…..Ja, den samme mannen som tvitrer som om han kommenterer en WWE-kamp, kunngjorde stolt at USA hadde bombet tre atomanlegg i Iran: Fordow, Natanz og Esfahan. Ordene hans var fulle av glede, som om han nettopp hadde sett et fyrverkerishow på nyttårsaften: “En full last med BOMBER ble sluppet… alle fly er trygt på vei hjem… Gratulerer til våre store amerikanske krigere… NÅ ER TIDEN FOR FRED!”

Altså – hva??? De slapp bomber over et muslimsk land i 2025 og forventet at vi skulle takke dem?

Dette er ikke bare krig. Dette er hva islamofobi ser ut som når den tar på seg dress, holder pressekonferanse og kaller massemyrderi for “sikkerhet.”

Dette er resultatet av tiår med avhumanisering av muslimer – slik at når et muslimsk land bombes, trekker verden bare på skuldrene. Frykten for islam har blitt normalisert. Pakket pent inn. Akseptert.

Takk? For hva?? For å slakte sivile? For å få jorden til å blø og så kalle det fred? Frekkheten i å kreve takknemlighet etter drap er ikke bare grusom, det er hån.

Og mens alt dette skjer, forblir vestlige medier behagelig tause. Deres glanspolerte nyhetsankere skjelver ikke. Deres overskrifter skriker ikke.

Men dagens generasjon – vår ungdom – nekter å være blinde. Gjennom TikTok, Instagram, reels og tråder viser de sannheten verden prøver å skjule. De er de nye vitnene. De tilfeldige journalistene. For hvis verden ikke vil rapportere blodet vil ungdommen laste det opp.

Hvis dette ikke får magen din til å vrenge seg, så har du enten ikke forstått hva som skjer, eller så har du blitt farlig nummen.

Vi snakker om et muslimsk land som blir bombet. Ikke i en sci-fi-film. Ikke i et dataspill. I virkeligheten. I 2025. Foran verdens øyne. Med feiring.

Og vi? Ummah? Vi er stort sett tause.

Så jeg spør deg, helt ærlig:

Hvor er stemmen din? Hvor er smerten din? For hvis bomber over Iran bare føles som enda en overskrift, da er noe ødelagt i oss – og det noe heter GHAYRAH.

Vet du hva som skjer når atomanlegg bombes? Dette er ikke et angrep på tom ørken. Disse anleggene er omgitt av byer. Av hjem. Av familier. Av arbeidere som bare lever sine liv.

Én feil, én radioaktiv lekkasje – og generasjoner blir forgiftet. Ikke billedlig. Bokstavelig talt

Og Trump? Han la det ut som en seier. Som et fotballresultat. Som en mann som nettopp tråkket på en bille og gikk videre.

Jeg sier det med all kraft mine ord kan bære: Dette var ikke «forsvar». Dette var ikke «nødvendig».

Dette var ydmykelse. Dette var et budskap.

Et budskap til alle muslimer: «Hold dere på plass, ellers slipper vi bomber. Og deres folk vil bare bla forbi det mens de drikker Kaffe.»

Er vi virkelig blitt så fortapte? Vi krangler om klær, halal-godteri og ekteskapsalder, mens et helt muslimsk land bombes, og vi hvisker om det i det skjulte!?

Jeg ville skreket det hvis jeg kunne: VÅKN. OPP.

Dette handler ikke om Irans regjering. Dette handler ikke om shia eller sunni. Dette handler om verdighet. Dette handler om at Ummah har blitt trent til å skvette og så glemme.

Hvor mange ganger skal vi se det skje? Irak. Syria. Libya. Gaza. Afghanistan. Kashmir. Sudan. Og nå Iran. Hvor mange til? Ti? Tjue? Til det når din by? Din gate?

Stillheten har blitt vår avhengighet. Vi føler oss for små til å si noe. Vi poster et svart bilde. En bildetekst. En dua. Og så scroller vi videre som om det får blodet bort fra hendene våre. Kanskje vi er en gravplass som later som vi er en nasjon.

Jeg ber dere. For hver gråtende mor i Esfahan. For hvert barn som er livredd i Natanz. For hver muslim som ser mot himmelen i frykt  i stedet for på stjernene: Ikke la dette passere som bare en nyhetsbite.

Snakk ut. Del sannheten. Still spørsmål. Skriv. Rop. Sørg. Vær sint. Og viktigst av alt: Nekt å normalisere denne galskapen. Nekt å akseptere bomber som bakgrunnsstøy.

Trump sier: “Nå er tiden for fred.”
Jeg sier: Nå er tiden for at Ummah våkner.

Dette handler ikke bare om utenrikspolitikk. Dette handler ikke om forsvarsstrategi.

Dette er islamofobi – med bomber. Det er det som skjer når muslimske liv ikke gjør nyheter. Når våre barns skrik ikke skjærer gjennom nyhetsstudioets stillhet. Når våre døde kalles “kollateral skade.” Når vår sorg blir avfeid som “politikk.”

Neste gang de bomber, ser de på hvor høyt vi gråter.
Og islamofobi? Den lever av vår stillhet.
Den vokser hver gang muslimsk smerte ignoreres.
Hver gang våre liv verdsettes mindre.
Hver gang vår motstand kalles “terror.”

Og hvis vi ikke gråter i det hele tatt…
Da vil de vite at vi allerede har tapt.

Jeg sier det nå, med et skjelvende hjerte: Hvis dagens røyk ikke svir i øynene våre, vil morgendagens ild blinde oss alle.