Ikke sultne nok

Det er snart to år siden Hamas angrep på Israel, der antall drepte ble angitt som 1200, det største antall jøder drept på en dag siden 2, verdenskrig. Over 200 personer ble tatt som gisler. Angrepet kom overraskende og verden var sjokkert over brutaliteten.

Det tok bare timer etter angrepet før det israelske forsvaret (IDF) gikk til luftangrep på Gaza, som har vært under ulovlig israelsk okkupasjon siden 1967. Det har vært forsøk på intervensjoner, forhandlinger og fredsavtaler, men bortsett fra et part kortvarige våpenhviler, har kampene pågått til dags dato.

Under Israelsk blokade de siste 16 år har palestinerne vært avhengige av nødhjelp, matforsyninger levert med lastebiler over grensen, men antallet ble kraftig redusert, og lange kolonner med biler lastet med foesyninger ble stående fast da Israelske myndigheter ikke lot dem komme inn i det okkuperte området.

Så tidlig som i desember 2023 advarte blant annet WFP (Verdens matvareprogram) om risikoen for hungersnød i mai året etter, hvis situasjonen ikke forbedret seg. Samtidig begynte forskere å bruke ordet folkemord som et mulig resultat.

I februar 2024 besøkte Flyktninghjelpens leder Jan Egeland området, beskrev forferdelige forhold og snakket om trusselen for hungersnød. I mars advarte FN om akutt fare for hungersnød. I april i fjor lovet Israel å sørge for at mer nødhjelp kom inn. Det skjedde etter at sju hjelpearbeidere som jobbet for organisasjonen World Central Kitchen, ble drept i et israelsk angrep. Men det som slapp inn var bare en brøkdel av det som var nødvendig, og det har gått fra vondt til verre.

Israel lar ikke utenlandske journalister inn, men i alle verdens medier så vi rapporter, ofte illustrert av sultne, syke og døende, eller døde, barn, Ingen kunne være i tvil om hva som skjedde. Netanyahu påstår hardnakket at det ikke er matmangel i Gaza, at ingen sulter der.

Vi visste. Hele verden visste.

Månedene gikk. Snart to hele år. Ingen løsning i sikte, bombingen fortsatte, med støtte fra USA, og passiv eller symbolsk motstand fra de fleste andre land. FNs generalsekretær Guterres’ stadig sterkere fordømmelse føyde seg inn i rekken ord som ikke biter på Israels ledere.

Mat og medisiner ble fortsatt forhindret i å komme fram. Rapporter, bl.a. fra FN, fortsatte å komme, uten at det ble nevneverdig forandring.

Og hva kunne vi alminnelige mennesker gjøre? Vi deltok i demonstrasjoner (som fikk liten oppmerksomhet i media), signerte underskriftskampanjer, aksjonerte mot oljefondet og våpenprodusenter, bråkte med grytelokk utenfor ambassader, skrev leserinnlegg, uten at det hadde nevneverdig innvirkning på situasjonen. Det vi helst ville var å skrike høyt.

Noen gjorde det, skrek høyt. Rappere og rockemusikere brukte stemmene sine, og fikk med seg publikum på konserter og festivaler. Kanskje skrek de for høyt og var for tydelige, kanskje de gikk for langt. Det falt i alle fall ikke i god jord hos festivalarrangører og politikere.

På Glastonbury-festivalen i England tidligere i sommer viste den nord-irske rap gruppa Kneika støtte til Palestina og fordømte Israels handlinger mot palestinere under sin konsert, de oppfordret publikum til å rope slagord, blant annet ’ From the river to the sea’, som refererer til et område også Israelerne gjør krav på, noe de uttrykker i langt sterkere og tydelige ord.

Punkdoen Bob Vylan opptrådte på samme festival, og med å rope ‘Død over IDF (Det israelske forsvaret) provoserte han mange.

De ble fordømt av statsminister Keir Starmer, BBC ble kraftig kritisert og beklaget at de hadde vist konserten, tok den av programmet etter live- visningen, og duoen mistet visum til USA. (Kneecap opptrer for øvrig på Øya-festivalen i år.) Ordbruken kan diskuteres, men overgås av uttrykk fra Israelske politikere, som åpent snakker om ‘et land uten palestinere’, et mål som blir tydeligere for hver dag om går.

13 mai i år sa en ny FN rapport at 450 000 mennesker i Gaza sto overfor katastrofal sult, at hele befolkningen opplevde akutt matusikkerhet . Rapporten anslo at 71 000 mennesker, deriblant mer enn 17 000 mødre, ville trenge øyeblikkelig behandling for akutt underernæring. Ved begynnelsen av året var estimatet 60 000 barn.

Nå er det august. Det er konstatert at mer enn 60 000 palestinere er drept i Gaza, 18000 av dem barn, mange av sult, på under to år. De som overlever er underernærte og psykisk og fysisk merket for livet.

Verden har sett dette skje.

Det var ikke nok å se bilder av uhyrlighetene dag etter dag, bygninger i ruiner, lemlestede barn og voksne, barnelik, noen gravd ut fra grus og sand under det som en gang hadde vært deres hjem, mødre som kokte suppe på gress til barna, barn som spiste papp, foreldre som gikk uten mat for at barna skulle få, eller som ble skutt når de prøvde å skaffe mat.

Å høre og se gråtende barn som oppsøkte foreldrenes grav, og ba om å få dø så de kunne være med dem.

Det var ikke nok. De var ikke sultne nok. I følge Netanyahu ikke sultne i det hele tatt. Nå, når det ikke lenger går an å lukke øynene for det som lenge har vært tydelig, og alarmen har blitt for høylytt, har snart alle verdens land endelig måttet protestere. Ordet folkemord, som lenge var unngått, ble brukt. 149 land vil anerkjenne Palestina som egen stat. Selvsagt ikke USA, som fortsetter å støtte Israels forbrytelser, og straffer dem som ikke gjør det. Keir Starmer i Storbritannia stiller betingelser.

Tostatsløsningen som det ivres for, er noe den jevne palestiner for lengst har sluttet å tro på, og som Israels leder heller ikke vil ha. Deres uttalte, og stadig gjentatte mål er et Israel uten palestinere, og å ekspandere også utenfor Israels grenser. Hverken Hamas eller gisler kommer i veien for dette.

Fine ord, solidaritetserklæringer og vedtak betyr lite når man holder på å sulte i hjel og ser landet sitt bli jevnet med jorden.

Ordet folkemord, som satt langt inne for mange, kan ikke lenger benektes.

Det hevdes at så lenge USA støtter krigen, kan ingen andre få slutt på den. Andre land, blant annet Norge, fortsetter å investere i Israel, og leverer våpen, om enn indirekte.

Boikott og sanksjoner fra et forent Europa ville gjøre en forskjell.

I et innlegg oversatt fra hebraisk i avisen Haaretz kaller en jusprofessor Israels krigføring et hån mot holocaustsofre. Hans mor vokste opp i en polsk ghetto, og overlevde holocaust. Han etterlyser protester fra akademikere, studenter, leger, sykepleiere, psykologer, jurister, forskere.

Hvis en million kvinner og menn tok til gatene og krevde øyeblikkelig slutt på krigen, måtte selv Netanyahu høre,

Det hadde vært noe, det!