Folkemord på sultne mennesker fortsetter i Gaza!

Vi står opp om morgenen, setter på kaffen, sender barna på skolen, haster til jobb. Vi planlegger helger, hytteturer og ferier, diskuterer været, irriterer oss over matpriser mm. Alt dette skjer mens palestinere i Gaza ikke har mat å gi barna sine, ingen sykehus å gå til når de blir skadet, ingen hjem å søke trygghet i.

Spørsmålet som gnager er: Hvordan kan vi leve tilsynelatende vanlige hverdager mens Israel fortsetter folkemord på sultene mennesker – i sanntid, rett foran øynene våre?

Det er ikke første gang vi blir vitner til urettferdighet. Historien er full av eksempler der verdenssamfunnet har sett på mens massakrer, kriger og etnisk rensing har pågått: Rwanda, Bosnia, Darfur. Men forskjellen nå, er at Israel har erklært sine intensjoner for å etnisk rense Gaza for palestinere, koste hva det koste vil.

Israelske myndigheter har også vedtatt planer om å utvide israelske grenser for å fullføre den så kalte jødiske drømmen Stor-Israel. Det er et settlerkolonialt prosjekt i nyere tid og alt dette dokumenteres umiddelbart.

Vi kan se på mobiltelefonene våre hva som skjer i Gaza og på Vestbredden: et barn drar en søster ut fra ruinene, en far holder en blodig liten kropp i armene, sykepleiere gråter fordi de mangler både strøm og medisiner.

IDF (Israel Defence Forces) og jødiske fundamentalistsettlere marsjerer på Vestbredden, skyter, kidnapper og arresterer palestinske ungdommer og barn. Og nå, invaderer Israel Gaza med fulle bakkestyrker. Denne informasjonen er ikke skjult – den er bare så overveldende at mange velger å lukke den ute.

Spørsmålet er hva slags ansvar vi har i møte med folkemord, etnisk rensning og okkupasjon av Palestina. For selv om vi ikke kan stoppe bombene personlig, kan vi heller ikke late som om vi ikke ser dem falle. Og vi kan heller ikke ignorer det faktumet at våre folkevalgte er medskyldige i å la Israel fortsetter sine grusomme handlinger, i lang tid, uten konsekvenser.

Det er store økonomiske interesser og et nett av investeringer som gjensidig tjener og binder vestlige økonomier (og mange andre lands også) til Israels folkemord og den etniske rensningen av palestinere. Det norske oljefondet og våpenindustrien er bare noen eksempler.    

I forkant av stortingsvalget 2025 har mange av partiene som tidligere støttet Israel ubetinget endret sine meninger og fordømmer israelske handlinger på Gazastripen. KrF og FrP er klare unntak, i deres begrunnelser vises det gjerne til at man ikke fordømmer Hamas ofte nok. De ser bort fra det faktumet at Israel er en suveren stat, mens Hamas er en organisasjon bestående av en gruppe ev palestinere som er under okkupasjon.

Som okkupasjonsmakt har Israel et folkerettslig ansvar for å beskytte sivilbefolkningen og deres rettigheter under okkupasjonen. 

Israel er også en militærmakt med både bakkestyrker, luftforsvar, og støtte fra USA og sine vestlige allierte. Hadde Israel respektert flere FN-resolusjoner gjennom årene eller Osloavtalen fra 1993, hadde det vært mulig å opprette en palestinsk stat med egne grenser og ressurser. Dessverre har Israel aldri lagt skjul på sine intensjoner om ekspansjon. Likevel har verdenssamfunnet holdt fast i troen på at Israel, en vakker dag, skal begynne å respektere FN-resolusjoner og gi palestinerne fulle menneskerettigheter.

Alle de politiske partiene fordømte Hamas sine handlinger 7.oktober 2023, men må også fordømme det israelske folkemordet på palestinerne i etterkant av 7. oktober. KrF og FrPs argumenter om at man ikke fordømmer Hamas nok, er derfor bare et påskudd for å gi ubetinget støtte til det israelske folkemordet på palestinerne.

Vi lever i den frie verden. Vi har et ansvar. Vi må våge å stille oss selv noen ubehagelige spørsmål, blant annet om hvordan vi kan bruke vår frihet til å påvirke og kreve handlinger fra våre politikere.

Vår stillhet er ikke nøytral. Når vi velger konsensus fremfor å si ifra, gir vi rom for at uretten kan fortsette.

Spørsmålet er ikke om hvorvidt vi skal leve normale hverdager eller ikke, men hvordan vi kan bruke hverdagen vår som et sted for motstand. Vi må huske at «aldri igjen» er nå, særlig når vi snakker om Gaza i lunsjpausen på jobben, rundt middagsbordet eller i andre sosiale sammenhenger. For historien vil en dag dømme oss, slik den har dømt tidligere generasjoner.

Spørsmålet blir: Var vi de som lukket øynene og skrudde opp volumet på tv-seriene, eller var vi de som våget å si at dette ikke kan fortsette?

Vi kan ikke normalisere folkemord. Men vi kan bruke våre normale hverdager som en plattform til å kreve rettferdighet. Det er kanskje den minste – men viktigste – måten vi kan stå sammen med dem som i dag ikke engang har rett til å leve.