En lovfestet katastrofe for barns rettigheter

Barne- og familiedepartementet har lagt frem et høringsnotat om varig opphold i fosterhjem. På overflaten fremstår dette som et tiltak for å sikre stabilitet og trygghet for barn. I realiteten er det et fundamentalt brudd med barns menneskerettigheter, norsk lov og faglig etikk. Om dette forslaget blir vedtatt, vil vi stå igjen med en barnevernslov som institusjonaliserer de samme grove feilene Norge allerede er felt for gjentatte ganger i Den europeiske menneskerettsdomstolen.

Forslaget innebærer at gjenforeningsmålet forlates permanent. Med ett pennestrøk blir barns mulighet til å vende tilbake til sine biologiske foreldre fjernet. Dette er ikke bare en juridisk nyvinning, det er en rettslig katastrofe.

EMD har slått fast gang på gang at gjenforening skal være et mål, og at staten har en aktiv plikt til å tilrettelegge for det. Norge er felt nettopp fordi vi har gått for langt i motsatt retning – vi har ikke jobbet nok for tilbakeføring. Nå foreslås det altså å gjøre denne ulovlige praksisen til lov.

Hva sier det om kompetansen til de som har skrevet høringsnotatet? Har man overhodet satt seg inn i EMDs dommer? Har man spurt seg selv hvordan dette forslaget vil slå ut for barns rettssikkerhet, eller er man mest opptatt av å rydde unna byråkratiske plikter og kutte utgifter?

Forskning på det norske barnevernet viser at tilbakeføring til biologiske foreldre i svært liten grad prioriteres. Barnevernsmyndighetene har et dokumentert mønster av å konstruere “varige løsninger” i fosterhjem, fremfor å bygge opp familierelasjoner. Dette skjer allerede i dag, stikk i strid med lovens intensjoner og internasjonale forpliktelser.

Forskning på det norske barnevernet viser at tilbakeføring til biologiske foreldre i svært liten grad prioriteres

Når høringsnotatet foreslår å “styrke” fosterhjemmet ved å gi det varighet, gjør man ikke annet enn å sementere et system som allerede er dømt ulovlig. Det som burde ha vært en kritisk gjennomgang av hvordan tilbakeføring kan fremmes, blir i stedet en knusende avvisning av barnets rett til å vokse opp i sin egen familie.

Forslaget innebærer at barneverntjenestens oppfølging kan reduseres, nærmest etter avtale med fosterforeldrene. Dette er ikke bare uforsvarlig, det er direkte farlig. Historien har vist oss at også fosterhjem kan være arena for svikt, overgrep og utrygghet. Når man samtidig reduserer kontrollen, legger man barnets trygghet i hendene på et system som verken følger opp eller tar ansvar.

Hva skjer med barnet som opplever svikt i et fosterhjem som staten ikke lenger fører tilsyn med på en forsvarlig måte? Hvem står opp for det barnet?

Kronikken kunne endt med en nyansering, men det er faktisk ikke rom for det her. Dette forslaget er ikke en forbedring av barnevernet. Det er et nytt lavmål i en praksis som allerede har fått Norge dømt gang på gang i Strasbourg.

I stedet for å styrke retten til familieliv, bryter vi den ned. I stedet for å sikre barns rett til tilhørighet og gjenforening, institusjonaliserer vi bruddet. I stedet for å lytte til forskningen, overser vi den.

Hvis høringsnotatet godtas, betyr det at Norge offisielt vender ryggen til både Grunnloven, barnekonvensjonen og menneskerettighetene. Barn mister retten til gjenforening, foreldres rettssikkerhet pulveriseres, og risikoen for nye fellende dommer fra EMD er overhengende.

Spørsmålet er derfor ikke bare om forslaget er dårlig lovgivning. Spørsmålet er: hvordan kunne dette i det hele tatt bli skrevet? Og enda viktigere: hvem tar ansvaret når konsekvensene rammer de barna som skulle vært beskyttet?