Er ikke dette islamofobi?

De prøvde å brenne båtene, men ikke ånden. Hver bølge er motstand; hvert seil er et vitne. Sumud-flotiljen er ikke bare en sjøreise, den bærer vekten av hvert rop fra Gaza som verden har nektet å høre.

Selv når små, lappede båter setter seil med mot langt større enn seilene deres, gjemmer vestlige medier seg bak feil ord. De kaller folkemord en «krig». Men FN har allerede bekreftet det som har vært klart siden 2023: Gaza er ikke en slagmark mellom to likeverdige parter. Det er folkemord, systematisk ødeleggelse, masseslakt, utslettelsen av et folk. Å kalle det krig er å forråde sannheten. Å kalle det folkemord er å stille seg på historiens og ofrenes side.

Gaza er ikke en slagmark mellom to likeverdige parter. Det er folkemord

Når barn, kvinner og sivile slaktes i titusenvis, når hele byer jevnes med jorden, når et folk fordrives og fratas alt, da er dette ikke krig. Dette er massakre. Dette er FOLKEMORD. Og hver journalist som skjuler seg bak ordet «krig», legger et språklig slør over virkeligheten. Stillhet og feilnavn blir medskyldige i drap.

Flotiljen ble angrepet allerede før den forlot Tunisia. Droner forsøkte å svi dekkene; flammer forsøkte å fortære treverket. Men hvordan brenner man besluttsomhet? Hvordan senker man en idé som allerede har slått rot i millioner av hjerter? Sumud betyr standhaftighet, og det er nettopp det disse fartøyene er, flytende vitnesbyrd om at Gaza ikke er forlatt.

Ombord er ikke soldater, men lærere, leger, eldre og ungdom. De bærer ingen våpen bare den uutholdelige sannheten om Gazas lidelse. Deres nærvær er bevis på at verdens samvittighet fortsatt slår. Likevel er Norges medier tause. Vestlige medier er tause. Er dette et sammentreff  eller den samme bevisste tildekningen som lenge har holdt Gazas ødeleggelse skjult for verden?

Betaler Gazas folk prisen for å være muslimer? Er det nå en forbrytelse å være muslim? Vestlige mediers og politiske lederes stillhet kan ikke sees isolert, den er del av et bredere mønster av islamofobi som former hvordan konflikter dekkes. Muslimske sivile, som lider under systematisk vold og bombing, får ofte minimal oppmerksomhet, mens lignende kriser andre steder i verden løftes fram med fete overskrifte.

Tiden er kommet for arabiske land til å stå samlet og handle mot Israels overgrep. Skal vi bare heve stemmen når den samme brutaliteten rammer oss selv? Norges medier og politiske institusjoner forblir tause, et stille vitnesbyrd om hvordan islamfiendtlige holdninger hjelper verden å ignorere lidelsen og folkemordet i Gaza, og dermed lukker øynene for muslimske ofre.

Journalistikkens oppdrag er ikke å pakke inn undertrykkerens narrativ, men å skrive virkeligheten med presisjon. Å beskrive folkemord som «krig» er ikke nøytralitet, det er samarbeid. De sanne journalistene er de i Gaza som løftet penner og kameraer selv mens bombene falt, og som betalte med livet for å fortelle verden sannheten.

Disse skipene når kanskje aldri Gazas kyster, men ringvirkningene berører allerede verden. Hver mil fremover trosser løgnen om at Gaza er glemt. De seiler for hvert barn som ligger begravet under ruiner, for hver mor som venter i mørket, for hver stemme som er gjort taus av blokaden. De seiler for å minne oss på at Gaza lever og at vår menneskelighet også må leve.

Hvor er politikerne som en gang brukte Gazas navn for stemmer? Hvorfor er de tause nå? Hvorfor snakker de ikke om flotiljen? Hvorfor kaller de fortsatt folkemord en «krig»?

Vi må våkne, og jeg ber dere: La ikke fremmede bære byrden av vår stillhet. Vent ikke til historien gjør oss skamfulle mens Gaza blør. Reis dere  før verden begraver Palestina under likegyldighet. Reis dere for deres standhaftighet krever vårt mot. REIS DERE! FOR I MORGEN KAN DET VÆRE FOR SENT….