Mange innvandrere i Norge har levd store deler av livet i arbeid, både her og i andre land. Likevel viser pensjonssystemet lite forståelse for liv som er delt mellom flere steder. Det skaper en stille, men voksende ulikhet som rammer dem som har bygget landet nedenfra.
Når kroppen begynner å kjenne på årene med arbeid, tenker mange av oss som kom til Norge som voksne på fremtiden og pensjonen. Men for oss som har arbeidet store deler av livet i vårt fødeland, før vi kom hit, er virkeligheten brutal: Det er bare årene i Norge som teller.
Mange innvandrere får lavere pensjon
Norge har ingen universell ordning som fanger opp arbeid utført utenfor landets grenser. Bare noen land har såkalte trygdeavtaler som gjør at arbeidsår kan legges sammen. Colombia, Pakistan, Filippinene og store deler av Afrika og Latin-Amerika står uten slike avtaler. Konsekvensen er at mange innvandrere får lavere pensjon, selv etter mange års arbeid her.
Ifølge Forskning.no ligger pensjonsinntekten til innvandrere i europeiske land i snitt 28 prosent lavere enn for resten av befolkningen. I Norge var gjennomsnittlig alderspensjon i 2024 rundt 288 000 kroner i året, mens mange innvandrere med kort trygdetid må nøye seg med minstepensjon som kan være nær halvparten av dette.
For full pensjon kreves 40 års trygdetid i folketrygden. Hvis man har 20 år, får man bare halv grunnpensjon. Resten av livet, og arbeidet man har lagt ned i et annet land, teller ikke.
Alderdommen blir økonomisk usikker
For mange betyr dette at alderdommen blir økonomisk usikker. De som i dag vasker sykehjem, pleier eldre, kjører buss eller arbeider på byggeplasser, kan ende opp med så lav pensjon at de må søke supplerende stønad for å klare seg. Dette er mennesker som i flere tiår har gjort jobber samfunnet er avhengig av, men som systemet svikter når de blir gamle.
Fordi det er vanskelig å finne åpne data som viser nøyaktig hvordan pensjonen blir for innvandrere med delvis opptjening i Norge og arbeid i andre land, blir det desto viktigere å ta opp denne debatten. Systemet er så komplekst at selv forskere og NAV-ansatte sliter med å gi klare svar. For mange av oss blir resultatet først synlig når det er for sent, når kroppen er sliten, og pensjonen ikke strekker til.
Vi innvandrere må reise denne debatten, ikke bare for vår egen del, men for ryggraden i det norske velferdssystemet. Hele systemet hviler på arbeid og mye av det arbeidet er utført av migranter. Renholdere, pleiere, bygningsarbeidere, transportarbeidere og andre som har holdt hjulene i gang i tiår, men som risikerer å gå inn i alderdommen med mindre trygghet enn resten av befolkningen.
Det er på tide at vi blir sett, ikke som midlertidige arbeidshender, men som en del av det fellesskapet vi har bidratt til å bygge. Pensjon handler ikke bare om penger. Det handler om respekt, verdighet og rettferdighet.
