Mange norske kommuner har nå fått nok av å ta imot flyktninger, skriver Gunnar Stavrum i en kommentar i Nettavisen. Han refererer til en artikkel i Vårt Land, som viser at Norges rikeste kommune, Bykle, ikke vil ta imot fem flyktninger. De er ikke alene; også Sandefjord og Fredrikstad gjør det samme.
Det Stavrum mener om dette er vanskelig å forstå, men det er ikke hovedpoenget her.
Dette er heller ikke et bidrag til innvandringsdebatten, men en kommentar til de etniske norske mennene og kvinnene som deltar i Nettavisens kommentarfelt. Det handler om retorikken og de visuelle virkemidlene dere bruker. Og en oppfordring om litt selvrefleksjon.
Du som skriver her:
Hva ville du gjort hvis borgerkrigen brøt ut i landet ditt? Bombene faller hver natt, og du står stadig i frykt for at det kan bli dere neste. Du nøler fordi du har jobb og nettverk, og barna har venner. Men til slutt må du ta det vanskelige valget: reise eller risikere livet.
Dere velger Norge fordi dere har hørt at landet er rikt og kjent for solidaritet og menneskerettigheter. Men på grensen blir dere stoppet og sendt tilbake.
Hva ville du sagt til de traumatiserte barna dine som trodde de hadde funnet trygghet?
Og du her:
Hvordan ville det vært å komme fra et sted der det å være fattig betyr at barna dine bare får ett måltid om dagen, kanskje enda mindre? Du ser at kroppene deres blir mer og mer utmagret. Til slutt må du innse at noen vil dø. Som du sier, flyktninger trenger også mat. Setter det fattigdomsbegrepet litt i perspektiv?
Og du:
Du har tydeligvis gjort en viss faktasjekk. Og kaster deg på den politiske retorikken som fremstiller flyktninger som rene kostnader og som personer som øker kriminalitetsstatistikken. Men hva tror du det innebærer å trekke Norge ut av konvensjoner som sikrer at alle mennesker har minimumsrettigheter – inkludert deg selv? Vet du at hvis rettsstaten i Norge svikter deg, er du beskyttet av folkerett og internasjonale konvensjoner? Da er det litt dumt å kaste dette på skraphaugen. Men kanskje det er verdt det for å bli kvitt noen asylsøkere.
Og du som deler en video som denne: En flue blir knipset bort med en enkel håndbevegelse. Plutselig er flyktningene borte. Så enkelt er det.
Hva om du bodde et sted der du ikke kan sende ut emoji og videoer i rask rekkefølge for å få så mange likes som mulig? I stedet må du nøye vurdere alt du sier og gjør offentlig, av frykt for å bli torturert.
Her tillater jeg meg en lengre digresjon. For i Norge beveger du deg også på gyngende grunn.
Straffelovens § 185, kjent som rasismeparagrafen, forbyr «diskriminerende eller hatefulle ytringer som truer, håner, fremmer hat, osv. overfor personer eller grupper basert på hudfarge, etnisitet, religion», og lignende.
Noen ytringer i kommentarfeltene i sosiale medier har nådd høyesterett.
Domstolen konkluderte med at en kommentar i Facebook-gruppen «Vi som støtter Sylvi Listhaug» var straffbar: «Fandens svarte avkom, reis tilbake til Somalia og bli der, din korrupte kakerlakk.» Den personen fikk 14 dager fengsel.
En annen ytring domstolen fant var straffbar var: «Det er vel bedre at vi fjerner disse avskyelige rottene fra jordens overflate selv tenker jeg!!» og «ja de forsvinner den dagen disse steppe bavianene reiser dit de hører hjemme!». Det var i den lukkede Facebook-gruppen «Fedrelandet viktigst». Her ble dommen på 12 000 kroner i bot stående.
Fluer, rotter eller kakerlakker – er det kanskje det samme? En video sier også mer enn ti tusen ord.
Du har uansett Nettavisen som støtter ytringen under ytringsfriheten, og det er ikke ansett som straffbart. Jeg er ikke jurist, men kanskje avisen tar feil. Likevel er det nok ingen som tør å anmelde det.
Og til slutt, til deg som har delt dette, kanskje med hjelp av kunstig intelligens.
Er det ikke rett og slett litt slemt, med tanke på de titusener av flyktninger som gleder seg til julefri i Norge?
Du har tydeligvis forstått at flyktninger også kan lese, norsk til og med, siden du henvender deg direkte til dem.
Til alle dere: Hva om det hadde vært deg? Ja, akkurat du som var flyktning.
Altså, ikke født i trygge Norge, hvor vi har velferdsstaten og NATO i ryggen, men født for eksempel i Ukraina, Afghanistan, Syria eller Eritrea.
Hvordan ville det vært å miste alt du har og flykte med traumer i bagasjen? Du vet ikke om du noen gang ser familien din i hjemlandet igjen. Du har mistet all kontroll over fremtiden din. Få bryr seg om språkkunnskapene dine og utdanningen din. Du må helst bli som «oss», for vi er bedre enn deg. Du er noen alle helst vil bli kvitt.
Om du går langt nok inn i deg selv, og legger til litt empati, raushet, kjærlighet til og med (det er tross alt snart jul.) – ville du revurdert retorikken og virkemidlene dine?
Det er i alle fall én som har forstått det:
