Det er noe uskyldig over ordet «barometer». Det høres teknisk ut. Nøytralt. Som et instrument som bare måler trykket i lufta.
Men politiske barometre måler ikke bare været. De er også med på å definere hva som regnes som høytrykk og lavtrykk i den offentlige samtalen.
Derfor må historien om Integreringsbarometeret fram i lyset.
Norge hadde allerede en holdningsundersøkelse om innvandrere og innvandring. SSBs serie ble første gang stilt i en omnibusundersøkelse i juni 1993. Formålet var å kartlegge befolkningens holdninger til ulike sider ved innvandrings- og flyktningpolitikken og til innvandrere som gruppe. I 2002 ble undersøkelsen revidert, og fra 2005 ble holdningsspørsmålene flyttet over til Reise- og samfunnsundersøkelsen.
Så kom IMDi.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet ble opprettet januar 2006.
Det er her skiftet skjer.
SSBs holdningsundersøkelse blir til Integreringsbarometer
Det var ikke bare et navneskifte. Det var en institusjonell utvidelse av hva staten skulle måle: fra holdninger til innvandrere og innvandring, til et bredere barometer for integrering, mangfold, verdier, mottaksvilje og innvandringsvolum.
Og det skjedde under et nytt direktorat ledet av Høyrepolitikeren Osmund Kaldheim som var tilknyttet Høyres rådgiverstab, vært ordfører i Fet kommune og ble fra 2005 direktør i det nyopprettede IMDi. Han var hentet inn av daværende kommunal- og regionalminister fra 2001 til 2005 Erna Solberg. Som vi husker var Solberg en statsråd som var kompromissløs, særlig i innstramninger i innvandringspolitikken.
Da Kaldheim ble utnevnt til IMDis første direktør i juni 2005, var ansettelsen omstridt. Dagsavisen skrev på lederplassen i 2005 at utnevnelsen av «Høyre-mannen Osmund Kaldheim» var en «klassisk partiansettelse» og en «nøye planlagt politisk handling» fra Solberg.
To dager senere skrev Dagsavisen om Kaldheims fortid som ordfører i Fet. Der ble han konfrontert med at kommunen i hans ordførertid hadde laget en oversikt over inntekter og utgifter knyttet til flyktninger. Altså Norges første innvandrerregnskap var under Kaldheims vakt. Kaldheim avviste selv betegnelsen «innvandrerregnskap» og kalte det en økonomisk analyse av flyktningutgiftene. Han mente kommunen måtte vite om statstilskuddene var nok til å dekke kommunens utgifter.
IMDis første direktør kom inn i jobben med en tydelig politisk forhistorie på akkurat det feltet han skulle lede: forholdet mellom innvandring, kommunale kostnader, integrering og statlig styring.
Derfor er det legitimt å stille spørsmålet: Ble Integreringsbarometeret fra starten av formet av en politisk forståelse av integrering der innvandring først og fremst skulle måles som utfordring, kostnad, belastning og mottaksvilje? En ny linje som utdefinerte SSBs tradisjonelle holdningsundersøkelse?
Snikinnføring inn i forskningen?
Politikk kan snikinnføres i forvaltningen uten at det står i et hemmelig notat. Den kan snikinnføres gjennom begreper, spørsmålsvalg, tidsserier og rapporteringsform.
Det mest problematiske eksemplet finnes i dagens Integreringsbarometer.
I 2026-rapporten skriver IMDi at Integreringsbarometeret er gjennomført tolv ganger siden 2005. Men rapporten presiserer også at andelen personer med innvandringsbakgrunn i nettoutvalget er under 10 prosent, mens andelen i befolkningen er 21 prosent.
Det betyr at Integreringsbarometeret i stor grad måler hva majoriteten mener om minoriteten.
Da må spørsmålene være presise. De må ikke åpne for politisk misbruk.
Likevel viderefører barometeret et av de mest uklare spørsmålene i hele innvandringsdebatten: Påstanden «Vi bør ikke slippe inn flere innvandrere i Norge.»
Institutt for Samfunnsforsning (ISF) skriver selv at denne påstanden kan tolkes på ulike måter! Noen kan forstå «flere innvandrere» som flere enn Norge tar imot nå. Andre kan forstå det som flere innvandrere overhodet, altså full stopp. Rapporten opplyser også at det ikke har vært mulig å svare «vet ikke».
Det er en oppsiktsvekkende svakhet.
For i offentligheten blir slike tall sjelden gjengitt med alle metodeforbehold. Når 49 prosent i 2025 svarer at påstanden passer helt eller ganske godt, kan tallet lett presenteres som om halve Norge ønsker full innvandringsstopp. Men det vet vi ikke. Forskerne vet det heller ikke. Spørsmålet er nemlig for tvetydig.
Dette er ikke en ny innvending. Allerede i 2018 skrev ISF at påstanden ikke er et helt presist mål, nettopp fordi «flere» ikke er entydig. Betyr det flere enn i fjor? Flere enn vanlig? Eller ingen flere i det hele tatt? ISF skrev også at spørsmålet ikke fanger opp variasjon i hvor mange innvandrere folk mener er passe. Likevel ble det beholdt fordi det finnes en lang tidsserie.
Tidsserier har verdi. Men tidsserier kan ikke være viktigere enn presisjon når spørsmålet er blitt så politisk ladet at det kan brukes til å underbygge krav om innstramninger.
Det er her Stortinget bør våkne.
For Integreringsbarometeret er ikke bare en rapport. Det er et politisk dokument i praksis. Det brukes til å beskrive folkemeningen. Det brukes i mediene. Det brukes av partier. Det kan brukes til å flytte grensene for hva som framstår som normalt, nødvendig og folkelig i innvandringspolitikken.
Rapporten selv viser at holdninger til innvandring varierer betydelig mellom velgergrupper. FrP-velgere er klart mest negative, mens Høyre-, Sp- og KrF-velgere er noe mer skeptiske enn Ap-velgere. Når et uklart spørsmål produserer en dramatisk overskrift, er det særlig partier som ønsker strengere innvandringspolitikk som får et effektivt argument i fanget.
ISF står svekket
Slik kan et barometer bli et politisk våpen. Og forskningsinstitusjoner kan bli brikker i et politisk spill. Noen ganger uten at de selv er klar over det.
Det betyr ikke at Integreringsbarometeret bør legges ned. Norge trenger gode, åpne og etterprøvbare undersøkelser om holdninger til innvandring, integrering og mangfold. Men nettopp derfor må spørsmålene være metodisk solide og politisk robuste.
Det er heller ikke nok å si at rapporten inneholder mer presise oppfølgingsspørsmål. Det gjør den. Integreringsbarometeret skiller i nyere utgaver mellom holdninger til ulike former for innvandring, som flukt, asyl, arbeid og familieinnvandring. IMDi skriver selv at 2022-utgaven gikk nærmere inn på nettopp ulike typer innvandring. I 2018 skrev ISF at de for første gang skilte mellom holdninger til asylsøkere, flyktninger, arbeidsinnvandrere og familieinnvandrere.
Men dette hjelper lite hvis det mest diffuse spørsmålet likevel blir overskriften i ISF egne pressemelindger, i mediene, og at politikken følger deretter.
I en kommentar til Utrop erkjenner en av forskerne bak rapporten at noen tidsserier er beholdt selv om spørsmålene ikke er slik forskerne ville laget dem i dag. Det er en ærlig forklaring. Men det er også en advarsel.
Når et spørsmål er så uklart at verken forskere, respondenter eller offentligheten kan være sikre på hva svaret betyr, bør det ikke gis rollen som hovedindikator i en så betent politisk debatt.
Stortinget bør derfor be regjeringen, IMDi og ISF svare på fem spørsmål:
Hvorfor videreføres en formulering som kan bety både «færre enn i dag» og «full stopp»?
Hvorfor finnes det ikke et «vet ikke»-alternativ på et så krevende spørsmål?
Hvorfor får et så uklart spørsmål fortsatt en sentral plass i rapporteringen?
Hvordan sikres det at majoritetens holdninger til minoriteter ikke presenteres som et objektivt mål på integrering?
Og bør de mest politisk ladede tidsseriene avvikles, nedtones eller erstattes når mer presise spørsmål nå finnes?
Dette handler ikke bare om metode. Det handler om makt.
Da IMDi ble etablert, fikk staten et nytt apparat for integreringspolitikk. Direktoratet skulle være kunnskapsprodusent, premissleverandør og pådriver. Det skjedde samtidig som direktoratets første leder var en Høyre-politiker som allerede hadde stått i en lokal strid om økonomisk regnskap over flyktningmottak, og som ble utnevnt etter en offentlig debatt Dagsavisen beskrev som en partiansettelse, og som satte premissene for dette barometeret i utgangspunktet.
Den historien gjør ikke alle tallene i Integreringsbarometeret ugyldige.
Men den gjør det nødvendig å stille et ubehagelig spørsmål: Er Integreringsbarometeret blitt et nøytralt mål på holdninger – eller et kunnskapsverktøy som i praksis gjør det lettere å legitimere høyresidens innstrammingspolitikk?
Et barometer skal måle trykket. Det skal ikke blåse vinden i én bestemt retning.
Derfor bør Integreringsbarometeret gjennomgås uavhengig. Ikke for å skjule ubehagelige holdninger i befolkningen. Ikke for å hindre debatt om innvandring. Men for å sikre at vi faktisk måler det vi påstår at vi måler.
For hvis spørsmålet er uklart, er svaret også uklart.
Og uklare svar bør ikke brukes som grunnlag for klare innstramninger.
