Vil fjerne flyktningers rett til sosialhjelp: Kan føre til at like behov blir møtt med ulike velferdstilbud

Regjeringens forslag om integreringsstønad innebærer at nyankomne flyktninger i en overgangsperiode skal omfattes av et annet regelverk enn resten av befolkningen. Sosialhjelp og bostøtte erstattes av en ny ytelse, kombinert med aktivitetsplikt og strengere vilkår.

Når ansvaret flyttes fra kommunen til individet

En av de mest konkrete konsekvensene av det foreslåtte regelverket er at byrden i praksis flyttes fra kommunene og over på den enkelte flyktning. Utrop har flere ganger advart mot høylytte personer fra ytre høyre som definerer mangfold som et problem i seg selv.

Når retten til sosialhjelp og bostøtte faller bort, reduseres kommunenes økonomiske forpliktelser. Samtidig overføres risikoen direkte til individet, som må oppfylle aktivitetsplikt for å sikre livsopphold. For kommunene betyr dette færre utbetalinger, mindre økonomisk ansvar og tydeligere rammer.

Les også: «Flyktninger flytter ikke fordi de vil bort, men fordi de vil videre»

For enkelte flyktninger betyr det økt sårbarhet ved sykdom, omsorgsansvar, traumer eller andre forhold som gjør full aktivitet vanskelig. Systemsvikt, manglende oppfølging eller urealistiske aktivitetskrav får ikke lenger konsekvenser for kommunen, men for den enkelte. Slik blir integreringspolitikken ikke bare et spørsmål om deltakelse, men også om hvem som bærer risikoen når systemet ikke fungerer.

Hensikten er uttalt: raskere overgang til arbeid, mindre passivitet og bedre integrering. Spørsmålet er ikke om målet er legitimt, men hvilke konsekvenser det får når velferdsstaten opererer med to ulike regelsett for mennesker i samme livssituasjon.

Hvis forslaget blir vedtatt av Stortinget vil loven tre i kraft i 2028, og da er det først og fremst ukrainske flyktninger lovendringen vil ramme.

Hvilke konsekvenser får det når velferdsstaten opererer med to ulike regelsett for mennesker i samme livssituasjon

Rettigheter knyttet til status – ikke behov

Når rettigheter avhenger av om du er flyktning eller «ordinær» borger, flyttes velferdslogikken fra behov til status. To personer uten inntekt, uten arbeid og med samme omsorgsansvar kan bli møtt helt ulikt av NAV, basert på bakgrunn alene.

Dette bryter med et grunnleggende prinsipp i den norske velferdsstaten: at like behov skal møtes likt. Forskjellsbehandling kan forsvares midlertidig for å støtte kvalifisering, men blir problematisk når den innebærer færre rettigheter og strengere plikter for én bestemt gruppe.

Tillit er ikke et tillegg – det er forutsetningen

Velferdsstaten er ikke bare et sett med ytelser. Den er en tillitsmodell. Når flyktninger møtes med strengere kontroll, aktivitetsplikt og sanksjoner som ikke gjelder andre i samme situasjon, kan det oppleves som mistenkeliggjøring.

Konsekvensen er ikke bare følelsesmessig. Lavere tillit til offentlige institusjoner svekker samarbeidet mellom bruker og system – og dermed også integreringen. Integrering handler ikke bare om aktivitet, men om tilhørighet.

Påstanden om at flyktninger står utenfor arbeid fordi de mangler vilje, holder heller ikke når den måles mot fakta. En omfattende studie omtalt i Utrop, der forskere sendte ut nær 3 000 fiktive jobbsøknader med like kvalifikasjoner, men ulike navn, viser at søkere med minoritetsbakgrunn systematisk har dårligere sjanser i arbeidsmarkedet.

Dette viser at arbeidsledighet blant innvandrere ikke først og fremst handler om manglende innsats eller vilje, men om strukturelle barrierer og diskriminering i ansettelsesprosesser. Når velferdsordninger samtidig strammes inn for de samme gruppene, forsterkes konsekvensene av et system som allerede møter dem med høyere terskler.

Risiko for institusjonalisert forskjellsbehandling

Når særregler først er etablert, blir de sjelden midlertidige i praksis. De normaliseres. Over tid kan dette føre til et todelt velferdssystem: ett for «fullverdige borgere» og ett for dem som fortsatt anses som under integrering.

Dette skaper grobunn for stigmatisering. Ikke fordi intensjonen er å skille, men fordi politikken signaliserer at noen grupper må reguleres strengere enn andre. Det er en farlig glidning – også demokratisk.