Foto: Victoria Åsne Kinsella
Statistisk sentralbyrås befolkningsfremskrivinger viser én ting klart: Norge blir mer sammensatt i årene som kommer. Innvandring bidrar til befolkningsvekst, særlig i en tid der fødselstallene er lave og befolkningen eldes. Dette er ikke kontroversielt. Det er demografi.
Tallene sier mangfold, ikke utskifting
Det som derimot ikke finnes i SSBs tall, er støtte for påstanden om «befolkningsutskifting». SSB opererer ikke med begrepet «etnisk norsk», og har heller ingen fremskrivinger som slår fast at en definert «etnisk» gruppe blir minoritet innen et gitt årstall. Påstander om at «etnisk norske er i mindretall innen 2065» er derfor tolkninger og ekstrapoleringer, ikke offisielle konklusjoner.
Dette betyr ikke at samfunnsendringer ikke skjer. Det betyr at endringene ikke kan beskrives som en planlagt utskifting av et folk, slik enkelte politikere som Frps Erlend Wiborg antyder. Og disse påstandene er helt vanlige fra ytterste høyre som HRS og Document.
Det er et tankekors at mens SSB slår fast at demografiske endringer handler om mange faktorer — fødsler, innvandring og dødelighet — så velger Wiborg og deler av FrP å snakke om disse tallene som om de var en trussel. Slik retorikk fjerner fokus fra de reelle utfordringene i integreringspolitikken.
Når demografi blir ideologi
Begrepet «befolkningsutskifting» er ikke nøytralt. Det kommer med en ideologisk bagasje der befolkning forstås som biologisk størrelse, ikke som et samfunn av borgere. I denne logikken blir mangfold et tap, ikke en utvikling.
Her er det verdt å merke seg hvordan enkelte FrP-representanter – blant dem Per-Willy Amundsen tidligere, og i nyere tid også Wiborg – har omtalt demografi og «etnisk norskhet» på måter som flytter grensen fra kultur og statsborgerskap til rase og hudfarge.
Wiborg har tatt til orde for et sterkt skille mellom «etnisk norske» og andre, og bruker et språk som kan leses som et ønske om å bevare Norge som et land dominert av én bestemt gruppe. Når norskhet snevres inn til avstamning, og ikke kan oppnås gjennom språk, samfunnsdeltakelse og felles spilleregler, beveger man seg bort fra et demokratisk fellesskap – og over i et etnisk prosjekt.
Det er legitimt å diskutere innvandringsnivå, integrering og samfunnskonsekvenser. Det er ikke legitimt å gjøre hudfarge og biologi til målestokk for tilhørighet. Derimot er det et politisk spørsmål om hvit hudfarge skal være normen og om politikere skal sette i gang tiltak for å bevare hvitheten.
I 2013 publiserte magasinet National geographic en artikkel om hvordan amerikansk befolkning kommer til å se ut i 2050. I artikkelen publiserte de bilder av personer med blandet bakgrunn, basert på reelle personer. Og slik ble resultater:
Når politikere knytter norskhet til hudfarge, beveger debatten seg fra politikk til ekskludering
Norskhet er ikke hudfarge
Norskhet har aldri vært et spørsmål om rase. Det har handlet om språk, rettigheter, plikter, verdier, normer og deltakelse i et felles samfunn. Historisk har «det norske» endret seg – fra bondesamfunn til industrinasjon, fra religiøs ensretting til livssynsmangfold, fra utvandring til innvandring.
Å være norsk er noe man gjør, ikke noe man arver biologisk.
Når politikere insisterer på at norskhet først og fremst er knyttet til «etnisitet», og når frykten for å bli «i mindretall» kobles til hudfarge fremfor samfunnsdeltakelse, er det ikke integrering som forsvares. Det er ekskludering.
Frykt som politisk drivstoff
Fortellingen om befolkningsutskifting fungerer politisk fordi den spiller på frykt. Den gir enkle forklaringer på komplekse endringer og plasserer skyld hos «de andre». Men frykt er et dårlig grunnlag for politikk.
Utrops gjennomgang – i tråd med SSBs egne vurderinger – viser at Norge står overfor valg om hvordan vi organiserer et mangfoldig samfunn, ikke om hvem som skal erstattes. Det er et avgjørende skille.
Et valg for demokratiet
Debatten om befolkning er i realiteten en debatt om demokrati. Enten forstår vi samfunnet som et åpent fellesskap der mennesker kan bli en del av «vi» gjennom språk, arbeid og deltakelse. Eller så reduserer vi fellesskapet til blod, hudfarge, avstamning og ensretting.
Det første er krevende. Det andre er farlig.
Det finnes ingen befolkningsutskifting i Norge. Men det finnes politiske krefter som forsøker å omdefinere norskhet på en måte som gjør stadig flere permanent utenfor. Det er denne utviklingen som bør bekymre oss – langt mer enn statistiske fremskrivinger langt inn i fremtiden.
