Foto: Privat
Et tilbakekall av oppholdstillatelse eller statsborgerskap kan være blant de mest inngripende vedtakene norske myndigheter fatter. Når slike saker avgjøres uten nemndmøte og uten reell tilgang til domstolene, risikerer vi at rettssikkerheten svekkes for dem som har minst å stille opp med.
Det begynner ofte med et enkelt brev. Et forhåndsvarsel fra UDI, skrevet i et nøkternt språk med frister og standardformuleringer. Men for den som rammes, er det ikke bare et papir. Det er en beskjed om at alt kan rase.
Oppholdstillatelsen kan tilbakekalles. Norsk statsborgerskap kan tas fra deg. Og du kan bli stående igjen uten reell mulighet til å få saken prøvd, slik rettsstatens prinsipper krever.
Den siste tiden har flere personer med afghansk bakgrunn opplevd tilbakekall av oppholdstillatelser og statsborgerskap. I mange av sakene følger et mønster som fortjener større offentlig oppmerksomhet: Norske myndigheter legger til grunn at de egentlig er pakistanske borgere, ofte med henvisning til forhold fra en tidligere periode i Pakistan.
Problemet er at dette oppholdet for mange ikke var et ordinært liv i et land med fungerende rettsvern. Det var flukt. Det var utsatthet. Det var et liv i et system preget av usikkerhet, manglende beskyttelse og utbredt korrupsjon.
Når fluktens dokumenter blir brukt som dom
For mange afghanere i Pakistan var identitet ikke et spørsmål om orden og korrekt registrering. Det var et spørsmål om å overleve.
I en situasjon uten stabile rettigheter har mange, av nødvendighet, brukt uformelle eller falske identitetsdokumenter for å kunne oppholde seg lovlig, få arbeid, helsehjelp eller skoleplass til barna. Det skjedde i en virkelighet der flyktninger ofte står uten rettsvern, og der dokumenter og registreringer kan være knyttet til press, frykt og betaling til mellommenn.
Når norske myndigheter senere bruker slike forhold som grunnlag for å fastslå at en afghaner er pakistansk borger, oppstår et alvorlig rettssikkerhetsproblem.
Dokumentasjon som er fremkommet under tvangspregete og ekstraordinære omstendigheter, gis avgjørende vekt i vedtak som kan frata mennesker selve grunnlaget for å leve i Norge. Da utnyttes i praksis sårbarheten som preget flukten, og nødens spor blir gjort til bevis mot dem.
Spørsmålet er uunngåelig: Er det rimelig at staten bygger sine mest inngripende vedtak på et bevisgrunnlag som nettopp er formet av flukt, frykt og manglende alternativer?
Når UNE avgjør uten nemndmøte
Rettssikkerhet handler ikke bare om hva som avgjøres, men hvordan det avgjøres.
Mange omstridte saker behandles i UNE uten nemndmøte. Det betyr at saken ofte avgjøres skriftlig, uten den muntlige forklaringen som kan være avgjørende i komplekse identitetsvurderinger.
Identitetssaker er sjelden enkle. De handler om liv med skiftende bosteder, uformelle dokumenter, varierende navnebruk og år i en virkelighet der rettigheter ikke er garantert.
Når slike saker avgjøres uten nemndmøte, øker risikoen for at nyanser forsvinner, og at vurderingen reduseres til et dokumentspørsmål. Og nettopp dokumentene kan være upålitelige, fordi de ble til i en nødssituasjon.
Konsekvensen kan bli at tvil ikke undersøkes grundig nok, selv når vedtaket kan føre til tap av statsborgerskap.
Domstolene blir for dem som har råd
I teorien finnes en kontrollmekanisme: domstolene. I praksis blir den kontrollen for mange uoppnåelig.
Å ta en sak til retten krever tid, juridisk kompetanse og penger. Uten advokat er det for de fleste nærmest umulig å håndtere beviskrav, prosessregler, frister og risikoen for store saksomkostninger.
Dermed blir retten til effektiv prøving i realiteten forbeholdt dem med økonomiske ressurser. For andre blir UNE siste stopp – ikke fordi saken nødvendigvis er godt nok opplyst, men fordi lommeboken setter punktum.
Når utfallet i praksis avgjøres av betalingsevne, er det likhet for loven som svekkes.
Når utfallet i praksis avgjøres av betalingsevne, er det likhet for loven som svekkes
Avskrekking som effekt – og som metode
Det er riktig at tilbakekall kan være lovlig når vilkårene er oppfylt. Det er heller ikke slik at enhver uriktig opplysning automatisk kan gi grunnlag for tilbakekall.
Etter gjeldende rett må opplysningene ha vesentlig betydning for vedtaket. Nettopp derfor må prosessen være særlig grundig og særlig etterprøvbar.
Likevel opplever mange at forhåndsvarslene og trusselen om tilbakekall virker avskrekkende. Når dette kombineres med manglende reell tilgang til domstolene, kan resultatet bli at mennesker gir opp og forlater landet før saken er tilstrekkelig belyst og prøvd etter rettsstatens grunnprinsipper.
Da kan staten i praksis oppnå et endelig resultat uten at de tyngste rettssikkerhetsgarantiene får virke.
En rettsstat må tåle å bli prøvd
Tap av opphold og statsborgerskap er blant de mest inngripende tiltakene staten kan rette mot et menneske. Da må kravene til bevisvurdering, forholdsmessighet og reell overprøving være sterkere – ikke svakere.
Hvis sårbare mennesker i praksis presses ut gjennom frykt, økonomisk maktesløshet og prosesser som sjelden når domstolene, er det ikke bare deres sak som står på spill.
Da er det rettssikkerheten som grunnmur som rister.
En rettsstat måles ikke i hvor raskt den kan ta rettigheter fra mennesker, men i om alle får en reell mulighet til å bli hørt
En rettsstat måles ikke i hvor raskt den kan ta rettigheter fra mennesker. Den måles i om den gir alle en reell mulighet til å bli hørt – og om rettferdighet ikke avhenger av betalingsevne.
