Da Israel anerkjente Somaliland

For nesten 35 år siden besøkte jeg Hargeisa, hovedstaden i Somaliland, for første gang. Byen minnet om en mindre versjon av dagens Gaza. Landet hadde 18. mai 1991 erklært seg som selvstendig republikk, med grenser tilsvarende det tidligere britiske protektoratet Britisk Somaliland. Dette området hadde vært forent med det tidligere italienske Somalia siden frigjøringen fra kolonimaktene i 1960.

Få husker at Somaliland faktisk ble selvstendig fire dager før Somalia i 1960, før de frivillig gikk inn i unionen som dannet republikken Somalia. Unionen varte i tre tiår. Under diktaturet til Siad Barre vokste misnøyen, særlig i nord. Opposisjonen arbeidet for løsrivelse, noe som ble brutalt slått ned. Fengslinger, tortur og henrettelser fulgte, og i 1988 ble de største byene i nord bombet av regjeringsstyrker.

Det var restene av dette jeg så i Hargeisa i 1991. Skoler, offentlige bygninger, flyplassen og bolighus lå i ruiner. Gatene var uframkommelige. Folk som hadde vært på flukt, begynte å vende tilbake.

Det som likevel gjorde sterkest inntrykk, var stemningen. Mennesker begynte på nytt, med en viljestyrke jeg sjelden har sett maken til.

Et land som bygde seg selv

Denne første korte visitten ble starten på mange. Jeg har fulgt utviklingen siden, og blitt imponert.

Uten anerkjennelse fra ett eneste land har Somaliland gjennomført en formidabel gjenreising. Hargeisa har vokst til en millionby, med universiteter, skoler, sykehus, hoteller og kjøpesentre. Flyplassen er travel. Trafikken kaotisk, slik den ofte er i afrikanske storbyer.

Uten anerkjennelse fra ett eneste land har gjenreisingen vært formidabel

Det er avholdt demokratiske valg. Parlamentet har to kamre. Landet har hatt seks presidenter, og maktovergangene har vært fredelige. I motsetning til Somalia har piratvirksomhet og Al-Shabaab ikke fått fotfeste.

Utfordringer har det vært, særlig knyttet til klanmotsetninger. Men landet har holdt stand.

Utviklingen har vært støttet av bistandsorganisasjoner, private investeringer og en sterk diaspora. Eksport av levende dyr, særlig kameler, har vært en viktig inntektskilde.

Likevel har anerkjennelsen uteblitt. Somaliland har blitt omtalt som «landet som ikke eksisterer».

Anerkjennelsen som kom fra uventet hold

Så, 26. desember 2025, kom meldingen: Den første internasjonale anerkjennelsen.

Fra Israel.

Jeg trodde først jeg hadde hørt feil. Israel, under Benjamin Netanyahu, har de siste årene vært sterkt kritisert internasjonalt for krigføringen i Gaza. Handlinger fordømt av FN og menneskerettighetsorganisasjoner.

At den etterlengtede anerkjennelsen skulle komme derfra, og bli akseptert av Somalilands regjering, kom som et sjokk. Å se israelske flagg i Hargeisas gater var uvirkelig.

Det var åpenbart at dette ikke skjedde over natten. Diplomatiske kontakter hadde pågått over tid. Israel, med støtte fra USA, sendte representanter til Hargeisa. Somalilands president besøkte Tel Aviv. Forhandlingene resulterte i anerkjennelsen.

Reaksjoner og geopolitikk

Somalia protesterte umiddelbart. Det samme gjorde flere land i regionen. FN, Den afrikanske union og EU uttrykte skepsis. Også internt i Somaliland og i diasporaen er det dyp uenighet.

Somalilands internasjonale profil er utvilsomt styrket. Men til hvilken pris?

Israel, som i økende grad er isolert på grunn av krigen i Gaza og er mer avhengig av amerikansk støtte, oppnår betydelige geopolitiske fordeler. Nærheten til Rødehavet og handelsruten gjennom Bab el-Mandeb-stredet er strategisk viktig. Somaliland gir en fot innenfor i regionen og et mulig motstykke til andre aktører som Tyrkia.

For USA innebærer det tilgang til baser og potensielle mineralressurser.

En personlig uro

Dette er ikke en full analyse av situasjonen. Men to måneder etter anerkjennelsen, og med økt regional spenning etter israelske og amerikanske angrep på Iran, kjenner jeg på en dyp bekymring for fremtiden til det landet jeg har fulgt i så mange år.

Da jeg konfronterte en gammel venn i Somaliland med alliansen, spurte jeg hvordan han kunne støtte den, gitt det som skjer i Gaza.

Svaret var: «Vi har vært på Palestinas side i 70 år.»

Han la til at det er lett for meg, i trygge Norge, å sitte på min moralske hest.

Vi lever i ulike virkeligheter.

Tiden vil vise hva dette betyr for landet som lenge ønsket å fremstå som en fredelig oase på Afrikas Horn.