Vi frykter ikke rakettene. Vi frykter at regimet skal overleve.

Iranere kjenner krig bedre enn de fleste. Men for mange er frykten for at regimet i Teheran skal bli værende ved makten enda større enn frykten for bomber og raketter.

Vi iranere hater krig. Ikke fordi vi ikke forstår hva den er, men fordi vi kjenner den altfor godt.

Likevel finnes det en virkelighet som er enda mer bitter enn selve krigen.

I førtisju år har vi levd i en annen krig – en krig mot et regime som har svart våre ord med kuler.

En krig mot eget folk

For bare to måneder siden så vi igjen ansiktet til denne krigen: drapet på tusenvis av unge mennesker, kvinner og menn – og til og med barn. Med kuler. Med maskingevær. En krig ført mot sitt eget folk.

Den dagen det ble klart hvor omfattende denne massakren var, hadde mange av mine venner som kaller seg motstandere av krig ingen forståelse av hva krig egentlig betyr. De reduserte denne enorme massakren – uten sidestykke i Irans moderne historie – til et «internt problem».

De vet rett og slett ikke hva krig er.

Jeg vet det. Jeg kjenner krigen i mitt eget kjøtt og blod.

En barndom formet av krig

Jeg tilhører en generasjon som vokste opp med krig. Krigen som formet min barndom var krigen mellom Iran og Irak.

Min barndom betyr flukt fra sør mot øst. Det betyr å våkne i panikk midt på natten og løpe til tilfluktsrom. Det betyr lyden av flyalarmen.

Min barndom betyr lyden av naboens mor som skrek da hun fikk vite at sønnen hennes var drept. Den betyr begravelser uten navn. Begravelse av restene av en soldats kropp.

Min barndom er fylt av identitetsbrikkene til unge soldater hvis kropper aldri ble funnet.

Den krigen tok slutt. Men vi ble igjen.

En lengre krig

Vår ungdom og vårt voksne liv gikk med i en større og mer utmattende krig.

Over oss hersker et regime som har vært mer ødeleggende enn bomber og raketter.

Hver gang vi reiste oss for forandring, for reform, for selv den minste forbedring, var svaret døden.

Vi ønsket liv. De ga oss død.

– Vi er livredde for at Den islamske republikken skal bli værende.

Lyden av bomber og raketter gir oss noen ganger et glimt av håp – et håp om at kanskje dette regimet er i ferd med å falle.

Men i de samme øyeblikkene legger en tung stillhet seg over hele byen.

Jeg tenker med frykt på øyeblikket der krigen tar slutt – og Den islamske republikken fortsatt står.

Et budskap fra Iran

Dette er ikke bare mine ord. Dette er meldingen en av mine venner sendte meg fra Iran:

– Vi er livredde for at Den islamske republikken skal bli værende. Lyden av bomber og raketter gir oss noen ganger et håp om at kanskje dette regimet er i ferd med å falle. Men samtidig legger stillheten seg over byen. Jeg er redd for øyeblikket der krigen tar slutt – og Den islamske republikken fortsatt står.

Jeg kjenner denne frykten i mitt eget kjøtt og blod.

En smertefull motsigelse

Nå har en ny krig begynt. En krig som ødelegger bygninger og baser som i tiår har holdt oss i lenker.

Ja, det er smertefullt å høre lyden av bomber og raketter som faller. Men samtidig skjelver vi foran et ærlig spørsmål:

Hvis krigen stopper i dag, og det islamske regimet blir sittende ved makten – hvor skal vi begynne igjen?

Hvor mange år må vi igjen leve i krig med dette morderiske regimet? Hvor mange år til skal vårt ønske om liv bli møtt med død?

Jeg vet at dette kan være vanskelig å forstå i demokratiske samfunn.

Men dette er virkeligheten.

Hver bombe som treffer en militærbase eller et spesifikt mål, tenner et håp om at denne brutale førtisju år lange krigen kanskje kan ta slutt.

Den som virkelig hater krig, den som ønsker at kommende generasjoner skal leve i fred, må noen ganger erkjenne at å stoppe en krig umiddelbart ikke nødvendigvis betyr å forhindre fremtidige kriger.

Frykten for regimets overlevelse

Vi frykter ikke rakettene.

Vi frykter at Den islamske republikken skal overleve.

For dens overlevelse betyr ødeleggelsen av generasjonene som kommer etter oss.