Foto: Leon Espinosa
Den økte rans- og voldsstatistikken fra innvandrermiljøer har lite med fattigdom og trangbodhet å gjøre. Det er importert voldskultur.
Slik starter et innlegg Utrop mottok i etterkant av angrepet på en russ i Bergen 17. mai.
Dette handler ikke om enkeltindivider, men om en overrepresentasjon som er så massiv at den krever en ærlig debatt. (…) Det er ikke nok å peke på fattigdom og trangboddhet. Dette er moralske og kulturelle utfordringer.
Dette kunne stått på hvilket som helst nettside for ytterste høyre eller skrevet av høyreekstreme på kommentarfeltene. Men nei innlegget er signert av en lærer som jobber på en flerkulturell skole i Bergen.
Slike påstander må tas alvorlig nok til å undersøkes. Ikke fordi de nødvendigvis er sanne, men slike påstander gjentas så ofte at ingen tar seg tid til å undersøke med større presisjon enn debatten ofte tillater.
For det er stor forskjell på å si at enkelte miljøer kan utvikle voldelige normer, og å si at volden skyldes «muslimsk kultur», «innvandrerkultur» eller at løsningen først og fremst er strengere innvandringspolitikk.
Hva statistikken faktisk viser
SSBs store registerstudie fra 2017 viste at blant personer over 15 år bosatt i Norge i 2010, var 6,7 prosent av innvandrere, 11,3 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre og 4,5 prosent av den øvrige befolkningen registrert som gjerningspersoner i perioden 2010–2013. Men når SSB justerte for alder og kjønn, falt tallene til 5,8 prosent for innvandrere og 6,8 prosent for norskfødte med innvandrerforeldre. SSB understreket også at variasjonen mellom landgrupper er stor, og at overrepresentasjonen har gått ned over tid.
Dette er viktig. Råtallene viser en reell forskjell. Men de viser også noe annet: En stor del av forskjellen henger sammen med hvem som sammenlignes. Unge menn er langt mer overrepresentert i kriminalitet enn kvinner og eldre menn. Dersom en gruppe har mange unge menn, vil den også oftere slå ut i kriminalstatistikken.
Sverige viser det samme mønsteret
Svenske Brå har gjort en tilsvarende gjennomgang. Den viser at personer med utenlandsk bakgrunn er overrepresentert blant registrerte mistenkte. Brå finner at det å være registrert som mistenkt er 2,5 ganger så vanlig blant utenlandsfødte som blant svenskfødte med to svenskfødte foreldre. For svenskfødte med to utenlandsfødte foreldre er det litt over tre ganger så vanlig.
Men også Brå viser at forskjellene reduseres betydelig når man tar hensyn til alder, kjønn, inntekt, utdanning og kommunetype. Brå skriver samtidig at årsakene til kriminalitet vanligvis handler om et komplekst samspill av flere faktorer: individ, familie, omgangskrets og nærmiljø.
Det mest relevante i denne sammenhengen er Brås vurdering av kultur. Brå skriver at kulturelle forskjeller kan være én mulig faktor, men at forskningen som har forsøkt å studere dette, finner at effekten av kulturelle bakgrunnsfaktorer er svak sammenlignet med sosioøkonomiske faktorer og erfaringer etter migrasjon. Rapporten nevner også psykisk helse, skole, arbeid, diskriminering, maskulinitetsnormer, hedersnormer og eksponering for kriminelle miljøer som mulige deler av bildet.
Det er omtrent så nyansert som forskningen tillater oss å være: Kultur kan spille en rolle. Men den forklarer ikke helheten.
Kultur kan ha betydning. Men forskningen gir ikke støtte til at «importert voldskultur» er hovedforklaringen på ungdomsvold.
Kultur finnes, men spiller mindre rolle
Det ville være feil å si at kultur ikke betyr noe. Syn på maskulinitet betyr noe. Syn på ære, hevn, lojalitet og selvtekt kan bety noe. I enkelte miljøer kan vold gi status. I enkelte guttegrupper kan det å ydmyke andre bli en måte å bygge posisjon på. I noen familier eller nettverk kan det finnes svakere grenser mot vold, særlig dersom gutter får mer frihet og mindre kontroll enn jenter.
Dette må vi våge å si.
Men det må sies presist. Det er ikke det samme som å si at «muslimer» har en voldskultur. Det er ikke det samme som å si at unge med bakgrunn fra Afrika, Asia eller Midtøsten som gruppe er bærere av vold. Og det er ikke det samme som å gjøre innvandringspolitikk til hovedløsningen på ungdomskriminalitet i Norge.
For hva skjer da? Jo, vi flytter oppmerksomheten bort fra de konkrete miljøene, guttene, familiene, skolene, nettverkene og tjenestene som faktisk må jobbes med. Vi gjør problemet større, men samtidig mindre presist. Vi peker på grenser og opprinnelsesland, når mye av volden formes her: i norske bydeler, norske skoler, norske digitale nettverk, norske gjengmiljøer og norske hull i forebyggingsapparatet.
Riksrevisjonen peker på svikt i Norge
Riksrevisjonen la i 2025 frem en alvorlig rapport om myndighetenes innsats mot barne- og ungdomskriminalitet. Den viser at registrert barne- og ungdomskriminalitet har økt siden 2015, særlig blant barn under den kriminelle lavalderen på 15 år. Økningen gjelder ikke bare mindre alvorlige lovbrudd, men også grov vold og ran.
Men Riksrevisjonens hovedpoeng er ikke at Norge har importert en voldskultur. Hovedpoenget er at forebyggingen har sviktet. Rapporten kritiserer manglende koordinering, uklare ansvarsforhold, for lite kapasitet, for svak samhandling mellom tjenester og for lang tid fra lovbrudd til reaksjon. Den peker også på begrenset tilgang på dagtilbud og spesialiserte tiltak rettet mot rusproblemer, vold og aggresjonsatferd.
Dette er et ubehagelig funn, fordi det peker tilbake på oss selv. Det er lettere å si at volden kommer utenfra. Det er vanskeligere å erkjenne at barn og unge som vokser opp her, kan falle gjennom systemer som ikke henger sammen.
Det betyr ikke at foreldrene er uten ansvar. Det betyr ikke at miljøene rundt ungdommene er uten ansvar. Det betyr ikke at straff og tydelige konsekvenser er uviktig. Men det betyr at en forklaring som starter og slutter med innvandring, er for enkel.
Religion er dårlig dokumentert som forklaring
En av de mest problematiske sidene ved debatten er glidningen fra «innvandrerbakgrunn» til «muslimsk kultur» eller «islam». De store registerstudiene måler som regel landbakgrunn, fødeland, foreldrebakgrunn, alder, kjønn, inntekt, utdanning og bosted. De måler ikke religiøs tro som selvstendig årsak.
Tallene kan ikke brukes til å si at islam forklarer ungdomsvold i Norge
Dermed kan ikke tallene brukes til å si at islam forklarer ungdomsvold i Norge. Det kan finnes religiøse miljøer som svikter i møte med vold, kontroll eller destruktive maskulinitetsnormer. Det kan også finnes moskeer, foreldre, trenere, lærere og minoritetsmiljøer som gjør det motsatte: forebygger, grensesetter og hjelper ungdom ut av kriminalitet.
Religion kan være en del av menneskers moralske liv. Men i den forskningen som oftest trekkes inn i denne debatten, er religion rett og slett ikke godt nok målt til å bære den forklaringen mange legger på den.
Hvorfor unge menn blir voldelige
Når forskningen skal forklare vold blant unge menn, peker den sjelden på én årsak. Den peker på opphopning av risiko.
Kjønn og alder er helt sentralt. Voldskriminalitet er sterkt konsentrert blant unge menn. Deretter kommer familieforhold, skoleproblemer, utenforskap, rus, psykisk uhelse, tidligere voldserfaringer, lav selvkontroll, manglende voksenoppfølging, dårlig økonomi, nabolag med mange belastninger, rekruttering til kriminelle nettverk og digitale arenaer der vold kan bestilles, filmes, deles og belønnes.
Innvandringspolitikk er feil sted å starte
Innlegget Utrop mottok, konkluderer med at kriminalitetsforebygging må starte med kraftig begrensning av innvandring fra land der den kulturelle avstanden er for stor.
Det er her argumentet går for langt.
For det første handler mye av ungdomskriminaliteten om barn og unge som allerede bor her. Mange er født eller oppvokst i Norge. De går på norske skoler, bor i norske kommuner og formes av norske institusjoner – også når familien har røtter et annet sted. Å gjøre dem til et argument for fremtidig innvandringsstopp hjelper verken offeret, nabolaget eller ungdommen som er i ferd med å bli farlig.
For det andre viser forskningen at risiko ikke følger religion eller landbakgrunn på en enkel måte. Det er store forskjeller mellom grupper, og innad i grupper. Det store flertallet i alle grupper begår ikke kriminalitet. SSB understreker nettopp dette i sin rapport.
For det tredje kan en innvandringspolitisk ramme gjøre forebyggingen mindre treffsikker. Hvis problemet beskrives som «de tok med seg volden», blir det mindre rom for å spørre hva som skjer i skolen, i barnevernet, i politiets forebyggende arbeid, i fritidstilbudene, i familiene, i guttegruppene og i de digitale nettverkene.
Vi trenger mer ærlighet, ikke mer stempling
Det finnes en type antirasisme som blir for defensiv i møte med kriminalitet. Den vil helst ikke snakke om overrepresentasjon, av frykt for at tallene skal brukes mot minoriteter. Det er forståelig, men feil.
Utrop er ikke være redd for fakta. Dersom unge med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i bestemte former for registrert kriminalitet, må vi kunne skrive det. Dersom enkelte minoritetsmiljøer svikter i å sette grenser for gutter, må vi kunne skrive det. Dersom voldelige maskulinitetsnormer får utvikle seg, må vi kunne skrive det.
Men ærlighet er ikke det samme som stempling.
Ærlighet er å si at overrepresentasjon finnes. Stempling er å gjøre den til en egenskap ved en hel gruppe. Ærlighet er å si at kultur kan bety noe. Stempling er å gjøre «muslimsk» eller «innvandrer» til en forklaring i seg selv. Ærlighet er å kreve ansvar fra foreldre, miljøer, politi, skole og barnevern. Stempling er å late som om svaret først og fremst ligger ved grensen.
Vi må klare to tanker samtidig: Ungdomsvold må tas hardt på alvor, og minoriteter må ikke gjøres kollektivt ansvarlige for enkeltpersoners kriminalitet.
Det som virker, er konkret
Hvis vi mener alvor med å forebygge vold, må vi være mer konkrete enn debatten ofte er.
Vi trenger raskere reaksjoner når barn og ungdom begår alvorlige lovbrudd. Vi trenger bedre samarbeid mellom politi, skole, barnevern, konfliktråd og psykisk helse. Vi trenger tiltak som treffer de få ungdommene som begår mange lovbrudd. Vi trenger foreldrearbeid, fritidstilbud, mentorordninger, rusbehandling, arbeid med aggresjon og tydelige konsekvenser når vold gjentas.
Riksrevisjonen anbefaler nettopp bedre samordning, mer målrettede tiltak, bedre overganger etter barnevernsinstitusjon eller fengsel, bedre informasjonsdeling og raskere straffesakskjede for barn og unge.
I tillegg må minoritetsmiljøer selv ta dette på alvor. Ikke fordi de bærer kollektiv skyld, men fordi de kan være en del av løsningen. Foreldre, religiøse ledere, frivillige organisasjoner, idrettslag og lokale ressurspersoner må våge å si tydelig fra når gutter dyrker vold, trusler, ydmykelse og gruppepress.
Men samfunnet må gjøre det samme. For ungdomsvold er ikke et importert problem som kan deporteres ut av debatten. Det er et norsk samfunnsproblem som må løses der ungdommene faktisk lever.
