Hvem får definere hvem vi er?

Spørsmålet «Hvor kommer du egentlig fra?» kan være ment som nysgjerrighet. Men for mange handler det også om hvem som får definere norskhet – og hvem som stadig må forklare hvor de hører til.

For tre uker siden skrev jeg ytringen «Hvem eier definisjonsmakten av norskhet?». Responsen som fulgte, fortalte meg noe interessant.

Noen skrev: «Endelig satte noen ord på noe jeg har kjent på hele livet.»

Andre skrev: «Men nå tør man jo snart ikke spørre folk om noe lenger.»

Mellom disse to reaksjonene ligger kanskje noe av kjernen i vår tids samtaler om identitet og tilhørighet.

Intensjon og virkning

Mange leste teksten som en debatt om hva man har lov til å si. For meg handlet den om noe dypere: forskjellen mellom intensjon og virkning. Mellom det vi mener, og det den andre hører.

Jeg tror de fleste som spør «Hvor kommer du egentlig fra?», gjør det av oppriktig nysgjerrighet. De ønsker kontakt. De ønsker å bli kjent med mennesket foran seg. For mange er spørsmålet like uskyldig som å spørre hvor noen vokste opp, eller hvilken dialekt de har.

Samtidig fortalte mange av dem som tok kontakt, om erfaringer som var vanskeligere å avfeie.

Flere skrev at de i dag føler seg så hjemme i Norge at spørsmålet ikke lenger nødvendigvis handler om hudfarge eller bakgrunn. Når folk spør, lurer de kanskje på: Hvor i byen eller landet kommer du fra? Hvilket miljø kjenner vi deg fra? Hvilket firma jobber du i?

Det sier også noe interessant om hvordan tilhørighet kan forandre seg over tid.

Små drypp av utenforskap

Samtidig fortalte mange om noe annet. Ikke store hendelser. Ikke dramatiske episoder. Bare små drypp.

På skolen. På trening. På bussen. I butikken. I jobbintervjuet.

Situasjoner som hver for seg kan virke ubetydelige, men som over tid kan sette dype spor i følelsen av utenforskap.

Særlig når barn og unge tidlig lærer at de omtales som «de pakistanske jentene», «de vietnamesiske guttene» eller «de utenlandske barna».

Språk gjør mer enn å beskrive virkeligheten. Det er også med på å forme den.

«Språk gjør mer enn å beskrive virkeligheten. Det er også med på å forme den.»

Hvem får definere fellesskapet?

Noen reagerte sterkt på den forrige teksten. Enkelte mente dette var overfølsom identitetspolitikk. Andre påpekte at ungdom selv bruker kategorier som «vi utlendingene» og «de norske», og at voksne derfor ikke alene kan holdes ansvarlige for hvordan slike skiller oppstår.

Det er et relevant innspill.

For hvor lærer barn og unge disse kategoriene fra? Når er de bare praktiske merkelapper? Og når begynner de å påvirke opplevelsen av hvem som naturlig hører til i fellesskapet?

En leser skrev:

«Men minoritetsungdom kategoriserer jo etnisk norske de også.»

Ja, det gjør de nok.

Mennesker har alltid kategorisert hverandre. Vi sorterer verden for å forstå den. Spørsmålet er derfor kanskje ikke hvem som kategoriserer.

Spørsmålet er hvem som får definere fellesskapet.

Nysgjerrighet med varme

Flere fortalte også om en annen usikkerhet. Ikke frykten for å bli ekskludert, men frykten for å si noe feil.

Mange ønsker kontakt, men er redde for å trå feil i samtaler om identitet, bakgrunn og tilhørighet. Kanskje er dette også et kjennetegn ved vår tid. Vi er nysgjerrige på hverandre, men usikre på hvordan vi skal nærme oss hverandre.

Dermed stopper samtalen ofte før den har begynt.

Kanskje trenger vi derfor ikke mindre nysgjerrighet. Kanskje trenger vi mer.

En nysgjerrighet med litt mer varme. Litt mer relasjon. Litt mindre hastverk med å plassere mennesker i kategorier.

For det samme spørsmålet kan oppleves helt forskjellig avhengig av hvem som stiller det, når det blir stilt, og hvilken relasjon som er rammen for spørsmålet.

Å bli sett før man blir definert

Kanskje handler dette til syvende og sist ikke om hvilke spørsmål som er riktige eller gale, men om noe langt enklere:

Om vi møter hverandre som mennesker vi faktisk ønsker å bli kjent med, eller som mennesker vi først ønsker å plassere.

For de fleste av oss ønsker egentlig det samme:

Å bli sett som mennesker før vi blir definert.

Kanskje handler ikke spørsmålet om hvem som er norske nok. Kanskje handler det om hvor stort vi lar fellesskapet være.

Som Kong Harald sa i sin tale i Slottsparken i 2016:

«Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er, og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.»

Kanskje er det nettopp der samtalen om norskhet bør begynne.