Foto: Illustrasjonsfoto
Da Granskingsutvalget for utenlandsadopsjoner la frem rapporten Forsvarlighet, risiko og tillit 22. juni, ble oppmerksomheten naturlig nok rettet mot de mer enn 20.000 menneskene som er adoptert fra utlandet til Norge.
Men rapporten handler om langt mer enn oss. Den handler også om tilliten til staten og om hvordan norske myndigheter har forvaltet et av de mest inngripende vedtakene et samfunn kan fatte: å bryte et barns juridiske bånd til sin opprinnelige familie og opprette nye.
En sak som berører hele familier
Når en offentlig gransking avdekker alvorlig svikt gjennom flere tiår, er dette ikke lenger bare en sak for adopterte. Den angår alle som forventer at myndighetene følger loven, fører nødvendig kontroll og tar ansvar når systemene svikter.
Saken berører også titusenvis av adoptivforeldre som stolte på norske myndigheter. Den handler om foreldre som mistet barna sine, søsken som vokste opp uten hverandre, og besteforeldre, tanter, onkler, barn og barnebarn som fortsatt lever med konsekvensene.
Én adopsjon berører ikke bare ett menneske, men hele familier – ofte på tvers av landegrenser og gjennom flere generasjoner.
Historiene viser systemsvikten
Derfor må vi passe oss for å redusere debatten til enkelthistorier alene. Historiene er nødvendige fordi de synliggjør den menneskelige prisen, men de peker samtidig mot noe større: et system, et offentlig ansvar og et grunnleggende spørsmål om rettssikkerhet.
Granskingsutvalget konkluderer med at norske myndigheter gjennom lang tid undervurderte risikoen ved utenlandsadopsjoner og førte for liten kontroll. Rapporten beskriver ulovlige og uetiske forhold og risiko knyttet til blant annet korrupsjon, utilbørlig påvirkning, mangelfulle samtykker og handel med barn.
Dette er alvorlige funn som krever grundig offentlig oppfølging. Likevel sitter mange igjen med ubesvarte spørsmål: Hvem hadde ansvaret? Hvem visste hva? Hvem kunne ha grepet inn tidligere, og hvorfor ble ikke varsler fulgt opp? Er de mest alvorlige sidene ved systemet blitt tilstrekkelig belyst?
Det er ikke et uttrykk for mistillit å stille slike spørsmål. Det er slik en rettsstat skal fungere
Tillit krever åpenhet
En rettsstat må tåle innsyn, kritiske spørsmål og en ærlig erkjennelse av egne feil. Tillit bygges ikke gjennom taushet, men gjennom åpenhet og vilje til å ta ansvar.
For mange adopterte handler oppfølgingen heller ikke først og fremst om økonomisk oppreisning. Den handler om å bli tatt på alvor, få innsyn og komme nærmere sannheten om hva som faktisk skjedde.
Granskingsrapporten må derfor ikke bli stående som avslutningen på saken. Den må være begynnelsen på en åpen gjennomgang av hvordan beslutningene ble tatt, en ærlig diskusjon om myndighetenes rolle og konkrete tiltak som kan bidra til å gjenopprette tilliten.
Det gjelder ikke bare tilliten blant adopterte og familiene deres, men hos alle som forventer at staten forvalter barns rettigheter med størst mulig aktsomhet.
Rapporten må føre til handling
Til syvende og sist handler dette ikke bare om fortiden. Det handler også om hvilke prinsipper vi ønsker at rettsstaten skal bygge på i fremtiden.
En gransking er ikke et mål i seg selv. Den får først verdi når funnene fører til åpenhet, ansvar og handling. Hvis ikke, risikerer også denne rapporten å ende som bare enda et dokument i en arkivhylle.
Faktagrunnlaget om rapporten er kontrollert mot NOU 2026: 7 – Forsvarlighet, risiko og tillit.
