Mens Norge legger ned roser, rekrutteres barn til høyreekstremisme

Rosene er ryddet bort. Flaggene er heist igjen. Politikerne har forlatt talerstolene, og programlederne har funnet tilbake til sitt vanlige toneleie. Norge har markert at det er femten år siden en høyreekstrem terrorist drepte 77 mennesker i regjeringskvartalet og på Utøya.

Nå begynner den vanskeligste delen: dagen etter.

Det er da vi finner ut om ordene om demokrati, årvåkenhet og kjærlighet var politiske forpliktelser – eller bare en del av den årlige nasjonale liturgien. Norge mangler ikke minnemarkeringer. Vi mangler evnen til å forbinde fortidens terror med dagens språk, digitale miljøer og daglige avhumanisering.

Mens landet mintes de døde, advarte Politiets sikkerhetstjeneste (PST) om at barn helt ned i tolvårsalderen trekkes inn i høyreekstreme miljøer på nettet. Terrorister hylles, alvorlig vold glorifiseres og ekstremismen pakkes inn i humor og memer.

En undersøkelse fra C-REX ved Universitetet i Oslo viste tidligere i år at 3,3 prosent av de spurte uttrykte sterk støtte til høyreekstreme ideer. Forskerne anslo at dette kan tilsvare rundt 150.000 personer i Norge.

Det er altså ikke historien som banker på døren. Den har allerede logget seg inn.

En flybillett som politisk diagnose

Midt i dette fortalte forfatteren og samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali offentlig at hun igjen var innlagt i psykiatrien. Hun beskrev hvordan langvarig rasisme og sexisme hadde tæret på både kroppen og sinnet.

Svaret fra deler av den norske offentligheten var ikke solidaritet, selvransakelse eller engang anstendig stillhet. Det ble opprettet en innsamlingsaksjon for å kjøpe henne en flybillett «tilbake» til Somalia.

«Hjelp Sumaya hjem», lød budskapet.

Hjem er altså ikke Norge dersom huden din gjør enkelte medborgere ukomfortable. Da kan statsborgerskap, språk, arbeid, kunst og tilhørighet annulleres av en mann med internettforbindelse og betalingsløsning.

Da innsamlingsplattformen Spleis stanset aksjonen, kalte initiativtakeren avgjørelsen «hjerteløs». Ikke det å bruke en ung kvinnes psykiatriske innleggelse som råstoff for en rasistisk deportasjonsvits. Ikke det å gjøre hennes mest sårbare øyeblikk til politisk underholdning. Det hjerteløse var angivelig at plattformen sa stopp.

Ytre høyre kan beskyldes for mye. Mangel på selvmedlidenhet er ikke blant svakhetene.

Offeret på benken – rasismen ut av rommet

Ali har beskrevet rasisme som noe fysisk og opphopende. Én hendelse vekker de foregående til live. Kroppen husker skjellsordene, truslene, spyttet, frykten og alle gangene man har måttet dokumentere sin egen ydmykelse for at den kanskje skal bli tatt alvorlig.

Hun kaller rasisme et ran. Det er presist.

Rasisme stjeler trygghet, tid, helse, konsentrasjon, bevegelsesfrihet og den hverdagslige retten til å være ubevoktet glad. Den kan stjele en bryllupsreise, en fotballkamp med venner, navnet på ringeklokken og muligheten til å gå ut uten først å gjennomføre en liten sikkerhetsanalyse.

Likevel skjer det noe forbløffende hver gang et rasialisert menneske beskriver de psykiske konsekvensene av rasisme: Rasisten forsvinner ut av undersøkelsesrommet, mens offeret legges på benken.

Er hun stabil? Overdriver hun? Ser hun rasisme overalt? Er hun for sint, for sårbar eller for personlig? Kan en psykolog forklare hvorfor hun reagerer slik?

Spørsmålet er ikke lenger hva hun har blitt utsatt for. Spørsmålet blir hva som er galt med henne.

Slik kan psykologiske og psykiatriske begreper brukes som rasismens peneste bortforklaring. Et samfunnsproblem omdefineres til et individuelt symptom.

Hvis hun holder seg rolig, kan belastningen umulig ha vært så alvorlig. Hvis hun bryter sammen, er hun ikke lenger troverdig. Den perfekte minoriteten skal altså kunne dokumentere skade uten å virke skadet. Hun kan blø, men helst uten å søle på det norske selvbildet.

Omsorgsspråk med brekkjern

Så kom mediene på banen.

En journalist fra Subjekt kontaktet Ali om en planlagt sak knyttet til sykehusinnleggelsen og reaksjonene rundt den. I henvendelsen ble det erkjent at hun ikke ønsket kontakt. Likevel tok avisen kontakt, samtidig som det ble uttrykt respekt for at hun ønsket «færrest mulig henvendelser».

Det er nesten en norsk saga: Vi respekterer ønsket ditt om fred ved å bryte det.

Den planlagte saken ble ifølge henvendelsen presentert som et «presseetisk og psykologisk dilemma». En psykolog var allerede intervjuet. Nå skulle offentligheten få drøfte hva som skjer når et menneske deler noe personlig midt i en krise.

Dette er moderne medieetikk i sitt mest selvhøytidelige format. Først gjør man sårbarheten til innhold. Deretter gjør man selve inngrepet til en faglig problemstilling. Journalisten blir den bekymrede observatøren, mens den innlagte blir caset.

Man trenger ikke være mot pressefrihet eller offentlig debatt for å forstå noe elementært: En psykiatrisk innleggelse er ikke en invitasjon til disseksjon. Åpenhet om psykisk helse betyr ikke at man har frasagt seg retten til vern, verdighet eller stillhet.

Norge elsker å si at vi må snakke mer om psykisk helse. Men når noen peker på rasisme som en årsak til lidelsen, oppstår plutselig behovet for ekspertkommentarer, diagnoser, reservasjoner og behørig avstand.

Depresjon uten politikk er lett å omfavne. Traumer med en sosial gjerningsperson blir straks «kompliserte».

Før volden kommer grammatikken

Den respektable høyresiden liker å tegne en tykk strek mellom sin egen retorikk og høyreekstrem vold.

På den ene siden står samfunnsdebattantene som snakker om invasjon, befolkningsutskiftning, kulturelt forfall, «remigrasjon» og mennesker som ikke «passer inn». På den andre siden står terroristene, de ensomme ulvene og de angivelig uforklarlige galningene.

Men ideer respekterer ikke slike sperrebånd.

Ingen terrorist oppfinner hele sitt verdensbilde alene. Før hat blir til vold, har det gjerne vært en vits, en kronikk, en video, et kommentarfelt, en konspirasjonsteori eller en munter beskjed om at en norsk borger bør «sendes hjem».

Avstanden mellom en rasistisk innsamlingsaksjon og terror er reell. Den skal ikke viskes ut. Men den er heller ikke uendelig.

Den respektable ytterkanten leverer grammatikken. Ekstremisten setter punktum med våpen.

Det betyr ikke at alle som kritiserer innvandringspolitikken, er fascister. Det betyr at politikere, redaktører, influensere og andre samfunnsaktører har et ansvar for hvilke forestillinger de normaliserer, hvem de gjør til samfunnsproblemer, og hvilke former for frykt de dyrker for oppmerksomhet, penger eller stemmer.

Forsvaret er alltid det samme: «Vi har aldri oppfordret til vold.»

Nei vel. Dere beskrev bare landet som invadert, kulturen som truet, feminister som forrædere og minoriteter som en eksistensiell fare. Deretter ble dere overrasket da noen meldte seg til tjeneste.

Barnerommet som rekrutteringskontor

I ukene som kommer, bør samtalen ikke begrenses til hva voksne ekstremister sier på åpne plattformer. Den må også handle om hva barn møter alene på mobilen.

PST har undersøkt nærmere hundre mindreårige som har skapt bekymring på grunn av høyreekstremisme. De fleste var gutter mellom 12 og 17 år, og rundt 75 prosent drev sin ekstremistiske aktivitet på digitale plattformer. Telegram og TikTok var særlig fremtredende, men også spillplattformen Roblox ble brukt.

Når tolvåringer eksponeres for innhold som hyller terror, pakker rasisme inn i humor og gjør politisk vold til memer, holder det ikke å arrangere én skoletime om demokrati rundt årsdagen. Digital radikalisering følger ingen minnekalender. Algoritmen tar ikke ferie etter kransenedleggelsen.

Foreldre, skoler, teknologiselskaper, medier og myndigheter må slutte å behandle dette som en fjern subkultur. Det er ikke lenger bare voksne menn i mørke kjellere. Det kan være en gutt på rommet ved siden av som lærer at empati er svakhet, at kvinner og minoriteter har stjålet fremtiden hans, og at massedrap kan reduseres til en intern vits.

Når terroren blir humor, senkes terskelen for ideologien. Først ler man av ofrene. Deretter slutter man å oppfatte dem som fullverdige mennesker.

Roser er ingen beredskapsplan

Problemet med den norske minnekulturen er ikke at vi sørger for mye. Det er at vi forbinder for lite.

Vi minnes volden, men gjør ideologien til en parentes. Vi omtaler terroristen som et mørkt avvik fra et ellers friskt samfunn: én syk mann, én ubegripelig tragedie og én sprekk i fortellingen om verdens mest tolerante land.

Det er behagelig. Det er også politisk verdiløst.

Minnesmerker kan hedre de døde, men de kan ikke beskytte de levende. Roser kan ikke erstatte redaktøransvar, politisk mot, antirasistisk handling, digital beredskap eller solidaritet med dem som bærer kostnadene akkurat nå.

Fred er ikke at flertallet kan gå hjem fra en minnemarkering og kjenne seg moralsk tilfreds. Fred er at de utsatte faktisk kan leve.

Kan en svart norsk kvinne se fotball med venner uten å bli trakassert? Kan hun ha navnet sitt på døren, skrive offentlig uten å bli truet og bli syk uten at sykdommen brukes som våpen mot henne? Kan hun be om ro uten at denne roen gjøres til tema for offentlig analyse?

Kan muslimske barn vokse opp uten å bli fortalt at de er gjester i sitt eget land? Kan unge menn møte frustrasjon uten at algoritmer leder dem inn i et univers der hat fremstilles som mot og vold som selvforsvar?

Dersom svaret er nei, har Norge ikke bare et rasismeproblem. Vi har et fredsproblem.

Kampen begynner når markeringen er over

Ukene etter markeringen vil fortelle mer om Norge enn talene under den.

Vil redaksjonene undersøke miljøene som produserer hat, eller fortsette å gjøre de utsattes reaksjoner til hovedhistorien? Vil politikerne konfrontere konspirasjoner i egne kommentarfelt og partimiljøer? Vil skolene behandle høyreekstremisme som levende samtid, og ikke bare som avsluttet historie? Vil plattformene gripe inn før rasistisk trakassering blir innbringende underholdning?

Og vil flertallet stå ved siden av dem som rammes, også når det ikke finnes roser, kameraer og kongelige til stede?

Terroristen falt ikke ned fra en skyfri norsk himmel. Han vokste frem i et politisk klima der minoriteter ble omtalt som en trussel, feminister som forrædere og det flerkulturelle samfunnet som et nasjonalt selvmord.

Femten år senere beskriver en svart norsk kvinne hva det koster å leve i etterdønningene av dette klimaet. Svaret fra ytre høyre er en flybillett. Samtidig lærer barn på nettet å gjøre terroren til en vits.

Norge kan fortsette å være verdensmester i høytidelig uskyld. Eller vi kan endelig forstå at kampen mot høyreekstremisme ikke først og fremst foregår på årsdagen for terroren.

Den begynner når markeringen er over.