Feil diagnose svekker kampen mot høyreekstremisme

Jeg jobber med systemarkitektur, og i mitt fag lærer man raskt at en feilkoblet årsak gir en feilrettet løsning. Nettopp dette skjer i debatten om høyreekstrimisme. Hver gang volden forklares med religion, flyttes blikket bort fra det forskningen faktisk viser.

Feil årsak, feil svar

C-REX, Senter for ekstremismeforskning ved Universitet i Oslo, definerer høyereekstremisme som en ideologi bygget på rasetenkning, ekskluderende nasjonalisme og motstand mot demokratiske rettigheter. Ingen religion inngår i den definisjonen. Det samme mønstret finner jeg internasjonalt: Institute for Strategic Dialogue, Southern Poverty Law Center og GWUs Program on Extremism kategoriserer alle høyreekstreme grupper etter ideologi, som rasetenkning, konspirasjonsteorier og nasjonalisme, ikke etter trosretning. Etter min mening er det nettopp derfor sammenblanding med tro blir en avsporing: den flytter debatten fra en politisk ideologi til et trosspørsmål, og da mister vi grepet om hva som faktisk driver volden.

Når tro blir politisk råstoff

Vårt Lands omtaler hvordan kristen identitet, korsfarersymbolikk og bibelske referanser kan brukes for å legitimere et høyreekstremt verdensbilde. Den bygger også på Aftenposten-kronikkens beskrivelse av høyreekstremisme som ekskluderende nasjonalisme og motstand mot liberalt demokrati, der et truet «vi» stilles opp mot en fiendtlig «utgruppe», og der islam og muslimer står sentralt i mange aktørers fiendebilde.

Selv om kristendom inngår noen ganger i hvordan ideologien uttrykkes er ikke høyreekstremisme en trossak. Aktører på ytre høyre kan bruke kors, korstogsmyter og forestillingen om et «kristent Europa» som kulturelle identitetsmarkører i et narrativ om «oss» mot «dem», ofte med islam og muslimer som fiendebilde. Anders Behring Breiviks bruk av kristen symbolikk er et tydelig eksempel. Men dette gjør ikke kristendommen til årsaken til høyreekstremismen.

Det viser snarere hvordan en politisk ideologi kan hente språk, symboler og legitimitet fra en religiøs tradisjon. Derfor må vi holde to tanker samtidig: Kristne ledere og miljøer bør tydelig avvise at deres tradisjon brukes til å legitimere ekskludering og vold, mens forebyggingen fortsatt må rettes mot den antidemokratiske ideologien, fiendebildene og radikaliseringsprosessene – ikke mot kristne som trosgruppe.

Hva tallene viser

RTV-datasettet fra C-REX viser dødelige høyreekstreme voldshendelser i Vest-Europa har gått ned siden 1990-tallet, og at nivåene varierer betydelig mellom land og over tid. Gjerningspersonene er kategorisert etter ideologi som etnonasjonalisme, rasetenkning, og fiendebilder av minoriteter, ikke etter trosretning. Jeg har ikke selv funnet noen systematisk oversikt over hvor stor del av forebyggingsressursene som likevel går til religiøse miljøer, så det anslaget skal jeg ikke gi mer vekt enn det tåler. Men spørsmålet står fortsatt ubesvart: hvor mye av innsatsen treffer feil målgruppe?

Løsningen er systematisk

Min erfaring fra digitaliseringsprosjekter er at systemer som ruter data til feil mottaker, sjelden retter seg selv. Det krever at noen aktivt endrer koblingen. Jeg mener vi trenger et forebyggingsapparat som retter seg mot de variablene forskningen faktisk viser, som nettmiljøer, ungdomskultur, og autoritære holdninger, ikke mot trossamfunn som får bære en forklaring jeg ikke har sett god forskningsstøtte for.

Jeg forstår godt at mange reagerer med sterke følelser når debatten dreier seg om identitet og tilhørighet, og jeg har ingen intensjon om å avvise den bekymringen. Men jeg tror vi løser mer sammen hvis vi flytter samtalen fra hvem som tro hva, til hva som faktisk radikaliserer unge mennesker foran en skjerm, og vi vinner den samtalen ved å lete riktig, ikke ved å rope høyest.

Jeg foreslår at vi fortsetter å snakke om identitet, men begynner å snakke minst like mye om årsak. Så lenge vi kobler høyereekstremisme til tro, ruter vi problemet til feil sted, og da taper vi kampen før den er startet.