Foto: Ola Gjethammer
En person ble drept og flere titalls mennesker skadet da en varebil kjørte inn i en folkemengde under Pride-arrangementet Christopher Street Day i Berlin 25. juli. Tyske myndigheter har omtalt hendelsen som et islamistisk terrorangrep.
Angrepet har utløst en ny debatt om islam, konservative religiøse holdninger og muslimske miljøers ansvar i kampen mot ekstremisme.
Arshad Jamil som er prosjektansvarlig for Stoppmuslimhat.no som drives av Muslimsk Dialognettverk (MDG), mener spørsmålene både er nødvendige og legitime.
– Terror må aldri relativiseres. Ideologier som legitimerer vold mot uskyldige mennesker, må utfordres – uavhengig av hvilken religiøs eller politisk tradisjon de forsøker å hente støtte fra, sier Jamil i en skriftlig uttalelse til Utrop.
Samtidig mener han at en vesentlig del av historien forsvinner når islam og norske muslimer diskuteres.
– Det er som om tre tiår med innsats fra norske muslimer, moskeer og muslimske organisasjoner nesten er visket ut av den kollektive hukommelsen, sier han.
Mener løsningene blir oversett
Jamil viser til at muslimske ledere og organisasjoner gjennom flere tiår har samarbeidet med kirker, andre tros- og livssynssamfunn, politiet, myndighetene, skolene og sivilsamfunnet.
Målet har ifølge ham ikke vært å bli enige om religion eller teologi, men å bygge tillit mellom mennesker med svært ulike overbevisninger.
– Når islam diskuteres offentlig, handler samtalen nesten alltid om problemene. Altfor sjelden handler den om løsningene. Terror får førstesider, mens et vellykket samarbeid mellom en imam og en prest knapt blir en notis, sier Jamil.
Han mener slike relasjoner har hatt stor betydning når Norge har stått overfor religiøse og politiske konflikter.
– Tillit kan ikke improviseres når krisen først har oppstått. Den må bygges over tid.
Ifølge Jamil har muslimske miljøer blant annet brukt religiøse argumenter i arbeidet mot tvangsekteskap, vold i nære relasjoner, kvinnelig kjønnslemlestelse og andre former for undertrykking.
– Når muslimske miljøer ikke tar avstand, blir det en nyhet. Når de faktisk gjør det – ofte lenge før offentligheten etterspør det – er det sjelden interessant, sier han.
Brukte islam for å utfordre tradisjoner
Jamil trekker frem arbeidet for jenters utdanning blant norsk-pakistanske familier på 1990-tallet som et eksempel.
I stedet for bare å fordømme foreldre som var skeptiske til at døtrene skulle ta høyere utdanning, samarbeidet studenter og muslimske ledere om å løfte frem kunnskap og utdanning som sentrale verdier i islam.
Budskapet ble formidlet gjennom prekener, foreldremøter, moskeer og seminarer.
– Ingen enkelt tale forandret et helt miljø. Men summen av tusenvis av samtaler og en tydelig religiøs begrunnelse bidro til en holdningsendring, sier Jamil.
En tilsvarende tilnærming ble ifølge ham brukt i kampen mot tvangsekteskap. Imamer viste til kravet om samtykke ved inngåelse av ekteskap og argumenterte for at tvang ikke kunne forsvares religiøst.
Jamil mener eksemplene viser at religion ikke bare kan brukes til å legitimere konservative praksiser. Religiøse argumenter kan også brukes til å utfordre kultur, patriarkalske tradisjoner og undertrykking.
– Ikke bruk Gud mot barn
Også i arbeidet mot negativ sosial kontroll mener Jamil at moskeer og muslimske organisasjoner kan spille en viktig rolle.
Han understreker at oppdragervold, tvang, psykisk kontroll og undertrykking er reelle problemer som ikke må bagatelliseres. Samtidig advarer han mot at all konservativ familiepraksis automatisk blir forklart som sosial kontroll.
– Vi må klare å skille mellom religion, kultur, dårlig foreldreskap og kriminalitet, sier han.
Jamil viser til en formulering fra imam Faruk Terzic, tidligere leder av imamkomiteen i Muslimsk Dialognettverk:
– Ikke bruk Gud mot barn.
Setningen oppsummerer ifølge Jamil et grunnleggende prinsipp: Religion skal ikke brukes til å skremme, kontrollere eller påføre barn skam.
– Når religion misbrukes på denne måten, må religiøse miljøer selv være tydelige. Moskeer, skoler, familievern, barnevern og frivillige organisasjoner bør være allierte, ikke motparter.
Viser til pandemien og karikaturkrisen
Jamil trekker også frem moskeenes rolle under koronapandemien. De oversatte myndighetenes råd, formidlet informasjon om smittevern og vaksinering og oppfordret medlemmer til å følge tiltakene.
ICC Norway besluttet, ifølge Jamil, å avlyse fredagsbønnen allerede før den nasjonale nedstengningen ble varslet.
Han viser også til muslimske miljøers reaksjoner etter terrorangrepene 11. september 2001, under karikaturkrisen og etter koranbrenninger i Norge.
Under karikaturkrisen møttes muslimske og kristne ledere for å dempe konfliktnivået. Ved senere koranbrenninger oppfordret flere moskeer muslimer til ikke å svare med vold eller sammenstøt.
I stedet ble det arrangert åpne moskeer, dialogmøter og tiltak som «Spis en vaffel med en imam».
– Frykt og fordommer reduseres sjelden gjennom debatter alene. De reduseres når mennesker møtes ansikt til ansikt og oppdager at den andre er et menneske, ikke en karikatur, sier Jamil.
– Ansvaret forsvinner ikke
Jamil understreker samtidig at historien om dialog og samarbeid ikke må brukes til å avvise kritikk.
– Det finnes fortsatt miljøer med uakseptable holdninger. Det finnes mennesker som misbruker religion for å kontrollere andre, og ekstremister som forsøker å gi vold en religiøs begrunnelse, sier han.
Muslimske ledere har derfor et vedvarende ansvar for å konfrontere ekstremisme, homofobi, undertrykking og andre problematiske holdninger i egne miljøer.
– Det ansvaret kan vi aldri bli ferdige med.
Men Jamil mener også at storsamfunnet har et ansvar for å anerkjenne arbeidet som faktisk er gjort.
– Kritiske spørsmål om islam skal fortsatt stilles, og muslimske miljøer skal fortsatt utfordres. Men debatten blir fattigere dersom vi overser erfaringene som viser at religion også kan være en drivkraft for integrering, selvkritikk og samfunnsbygging.
Han mener historien om islam i Norge ikke bare er en historie om konflikter og problemer.
– Det er også historien om løsningene.
