Foto: Muslimsk Dialognettverk
Da nyheten om terrorangrepet mot Pride-arrangementet i Berlin nådde oss, håpet vi at den norske debatten ville bygge på kunnskapen og erfaringene som gjennom flere tiår er opparbeidet om islam, norske muslimer og kampen mot ekstremisme.
Slik ble det ikke.
Mange av spørsmålene som reises, er både viktige og nødvendige: Hvordan bekjemper vi religiøs ekstremisme? Har muslimske miljøer gjort nok? Finnes det sammenhenger mellom konservative religiøse holdninger og ekstremisme?
Dette er spørsmål vi ikke skal være redde for å diskutere. Terror må aldri relativiseres. Ideologier som legitimerer vold mot uskyldige mennesker, må utfordres – uavhengig av om de forsøker å hente sin legitimitet fra islam, kristendommen, jødedommen eller andre ideologiske og religiøse tradisjoner.
Men noe vesentlig mangler i debatten.
Det er som om tre tiår med innsats fra norske muslimer, moskeer og muslimske organisasjoner nesten er visket ut av den kollektive hukommelsen. Når muslimfiendtlige stemmer gjennom flere år kan gjenta de samme generaliseringene om islam og muslimer, må også vi andre bli flinkere til å gjenta det som faktisk er sant.
For historien om islam i Norge er ikke bare historien om konflikter og problemer. Det er også historien om løsningene.
Historien som sjelden fortelles
I mer enn tre tiår har muslimske ledere og organisasjoner samarbeidet med kirker, andre tros- og livssynssamfunn, myndigheter, politiet, skoler og sivilsamfunnet. Muslimsk Dialognettverk viderefører i dag denne lange norske dialogtradisjonen.
Gjennom disse årene har imamer, prester, biskoper, rabbinere, humanister, politikere, statsråder, politifolk og frivillige sittet rundt de samme bordene. Noen ganger har det skjedd i rolige tider. Andre ganger har det skjedd mens samfunnet har stått midt i alvorlige konflikter.
Når islam diskuteres offentlig, handler samtalen nesten alltid om problemene. Altfor sjelden handler den om løsningene. Det er kanskje forståelig. Konflikter skaper overskrifter. Dialog gjør sjelden det. Terror får førstesider, mens et vellykket møte mellom en imam og en prest knapt blir en notis.
Likevel er det nettopp slike relasjoner som har bidratt til at Norge på viktige områder har utviklet seg annerledes enn flere andre europeiske land.
Allerede på 1990-tallet ble det etablert et nært samarbeid mellom muslimske og kristne ledere. Etter hvert ble samarbeidet utvidet til å omfatte flere tros- og livssynssamfunn, ikke minst gjennom Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), samtidig som kontakten med myndighetene ble mer systematisk.
Målet var aldri at vi skulle bli enige om teologi. Målet var å bygge et samfunn der mennesker med svært ulike overbevisninger kunne leve sammen med respekt, tillit og toleranse.
Da islams lære ble en del av løsningen
En viktig erfaring fra dette arbeidet er at varige holdningsendringer ofte skjer når mennesker oppdager at endringen ikke står i motsetning til deres tro, men tvert imot kan begrunnes i den.
Det så vi tydelig i arbeidet for jenters utdanning på slutten av 1990-tallet. Da mange pakistanske familier etablerte seg i Norge på 1970- og 1980-tallet, tok de også med seg normer fra landsbyene de kom fra.
I noen familier innebar det en skepsis til at døtrene skulle ta høyere utdanning. I offentligheten ble dette ofte forklart som et utslag av innvandring og islam. De som arbeidet tett på familiene, visste at virkeligheten var mer sammensatt. Motstanden handlet i stor grad om kultur, tradisjoner og bekymringer knyttet til identitet og tilhørighet – ikke om religionens kjerne.
Derfor valgte mange studenter å samarbeide med imamer og muslimske ledere om en annen tilnærming enn den som ofte preget den offentlige debatten. I stedet for å møte familiene med fordømmelse, hentet de fram islams egne kilder.
De minnet om at søken etter kunnskap er en grunnleggende verdi i islam, og at profeten Muhammad (fvmh) understreket betydningen av utdanning for både kvinner og menn. Dette budskapet ble gjentatt i prekener, på foreldremøter, i moskeer og på seminarer gjennom mange år.
Ingen enkelt tale forandret et helt miljø. Men summen av tusenvis av samtaler og en tydelig religiøs begrunnelse bidro til en holdningsendring som i dag er lett å ta for gitt. Norsk-pakistanske jenter har høy deltakelse i høyere utdanning og har på flere områder gått forbi guttene.
Dette er ikke bare en suksesshistorie for integreringen. Det er også et eksempel på hvordan religiøse argumenter ble brukt til å utfordre en kultur som sto i veien for verdiene religionen selv løftet fram.
Den samme erfaringen gjorde norske muslimske miljøer i kampen mot tvangsekteskap.
Også her ble islam ofte fremstilt som selve årsaken til problemet. Men tvangsekteskap eksisterer på tvers av religioner og kulturer. Muslimske ledere, imamer og moskeer engasjerte seg derfor tidlig på 2000-tallet i kampen mot praksisen.
Imamer viste blant annet til det grunnleggende kravet om samtykke ved inngåelse av ekteskap i islamsk rett. De viste også til beretninger fra profeten Muhammads liv der kvinner fikk medhold når de motsatte seg ekteskap de var blitt presset inn i.
Igjen ble teologien brukt til å utfordre en praksis mange oppfattet som religiøst begrunnet, men som i realiteten i stor grad var forankret i kultur og patriarkalske tradisjoner.
Da NRKs TV-aksjon i 2005 samarbeidet med FOKUS og satte vold mot kvinner på dagsordenen, gikk norske imamer sammen om en felles uttalelse mot undertrykking av kvinner, vold i nære relasjoner, kvinnelig kjønnslemlestelse og tvangsekteskap.
Det fikk knapt medieoppmerksomhet.
Det illustrerer et problem som fortsatt eksisterer: Når muslimske miljøer ikke tar avstand, blir det en nyhet. Når de faktisk gjør det – ofte lenge før offentligheten etterspør det – er det sjelden interessant.
Negativ sosial kontroll – en vanskelig, men nødvendig samtale
Den samme problemstillingen møter vi i dagens debatt om negativ sosial kontroll.
Begrepet beskriver reelle utfordringer. Ingen bør bagatellisere oppdragervold, tvang, psykisk kontroll eller undertrykking. De som lever med dette, trenger både beskyttelse og støtte.
Samtidig opplever mange muslimer at begrepet brukes så bredt at nesten enhver konservativ familiepraksis automatisk blir tolket gjennom den samme linsen. Da risikerer vi å miste evnen til å skille mellom religion, kultur, dårlig foreldreskap og kriminalitet.
Gjennom mange år har moskeer og muslimske organisasjoner tatt tydelig avstand fra oppdragervold, tvang og undertrykking. Ikke til tross for islam, men med utgangspunkt i islams lære.
Profeten Muhammad (fvmh) beskrives av sine nærmeste som et forbilde i omsorg, tålmodighet og kjærlighet overfor barn. Han bygget relasjoner før han stilte krav.
På en av våre årlige dialogkonferanser formulerte imam Faruk Terzic, som da ledet imamkomiteen, dette svært presist:
«Ikke bruk Gud mot barn.»
Den ene setningen rommer nesten en hel pedagogikk. Religion skal aldri brukes som et redskap for å skremme, kontrollere eller påføre barn skam. Når det skjer, må religiøse miljøer selv være tydelige på forskjellen mellom religion og misbruk av religion.
Arbeidet mot negativ sosial kontroll handler derfor også om å hjelpe foreldre til bedre foreldreskap. Det handler om trygghet, kunnskap og verktøy til å oppdra barn med kjærlighet, tydelige grenser og respekt.
Her bør moskeer, skoler, familievernet, barnevernet og frivillige organisasjoner være allierte – ikke motparter. For riktig forstått er religion ikke en motsetning til godt foreldreskap.
Da pandemien satte samfunnet på prøve
Pandemien ble en annen prøvestein for den norske dialogmodellen. Moskeer bidro til å oversette myndighetenes råd, spre informasjon om smittevern og vaksinasjon og oppfordre sine medlemmer til å følge tiltakene.
Igjen ble dette begrunnet med islams egne kilder, som understreker plikten til å verne liv og hindre at sykdom sprer seg.
Allerede to dager før regjeringen varslet den nasjonale nedstengningen, besluttet en av landets største moskeer – ICC Norway – å avlyse fredagsbønnen.
Beslutningen var ekstraordinær. Men begrunnelsen var enkel: Moskeen ønsket å ta ansvar før den ble pålagt det. Samtidig kunne en slik beslutning fra en stor moské gjøre det lettere for mindre moskeer å følge etter.
Det var ikke et valg mellom tro og samfunnsansvar. Tvert imot var det troens vektlegging av å beskytte menneskeliv som ga beslutningen religiøs legitimitet.
Dialog har aldri vært et ensidig prosjekt for å endre muslimske miljøer. Relasjonene som ble bygget mellom moskeer, politi og myndigheter fra 2000-tallet, skapte også en viktig kanal den andre veien. I en periode der myndighetene var sterkt opptatt av radikalisering og av hvordan moskeene kunne bidra i det forebyggende arbeidet, ga blant annet politiets faste mangfoldskontakter muslimske miljøer en plattform til å løfte sine egne bekymringer, der oppmerksomheten etter hvert rettet ikke bare mot radikalisering, men også mot muslimhets, hatkriminalitet, diskriminering og sikkerheten rundt moskeer. Dialogen bidro dermed til større forståelse og endring på begge sider. Derfor er det bekymringsfullt når færre mangfoldskontakter og mindre lokalt forebyggende arbeid svekker nettopp disse relasjonene.
Da dialogen virkelig ble satt på prøve
Det er enkelt å snakke om dialog i rolige tider. Den virkelige testen kommer når følelsene tar overhånd, mediene krever raske svar og mennesker opplever at noe av det mest verdifulle de har, blir angrepet.
Først da ser man om relasjonene faktisk tåler belastningen. Slik har det vært flere ganger de siste tretti årene.
Terrorangrepene 11. september 2001 endret ikke bare den sikkerhetspolitiske situasjonen i verden. De endret hverdagen til millioner av muslimer, som plutselig måtte svare for handlinger de verken hadde begått eller støttet.
Norske moskeer svarte ikke med taushet. Tvert imot ble
