Hvorfor deltar jenter med minoritetsbakgrunn mindre i organisert idrett enn andre jenter?
Det spørsmålet står sentralt i doktorgradsarbeidet til Åse Mørkve, stipendiat ved NLA Høgskolen. Prosjektet undersøker hvordan jenter med minoritetsbakgrunn opplever deltakelse i lagidrett i Norge.
Temaet ble løftet under Arendalsuka i samtalen «Usynlige barrierer: Hvorfor faller jenter med minoritetsbakgrunn utenfor idretten?». Sammen med Mørkve deltok blant andre tidligere sprinter Ezinne Okparaebo og kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery.
Idrettsglede – men også barrierer
Doktorgradsarbeidet er fortsatt underveis, og endelige forskningsresultater er ennå ikke publisert.
Men i et innlegg i Aftenposten skriver Mørkve og Okparaebo at jentene i prosjektet forteller om både idrettsglede og fellesskap, samtidig som de peker på barrierer knyttet til tidlig spesialisering, profesjonalisering og økende krav til foreldreinvolvering.
Mørkve og Okparaebo viser også til annen forskning som peker på økonomiske, kulturelle og språklige barrierer. Når idretten blir mer profesjonalisert, øker samtidig kravene til foreldrenes økonomi, tid, kunnskap og nettverk, skriver de.
De mener derfor at diskusjonen ikke bare bør handle om hvordan flere minoritetsjenter kan rekrutteres til idretten, men også om hva slags idrett de møter når de først kommer inn.
– Idretten fungerer best for familier som kjenner godt til idrett fra før, og for dem som allerede er trygge i etablerte fellesskap, skriver Mørkve og Okparaebo.
Måtte betale treningen selv
Thaibokser og trener Uzma Rana kjenner særlig igjen betydningen av økonomi.
– Da jeg var ung, var det økonomien som gjorde at jeg ikke fikk deltatt i organisert idrett. Jeg begynte å jobbe og tjene penger selv, og da var jeg veldig raskt i gang med trening, siden jeg kunne betale for det selv. Jeg var rundt 15 år, sier Rana.
Hun ønsket å komme i form og forteller at hun hadde mye energi og motivasjon. Etter trening på treningssenter begynte hun med thaiboksing.
– Jeg opplevde mestring og at jeg var en del av et godt miljø.
Rana peker også på betydningen av å ha voksne rundt seg som følger opp.
– Det kan hende man ikke kommer opp og frem i organisert idrett hvis man ikke har foreldre som er engasjerte eller andre som er pådrivere for deg. Her har trenere et ansvar og en jobb å gjøre. De må gå inn i seg selv.
I dag trener hun selv jenter i thaiboksing.
– Jeg er opptatt av at alle som trener i timene mine, løftes frem og blir sett på lik linje.
Samtidig mener Rana at bildet kan ha endret seg siden hun selv var ung. Hun opplever at det nå er vanligere å se unge jenter med minoritetsbakgrunn på treningstilbud.
Hun trekker særlig frem kampsport som et miljø med mye mangfold.
Utrop skrev om utfordringen for 20 år siden
Problemstillingen er langt fra ny.
Utrop skrev allerede i 2006 om forskning på minoritetsjenters møte med norsk idrett. Den gangen ble blant annet sosial bakgrunn, foreldrenes syn på idrett og ulike forventninger til kjønn diskutert.
En Utrop-sak fra 2005 viste også at ungdom med innvandrerbakgrunn sjeldnere var medlemmer av idrettslag og oftere sluttet når de først hadde begynt.
Det nye doktorgradsprosjektet kan dermed gi mer kunnskap om hva som har endret seg på rundt 20 år – og hvilke barrierer som fortsatt består.
Kommunen viser til flere tiltak
Idrettsbyråd Mehmet Kaan Inan (H) sier at lavere deltakelse og frafall blant jenter fortsatt er en utfordring.
– Vi vet at færre jenter enn gutter deltar, og at flere jenter faller av i ungdomsårene. Det er viktig for byrådet å styrke jentenes deltakelse i idretten og skape gode og langsiktige arenaer der alle kan trives.
Inan viser til at Oslo kommune gir tilskudd til idretten, blant annet til inkluderingstiltak.
I august åpnet kommunen også for søknader til Fritidskortet. Rundt 49.000 barn og unge i Oslo kvalifiserer til ordningen, som gir økonomisk støtte til organiserte fritidsaktiviteter.
Inan opplyser at kommunen også har gitt støtte til breddeprosjekter som Rosa Sko, UEFA Playmakers og futsal for jenter. Målet er å få flere kvinner inn som blant annet utøvere, trenere, ledere og dommere.
– Det finnes ikke én løsning på disse utfordringene, men jeg er overbevist om at tett samarbeid mellom Oslo kommune og idretten, skolen, stiftelser og næringsliv tar oss lengre, sier Inan.
