Foto: Bilge Öner
Hans Rustad, redaktør i Dockument har selvsagt ytringsfrihet. Document kan kritisere muslimer, innvandrere, politikere og norske medier så hardt de ønsker innenfor lovens grenser. Men retten til å ytre seg må ikke forveksles med en rett til medlemskap i Norsk Redaktørforening – eller med en rett til å bli oppfattet som en del av et faglig fellesskap uten at det stilles krav.
Ytringsfriheten skal være vid. Også ytterliggående, provoserende og usmakelige synspunkter skal kunne publiseres. Men en faglig forening som stiller bestemte krav til medlemmene, må også være villig til å håndheve disse kravene. Ellers blir medlemskapet til slutt bare et medlemskort.
Derfor blir diskusjonen feil når spørsmålet reduseres til om Redaktørforeningen skal være et «meningspoliti». Det skal den selvsagt ikke. Men en faglig forening uten faglige minstestandarder er heller ikke mye til faglig forening. Rustad burde ikke blitt medlem i utgangspunktet.
Ansvarsmerke må bety noe
Når Utrop, som også er medlem i foreningen, viser at vi er en redaktørstyrt avis og er tilsluttet pressens etiske system ved å synliggjøre foreningens ansvarsmerke, gjør vi det fordi dette skal fortelle leserne noe. Det skal signalisere at redaksjonen har forpliktet seg til journalistiske prinsipper som går lenger enn bare å holde seg innenfor norsk lov.
Det finnes en vesentlig forskjell mellom å begå presseetiske feil og å utvikle en vedvarende redaksjonell praksis der skillet mellom journalistikk, politisk kampanje, personangrep og udokumenterte påstander blir stadig mer synlig og konsekvent.
Alle redaksjoner gjør feil. Utrop gjør feil. NRK, VG og Aftenposten blir felt i PFU. En PFU-fellelse kan derfor åpenbart ikke i seg selv være grunnlag for å kaste en redaktør ut av Redaktørforeningen.
Det interessante spørsmålet er hva som skjer når problemet ikke lenger først og fremst består av enkeltsaker, men av summen.
PFU kan ikke løse dette problemet
Her treffer Doremus Schafer et viktig punkt i sin analyse av Document-debatten. PFU og Vær Varsom-plakaten er ikke konstruert for å avgjøre om hele den redaksjonelle praksisen til et medium over flere år er forenlig med medlemskap i Norsk Redaktørforening.
PFU behandler konkrete enkeltpubliseringer. Utvalget vurderer blant annet kildekritikk, opplysningskontroll, samtidig imøtegåelse, identifisering og andre presseetiske spørsmål. Men svært kritikkverdig journalistikk trenger ikke nødvendigvis å innebære et konkret brudd på Vær Varsom-plakaten.
Det er nettopp derfor argumentet om at kritikerne bare bør klage Document inn til PFU flere ganger, ikke er tilstrekkelig.
Document har allerede vært felt flere ganger. Også 23. september behandlet PFU to klager mot Document.
Som Schafer påpeker, finnes det ingen åpenbar matematikk her: Hvor mange PFU-fellelser skal til? Fem? Ti? Tjue?
Det avgjørende må være mønsteret.
PFU undersøker trærne. Redaktørforeningen må også være i stand til å se skogen.
Undersøk skogen – ikke bare trærne
Dette er også relevant for innholdsanalysene som tidligere er brukt i vurderingen av om Document oppfyller kravene til produksjonstilskudd.
Slike analyser har en annen oppgave enn å foreta en fullstendig presseetisk vurdering av et medium. Medietilsynets metode undersøker blant annet tematisk bredde, egenproduksjon, aktualitet og sjangerspredning for å avgjøre om et medium oppfyller vilkårene i støtteordningen.
Det er verdifull kunnskap, men det besvarer ikke nødvendigvis spørsmålet vi diskuterer nå.
Derfor mener Utrop at tiden er moden for en ny og langt bredere analyse av Document. Ikke bare: Er dette en nyhetsartikkel? Finnes det egenproduksjon? Dekkes flere samfunnsområder? En slik undersøkelse bør spørre: Hvem får komme til orde? Hvem omtales igjen og igjen? Hvilke grupper kobles systematisk til bestemte problemer? Hvor ofte oppsøkes motkilder? Hvor ofte intervjuer Document menneskene mediet skriver kritisk om? Og hvor tydelig skilles det mellom dokumenterbare opplysninger, kommentarer, spekulasjoner og politisk aktivisme?
Det er først når hundrevis eller tusenvis av publiseringer ses i sammenheng at vi kan undersøke om det finnes et systematisk redaksjonelt mønster.
Det er også Schafers kanskje viktigste poeng: Problemet han beskriver ligger ikke først og fremst i én formulering fra Rustad eller én artikkel i Document, men i det han omtaler som «totalvolumet og den systematiske oppførselen».
Dette handler ikke om høyre mot venstre
Vi mener ikke at konservative medier skal ut av Redaktørforeningen. Vi mener ikke at innvandringskritiske journalister skal ut. Vi mener ikke at medier som ønsker mindre innvandring skal miste pressestøtten. Og vi mener heller ikke at medier som provoserer minoriteter, automatisk har et presseetisk problem. Et redaktørfellesskap som bare rommer politisk konsensus, ville vært verdiløst.
Spørsmålet er journalistikken.
Når Rustad i egen podkast omtaler politikere og pressekolleger på en måte som tidvis best kan beskrives som muntlig avføring, står han fritt til det innenfor ytringsfrihetens vide rammer. Men Redaktørforeningen står like fritt til å spørre om summen av hans og Documents praksis fortsatt er forenlig med de forpliktelsene medlemskapet bygger på. Og hvordan foreningen skal møte medlemmer som er ofre for Rustands kampanjer. Vi kan ikke sitte ved samme bord på foreningens lokaler.
Hvor går egentlig grensen?
Redaktørforeningen krever selv at medlemmer arbeider i medier som har forpliktet seg på Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten. Foreningen har dessuten tidligere avslått medlemskap for blant andre Helge Lurås og Pål Steigan.
Det betyr at en grense allerede finnes. Det interessante er hvor den går.
Styret i Norsk Redaktørforening skal behandle Rustads medlemskap fredag 25. september. Foreningen understreker at saken skal behandles grundig og etter vedtektene, og at det ikke er sikkert at den blir endelig avgjort i dette møtet.
Men prosessen må til slutt munne ut i et svar.
Utrop mener dokumentasjonen nå er omfattende nok til at Hans Rustad ikke lenger bør være medlem av Norsk Redaktørforening. Han bør ut fordi et medlemskap må innebære noe mer enn å betale kontingenten og kalle seg redaktør.
Hvis Norsk Redaktørforening ikke er villig til å trekke en grense når summen av journalistiske metoder, redaktørpraksis og forholdet til grunnleggende presseetiske prinsipper over tid gir kan foreningen miste enda flere medlemmer.
Hvis svaret i praksis er at grensen ikke finnes når man først er kommet innenfor, bør vi også slutte å omtale medlemskapet som et kvalitetsstempel.
