Hva går vi glipp av når vi holder andre kulturer på avstand?

Et besøk hos en barndomsvenninne vekker minner om alt jeg fikk oppleve fordi jeg var nysgjerrig. Det får meg til å tenke på hvordan vi snakker om å høre til i Norge.

Det er én ting jeg ikke forstår: hvorfor noen lukker seg for andre kulturer.

Hver gang jeg besøker min vietnamesiske barndomsvenninne, blir jeg tatt tilbake til tiden da vi var elleve år og ble venner. Jeg husker Buddha-statuen i stuen, lukten av røkelse, riskokeren og maten som alltid var tilgjengelig. Jeg husker språket jeg ikke forsto, og gjestfriheten jeg likevel forsto godt. Dette er minner jeg aldri ville fått dersom jeg hadde holdt avstand til det som var annerledes enn det jeg kjente fra før.

Hun trengte aldri å bli «mer lik» meg for at jeg skulle føle meg hjemme hos henne og familien. Det tenker jeg på når vi snakker om hvordan mennesker med en annen bakgrunn blir en del av det norske samfunnet.

Hva tar vi imot fra hverandre?

Vi snakker ofte om hva folk må lære, tilpasse seg og kanskje legge fra seg. Språk, regler og kunnskap om hvordan samfunnet fungerer, er viktig. Men kan vi samtidig bli flinkere til å se verdien i det mennesker har med seg? Skal vi leve sammen, må vi også være villige til å ta imot noe fra hverandre.

Jeg blir trist når jeg leser stygge kommentarer om mennesker med en annen hudfarge, religion eller kultur. Jeg tenker på alt man kan gå glipp av hvis man på forhånd bestemmer seg for å holde det ukjente på avstand. Noen er skeptiske til det som virker fremmed. Men når det fremmede får et ansikt og en historie, møter vi et menneske vi kan bli kjent med. Slike møter betyr mye.

Forskjellene kan få plass

For en tid siden leste datteren min og jeg en bok om å vokse opp med to kulturer. Hun ble spurt om vi gjør noe som kanskje ikke alle andre gjør.

«Vi spiser indisk og bruker pakistanske klær», svarte hun.

Indisk mat er blitt vanlig for mange i Norge. Vi finner den på restauranter, i butikker og på middagsbord hjemme. Likevel finnes det barn som aldri har smakt tikka masala, naan eller butter chicken. Pakistanske klær kan på samme måte være en naturlig del av hverdagen i én familie og noe nytt og spennende for en annen.

For meg er mangfold mer enn noe vi skal tåle. Det gir oss muligheter til å lære, bli kjent med hverandre og ta nye erfaringer med oss videre. Barn kan vokse opp med sine egne tradisjoner og samtidig få innblikk i andres. Vi trenger heller ikke å like eller forstå alt ved hverandres kultur for å møte hverandre med nysgjerrighet og respekt.

Ingen skal måtte føle at de må slutte å dra i tempelet, feire eid, bruke bestemte klær eller praktisere troen sin for å høre til. Å være en del av det norske samfunnet betyr ikke at vi må være like. Vi kan lære av hverandre og finne måter å leve sammen på, samtidig som vi tar vare på det vi har med oss.

Jeg ønsker at vi oftere skal være gjester hos hverandre – og la forskjellene få plass.