Foto: Stortinget
Mange innvandrere beskriver nordmenn som vanskelige å komme innpå. Kollegene er hyggelige på jobb, men vennskapet stopper ved kontordøren. En invitasjon hjem lar vente på seg, og etablerte vennekretser kan være vanskelige å få plass i.
Erfaringene varierer, men avstanden er ikke bare innbilt. I en pilotundersøkelse fra Fafo, omtalt av IMDi, oppga rundt en tredjedel i de undersøkte landgruppene at de ikke hadde en eneste venn fra majoritetsbefolkningen. Flere ønsket seg nettopp slike vennskap.
Dette er velkjente utfordringer i møtet med Norge. De kan være mindre dramatiske enn problemene som følger, selv om langvarig ensomhet også er alvorlig. Men vi bør stille et spørsmål til: Hva skjer når man først slipper inn, og tilhørigheten innebærer at innvandrere overtar norsk ukultur, holdninger og skadelige vaner?
Majoriteten er ingen feilfri læremester
Integreringsdebatten handler gjerne om hva innvandrere må lære, endre eller legge fra seg. De skal lære norsk, delta i arbeidslivet og forstå samfunnets spilleregler. Dette er viktige mål, men debatten får en slagside når majoriteten framstår som en ferdig og feilfri læremester.
Også det norske samfunnet rommer ukultur. Drikkepress, kjøpepress, sosial utestenging og fordommer blir ikke mindre alvorlig selv om det er færre av det i Norge sammenliknet andre nordiske land.
Jeg kaller det negativ integrering når mennesker med innvandrerbakgrunn overtar slike ukultur fra det norske samfunet. De kan bli mer lik omgivelsene og samtidig miste noe verdifullt: en sunn vane, respekt for andre eller nysgjerrigheten på et språk.
Å bli mer lik majoriteten er ikke alltid det samme som å få et bedre liv. Integreringen må også vurderes etter hva vi lærer bort.
Nynorskforakten følger med
Da samferdselsminister Kamzy Gunaratnam leste meldingen om rikets tilstand ved stortingsåpningen 2. oktober, gjorde hun det på nynorsk. Etter tradisjonen framfører vanligvis statsråden med kortest ansiennitet i regjeringen utdrag fra meldingen.
Gunaratnam hadde selv valgt bort nynorsk på skolen. I et intervju med Norsk Tidend i 2018 fortalte hun at hun fikk tilbud om fritak, og samtidig kjente motviljen mot nynorsk blant andre elever. Senere begynte hun å se annerledes på saken.
Det er lett å se hvordan slike holdninger kan overføres. En elev møter nynorsk med et åpent sinn, men får raskt høre at det er vanskelig, unødvendig og noe man helst bør slippe. Før eleven har lært språket, har eleven lært å mislike det.
Nynorsk er et norsk skriftspråk, ikke en vanskelig dialekt for spesielt interesserte. Når det behandles som noe fremmed og overflødig av majoritetssamfunnet, gjør vi også den norske kulturarven mindre tilgjengelig.
Gunaratnam fortalte dessuten om elever som sa at lærere hadde oppfordret dem til å søke fritak på grunn av foreldrenes utenlandske bakgrunn. Hun kritiserte dette som en måte å definere ungdommene ut av fellesskapet på. Det reiser et viktig spørsmål om skolens forventninger.
Fritak kan være nødvendig og riktig ut fra elevens behov. Dagens regler skiller mellom fritak fra karakter og fritak fra skriveopplæring, og innvandrerbakgrunn alene gir ikke rett til fritak. Kritikken må derfor rettes mot lave forventninger og negative holdninger, ikke mot elever som trenger tilrettelegging.
Forestillingen om at barn ikke kan lære flere språk samtidig, holder heller ikke. Utdanningsdirektoratet beskriver hvordan språkene kan bygge på hverandre, og hvordan morsmålet kan støtte læringen av norsk. Barn trenger god undervisning og støtte, ikke en automatisk antakelse om at flere språk blir for mye. Nesten som om barn ikke får plass til mer språk i hjernen, noe som er helt feil.
Når promillen blir inngangsbilletten
Alkoholkulturen gir et mer alvorlig eksempel. Et menneske som tidligere drakk lite eller ingenting, kan møte et typisk norsk miljø der alkohol nærmest fungerer som inngangsbillett til det sosiale livet. Da kan ønsket om å høre til komme i konflikt med egne grenser.
FHI fant i levekårsundersøkelsen fra 2016 at andelen innvandrerkvinner som drakk alkohol, var høyest blant dem med lang botid og dem som kom til Norge som barn. Det dokumenterer en utvilsom sammenheng
Fly som må omdirigeres etter bråk med berusede passasjerer, viser hvor langt konsekvensene kan strekke seg. Et fly fra Værnes måtte for eksempel lande på Gardermoen etter bråk med en overstadig beruset passasjer. Fyllekulturens kostnader bæres også av mennesker som ikke har drukket en dråpe.
Russetiden lærer også bort utestenging
Russetiden er en særegen norsk tradisjon som mange innvandrerforeldre ikke kjenner fra egen oppvekst. Barna deres møter en feiring som kan gi vennskap og gode minner, men også et system der penger og gruppetilhørighet avgjør hvem som får være med.
Helsedirektoratets oppsummering av et radslag beskriver hvordan kjøpepress og russegrupper kan skape utenforskap. Elever uten en gruppe kan risikere å gå alene gjennom store deler av videregående, og kostnadene kan stenge ungdom fra lavinntektsfamilier ute.
Det er positivt at ungdom med innvandrerbakgrunn får delta i feiringen. Men dersom deltakelsen også lærer dem å rangere medelever etter penger, popularitet og nytte for gruppen, følger ukulturen med. Og kanskje overføres det nye generasjoner.
Har vi lykkes med integreringen hvis en ungdom endelig får plass på bussen, men samtidig lærer å holde andre utenfor? Et fellesskap blir ikke bedre av at flere lærer å vokte døren.
Når spill blir en dyr del av hverdagen
Innvandrere fra Asia og Afrika er relativt ukjente med pengespill. For noen kan likevel møtet med pengespill i Norge innebære en ny tilgjengelighet og en ny sosial normalitet.
I Norge deltok 62 prosent av befolkningen mellom 16 og 74 år i pengespill i 2022. Regjeringens stortingsmelding om rusmiddelfeltet viser, med henvisning til forskning, at pengespillproblemer er mer utbredt blant personer født utenfor Norge.
Tallene gir grunn til å undersøke hva som skjer når en person uten tidligere spillevaner møter et miljø der tipping, netpoker og betting inngår i hverdagen.
Når deltakelsen utvikler seg til tap, gjeld og avhengighet, har en ny vane blitt en belastning. At noe er vanlig i Norge, gjør det ikke ufarlig å overta.
Fordommene kan flytte inn i oss
Jeg har selv møtt mørkhudede mennesker som uttrykker fordommer mot andre mørkhudede, særlig merkbart de som er blitt adoptert til Norge. De har fått fullstendig norsk oppdragelse uten kontakt og kommunikasjon med “sine egne”, og interessante å observere holdningene til. Det gjør inntrykk å høre nedsettende holdninger fra noen som selv kan bli rammet av de samme forestillingene.
Min erfaring er ikke en undersøkelse av hvor utbredt dette er. Men jeg oppfatter den som et eksempel på hvordan samfunnets holdninger kan internaliseres: bli en del av vårt eget blikk på andre og oss selv. Når innvandrerungdom som vokser opp på Vestre Aker bydel i Oslo være redd for å dra til Grønland. For ingen andre fra den bydelen kommer til Oslos “innvandrerbydel”.
Unge som vokser opp i Norge, lærer av det de møter. Hvis bestemte hudfarger eller grupper stadig forbindes med lavere status, kan også mennesker som tilhører disse gruppene, begynne å bruke den samme målestokken.
Fordommer finnes i både majoritets- og minoritetsmiljøer. Nettopp derfor må vi undersøke hva barn og unge lærer rundt seg, og hvem de lærer å se ned på.
Norge må tåle å bli utfordret
Gunaratnam viser at tillærte holdninger kan endres. Allerede i 2019 omtalte Utrop at hun fikk nynorskprisen Målblomen for sitt engasjement. Eleven som hadde valgt bort nynorsk, var blitt en forsvarer av språkmangfoldet.
Det er en verdifull form for deltakelse: å bli kjent med samfunnet, tenke selv og utfordre holdninger man tidligere tok for gitt. Norge trenger også det innvandrere kan lære oss om måtehold, gjestfrihet, fellesskap og respekten for flere språk, respekt eldre, osv. Ungdomskriminelle på Oslo Øst kan bruk grov vold mot hverandre, men det er veldig sjelden innvandrergutter angriper eldre damer eller menn. Ikke en eneste anmeldte tilfelle som jeg har fått med meg.
Ingen bør måtte overta drikkepresset, kjøpepresset eller fordommene for å bli godtatt som norsk. Et samfunn som stiller krav til nye borgere, må også være villig til å stille krav til seg selv.
