Foto: Victoria Åsne Kinsella
Norge vil bekjempe transnasjonalt press og kontroll – altså autoritære regimers forsøk på å kontrollere mennesker også utenfor egne landegrenser. Samtidig krever norske myndigheter at eritreere kontakter regimet de har søkt beskyttelse fra.
For å få dokumenter som pass, ID-kort, fødsels- og vigselsattester fra eritreiske myndigheter må du betale den såkalte toprosentskatten, også kalt diasporaskatten, og signere et «angerbrev». Ved å signere brevet innrømmer du at du har forlatt landet ulovlig og unndratt deg nasjonaltjenesten.
Men verken betaling eller underskrift garanterer at du får dokumentene du trenger for å dokumentere identiteten din. Selv om du får de rette papirene, risikerer du at norske myndigheter ikke stoler på dem. Eritreiske dokumenter tillegges nemlig begrenset bevisverdi i den norske utlendingsforvaltningen.
Migrasjonskontroll som både problem og løsning
Norsk politikk overfor eritreere i Norge preges av en grunnleggende spenning. På den ene siden skal tiltak beskytte mot undertrykkelse på tvers av landegrensene. På den andre siden stilles strenge krav til dokumentert identitet i saker om opphold, familiegjenforening og statsborgerskap.
Selv om personer med flyktningstatus ikke skal pålegges å kontakte hjemlandets myndigheter, finnes det i praksis ofte få alternativer. Når identiteten skal dokumenteres, er kontakt med eritreiske myndigheter ofte den eneste måten å få nødvendige papirer på.
Personer uten sannsynliggjort identitet risikerer å bli nektet familiegjenforening eller reisedokumenter, eller å få en begrenset oppholdstillatelse. Denne tillatelsen må fornyes hvert år, mot gebyr, og gir ikke rett til varig opphold, statsborgerskap eller familiegjenforening. Dermed kan du verken bevise hvem du er i møte med offentlige instanser eller reise ut av landet.
Barn født i Norge arver foreldrenes begrensede tillatelser. Dermed risikerer de å bli utestengt fra skoleturer, fotballcuper og utenlandsferier. De får ikke åpne egne bankkontoer, ta lappen eller hente pakker på posten. Man kan søke om reisedokumenter for enkeltreiser for barn, men gebyrene er høye, og mange har ikke råd.
Norge holder fast ved dokumentasjonskrav
I Norge ser vi på tvil om identitet som en risiko for nasjonal sikkerhet og offentlig orden. Myndighetene viser til sammenhengen mellom identitetsmisbruk og alvorlig kriminalitet. Men denne tilnærmingen, som i stor grad bygger på generelle antakelser om risiko, er rettslig problematisk.
Flere europeiske land, blant annet Sveits, Tyskland og Sverige, har anerkjent at kontakt med eritreiske myndigheter kan være en uforholdsmessig belastning for eritreiske flyktninger. De har derfor åpnet for unntak fra ordinære dokumentasjonskrav.
I saker som gjelder barn med begrenset opphold, bør barnets beste veie tungt, i tråd med barnekonvensjonen. Konsekvensene av identitetstvil kan innebære forskjellsbehandling som står i strid med diskrimineringsforbudet i Grunnloven og andre menneskerettslige bestemmelser.
Det bør derfor åpnes for unntak der det er urimelig vanskelig å skaffe dokumentasjon. Dette gjelder særlig for barn, som er avhengige av foreldrenes mulighet til å dokumentere sin identitet.
Når innvandringskontroll og integreringshensyn kolliderer
Det er gode grunner til at krav om sannsynliggjort identitet står sentralt i norsk utlendingsforvaltning. Staten må ha kontroll over hvem som gis opphold og statsborgerskap. Samtidig ser vi at dagens praksis undergraver hensynet til integrering.
Personer som i årevis har levd med samme identitet i Norge, uten å ha gjort noe galt, opplever likevel å bli behandlet som en potensiell sikkerhetsrisiko. Resultatet er usikkerhet, begrensede rettigheter og store psykiske belastninger. Mange eritreere opplever at deres faktiske tilknytning til Norge ikke blir anerkjent.
Mange eritreere opplever at deres faktiske tilknytning til Norge ikke blir anerkjent
Mot en mer sammenhengende politikk
En mer sammenhengende politikk må ta høyde for at identitetskravene påvirker behovet for kontakt med eritreiske myndigheter. Krav om dokumentasjon bør derfor vurderes individuelt, med åpning for alternative bevismidler som DNA-analyser, vitneforklaringer, dokumentasjon fra tredjeland og konsistente forklaringer over tid.
Begrensede oppholdstillatelser ble i utgangspunktet innført som et insentiv til samarbeid, særlig i saker der oppholdets varighet var usikker. Når man verken kan mistenke identitetsmisbruk eller sikkerhetsrisiko, er det vanskelig å begrunne slike begrensninger over tid.
