På T-banen i retning Furuseth satt et lite barnehagebarn og snakket norsk med bestemoren sin i hijab. En hverdagssamtale mellom to generasjoner, på språket Bøhler er redd skal tape terreng.
Denne samtalen minner oss om noe som lett forsvinner når debatten reduseres til hvor mange som har foreldre eller besteforeldre fra et annet land: Vi må lytte til menneskene bak tallene, for alle barna snakker nemlig norsk med hverandre.
Hvilket språk tror du barna snakker sammen?
Som Utrop har omtalt, advarer Jan Bøhler mot at en høy andel innbyggere med innvandrerbakgrunn kan svekke norsk språk og fellesskap i Oslo øst. Han foreslår blant annet avtaler om norsk som fellesspråk i skoler og barnehager.
Men barna snakker jo norsk med hverandre! Når barn med ulik språkbakgrunn skal leke sammen, er norsk et språk de kan møtes på.
Bøhler må gjerne etterlyse bedre språkferdigheter og mer støtte til barn som trenger det. Men han må forklare hvorfor andelen barn med innvandrerbakgrunn i seg selv skal fortelle oss hvor sterkt eller svakt norsk står.
Et barn kan ha foreldre fra Pakistan og norsk som sitt sterkeste språk. Et annet kan ha besteforeldre fra Sri Lanka og streve mer med familiens tamil enn med norsken på skolen.
Når disse barna føres inn i samme kategori som nyankomne som ennå lærer norsk, må vi være varsomme med konklusjonene. Familiebakgrunn forteller oss ikke automatisk hvilket språk et barn tenker, leker eller krangler på.
Barna kan snakke norsk hele dagen og likevel bli telt som et tegn på at det norske er på vei ut.
Hvem er denne ene gruppen?
Athithan Kumarasamy treffer et viktig punkt i kritikken av Bøhler: Innbyggere med innvandrerbakgrunn har ulike språk, religioner, verdier og livsvilkår. De utgjør ikke ett samlet miljø.
To familier fra samme land kan være dypt uenige om religion, barneoppdragelse og politikk. Familier fra helt forskjellige land kan dele både ambisjoner for barna og synet på hvordan nærmiljøet bør være.
Derfor blir det for enkelt når en høy minoritetsandel knyttes til fare for klan- og æreskultur. Slike problemer må undersøkes og bekjempes der de finnes, med kunnskap om hvem som utøver kontroll, og hvem som trenger hjelp.
Barnas familiebakgrunn gir oss ikke disse svarene. Den kan heller ikke brukes som en snarvei til å beskrive verdiene deres.
Tell gjerne. Men undersøk hva tallene betyr
Bøhler viser til tall for 13–15-åringer i utvalgte deler av Oslo. Tallene forteller om ungdommenes bakgrunn, men dokumenterer ikke i seg selv språkferdighetene eller holdningene deres.
Her ligger en avgjørende svakhet i argumentasjonen hans. En endring i befolkningssammensetningen brukes som grunnlag for langt bredere bekymringer om språk, verdier og tilhørighet.
Vil vi vite hvordan det går med norsk, må vi undersøke barnas språk. Vil vi vite hvordan det går med fellesskapet, må vi undersøke vennskap, deltakelse, tillit og muligheter til å være med.
Det krever mer arbeid enn å telle foreldrenes fødeland. Til gjengjeld kan det gi oss svar som faktisk hjelper.
Still krav til presisjonen også
Jeg mener vi skal stille krav til språk, deltakelse og respekt for andres frihet. Barn skal få hjelp til å mestre skolen, og ingen skal måtte vokse opp med vold eller sosial kontroll.
Men da må vi også stille krav til politikerne som beskriver utfordringene. De må skille mellom barn som trenger språkhjelp, ungdom som blir kontrollert, familier med dårlig råd og mennesker som ganske enkelt har røtter i flere land.
Å gjøre alle disse til én gruppe svekker muligheten for å finne gode løsninger. Det rammer også dem som gjør alt vi ber om, men stadig får høre at nabolaget deres er blitt mindre norsk fordi de bor der.
Lytt til samtalen
Jeg trekker ingen stor konklusjon om Oslo ut fra ett barn på T-banen. Den samme varsomheten bør Bøhler vise når han trekker konklusjoner om barna ut fra bakgrunnen deres.
Det lille barnet snakket norsk med bestemoren sin. Bøhler bør forklare hva ved barnets familiebakgrunn som gjør akkurat den samtalen mindre norsk.
