Foto: Kristian Mendoza
Kritikken rettet mot dokumentaren NAZA, og diskusjonen om massesuggesjonen som muliggjør den israelske statens avhumanisering av palestinere, aktualiserer et grunnleggende spørsmål om skyld.
Organisert destruksjon av palestinsk liv
Gjennom israelske etterretningsoffiserers og soldaters egne beretninger avdekker dokumentaren hvordan teknologisk overvåking, kunstig intelligens og militære systemer inngår i en organisert destruksjon av palestinsk liv. Det særlig uhyggelige er først og fremst den psykiske avspaltningen som synes å ledsage voldens teknologiske effektivitet. Palestinernes menneskelighet fortrenges fra den moralske forestillingsevnen før deres fysiske eksistens utslettes. Den andre, palestineren, blir først et psykisk fravær, deretter et menneske hvis død kan administreres uten nevneverdig moralsk uro.
Dette gjør skyldspørsmålet særlig betimelig.
Spørsmålet dreier seg ikke om å fordele skyld vilkårlig mellom mennesker, men om de kollektive forestillingene og psykiske forsvarsmekanismene som kan muliggjøre moralsk likegyldighet, normalisering av folkemord og ansvarsfraskrivelse. Hvordan kan et samfunn opprettholde forestillingen om sin egen moralske fortreffelighet samtidig som palestinsk lidelse tolereres, legitimeres eller negeres? Massesuggesjonen kan nettopp forstås som en tilstand der avhumaniserende forestillinger gradvis får karakter av selvfølgeligheter. Det moralsk uhyrlige og groteske fremstår ikke lenger som et brudd med samfunnets selvforståelse, men som noe som kan forsvares innenfor den.
Den massive ødeleggelsen av palestinsk liv kan imidlertid heller ikke forstås isolert fra Europas historiske selvforhold. For hvordan former fortidens forbrytelser vår evne til å erkjenne samtidens urett?
Den tyske filosofen Karl Jaspers stilte et beslektet spørsmål i kjølvannet av nazismens forbrytelser. Han skilte mellom fire former for skyld: kriminell, politisk, moralsk og metafysisk skyld. Mens kriminell skyld gjelder den enkeltes ansvar for konkrete forbrytelser, handler politisk skyld om borgernes felles ansvar for statens virksomhet og dens konsekvenser. Moralsk skyld gjelder menneskets personlige ansvar for egne valg, også når disse begrunnes med lydighet, tilpasning eller passivitet.
Jaspers avviste dermed forestillingen om at alle medlemmer av et samfunn automatisk bærer den samme skylden. Men han avviste også tanken om at menneskelig ansvar opphører der den direkte delaktigheten i forbrytelser slutter.
Hans fjerde kategori, den metafysiske skylden, går enda dypere. Den springer ut av en grunnleggende solidaritet mellom mennesker, som overskrider predikater som nasjonalitet, religion eller kulturell tilhørighet. Hos Jaspers aktualiseres denne skylden når mennesker kjenner til at andre blir drept, uten å gjøre det de kan for å forhindre det. Den lar seg ikke uten videre bedømme av domstoler eller politiske institusjoner. Den berører menneskets eksistensielle forhold til seg selv og til andre mennesker.
Europas historiske skyld
Dette skillet er særlig viktig når Europas historiske skyld knyttet til Holocaust trekkes inn i diskusjonen om Palestina.
Fortidens skyld kan ikke uten videre overføres til senere generasjoner. Dagens europeere er ikke automatisk skyldige i forbrytelser begått av tidligere generasjoner. Men de står ansvarlige for sine egne valg, for hvordan historien forvaltes, og for hvilke former for urett de velger å erkjenne, utfordre eller forholde seg passive til.
Holocaust har satt varige spor i Europas minnekulturer, institusjoner og politiske selvforståelser. Disse sporene er verken entydige eller ensartede. Men de reiser et ubehagelig spørsmål: Kan historisk skyldbevissthet, som skulle skjerpe vår etiske årvåkenhet, under bestemte omstendigheter også bli en kilde til moralsk blindhet og sløvhet?
Det er i dette spenningsfeltet vi kan tale om en liminal skyldbevissthet, altså en skyldbevissthet som befinner seg på terskelen mellom fortidens forbrytelser og samtidens etiske og menneskerettslige forpliktelser. Den tilhører ikke fortiden alene, men lever videre gjennom minnekulturer, institusjonelle lojaliteter og kollektive forestillinger om hvem vi er og hvilke etiske prinsipper vi mener å representere.
Det paradoksale er at en slik skyldbevissthet ikke nødvendigvis beskytter mot nye former for avhumanisering og rasistisk opphisselse. Den kan også bli en forsvarsmekanisme. Når historisk skyld knyttes så tett til bestemte politiske lojaliteter at disse fremstår som moralsk uangripelige, risikerer den å forskyve oppmerksomheten bort fra mennesker som lider her og nå.
Selektiv solidaritet fortjener kritisk undersøkelse
Dette er en mulig inngang til å forstå tausheten, nølingen og den institusjonelle beskyttelsen av Israel som har preget deler av Europas politiske respons på ødeleggelsene i Palestina. Det impliserer ikke at europeiske myndigheters ulike politiske valg og posisjoneringer kan forklares gjennom én historisk skyldstruktur. Men det betyr at forholdet mellom historisk skyld, politisk lojalitet og selektiv solidaritet fortjener kritisk undersøkelse.
Problemet oppstår når erindringen om fortidens ofre ikke lenger utfordrer vår moralske selvforståelse, men først og fremst bekrefter den. Da kan historien bli en sedativ kilde fremfor selvkritikk. Minnet om fortidens lidelser kan paradoksalt nok sameksistere med en påfallende manglende evne til å erkjenne nåtidens.
For presisjonens skyld: det er ikke Holocaust-minnet i seg selv som utgjør problemet, men hvordan dette minnet blir forstått, forvaltet og politisk anvendt. Å ta fortidens forbrytelser på alvor innebærer ikke å sette ulike menneskers lidelser opp mot hverandre. Det innebærer snarere å nekte at historiske erfaringer skal begrense vår evne til å erkjenne andres menneskelighet.
Det er også her Jaspers’ forståelse av metafysisk skyld blir særlig relevant. Den peker mot et ansvar som ikke lar seg delegere bort til stater, institusjoner eller historiske narrativer. Menneskelig solidaritet kan ikke være betinget av at den andre ligner oss, tilhører våre egne fellesskap eller passer inn i våre etablerte forestillinger om hvem som fortjener beskyttelse og anerkjennelse. For dersom solidariteten først vekkes når den andre kan gjenkjennes som en forlengelse av oss selv, er den allerede begrenset av en etisk provinsialisme. Da beskyttes først og fremst de menneskene som allerede har fått plass innenfor vår egen moralske og symbolske orden, mens andre menneskers lidelse forblir i periferien av vår etiske bevissthet.
Det er nettopp denne uhyggelige samtidigheten NAZA utfordrer oss til å undersøke. Altså hvordan organisert destruksjon av menneskeliv kan finne sted innenfor institusjoner og samfunn som fortsatt oppfatter seg selv som moralsk legitime. Det uhyggelige ligger ikke bare i volden, men i muligheten for at den kan sameksistere med forestillingen om egen uskyld. Og det er kanskje enda mer urovekkende at denne forestillingen kan gjøre det vanskeligere å erkjenne det moralske og menneskerettslige alvoret i det som utspiller seg i sanntid.
Skyldens eksistensielle betydning ligger først og fremst i hva vi velger i møte med det vi vet. Historien kan forklare hvordan bestemte lojaliteter og forestillinger har oppstått, men den kan ikke frita oss fra ansvaret for hvordan vi forholder oss til dem. Ingen historisk arv kan gjøre våre nåtidige valg uunngåelige.
Menneskene må velge hva minnet skal bety
Sagt med litt andre ord, det finnes ingen nødvendighet fra historisk erkjennelse til moralsk årvåkenhet. Et samfunn kan minnes sine tidligere forbrytelser, bygge institusjoner rundt denne erindringen og samtidig unnlate å utfordre nye former for avhumanisering og brutalitet. Minnet alene garanterer ingenting. Det er menneskene som må velge hva minnet skal bety, og, ikke minst, hvilke forpliktelser det skal innebære.
Slik blir skyldspørsmålet et spørsmål om vår egen samtid, ikke kun fortiden. Det handler om hva vi tillater oss å overse, om hvilke fortellinger vi velger å akseptere og om hvordan taushet, unnfallenhet og moralsk likegyldighet også kan forme den historien fremtidige generasjoner en dag skal forholde seg til.
Det viktigste spørsmålet som reiser seg, er derfor: hva er verdien av å erkjenne fortidens forbrytelser dersom denne erkjennelsen ikke skjerper vår evne til å identifisere og motsette oss uretten som utspiller seg foran oss?
