Foto: Privat
En iraner som har søkt trygghet i Europa, skal kunne uttrykke sine politiske meninger uten frykt. Men hva er friheten verdt dersom prisen for å bruke den kan bli betalt av en mor, en ektefelle eller et barn som fortsatt befinner seg i Iran?
Det er denne formen for undertrykkelse FNs spesialrapportør for menneskerettighetssituasjonen i Iran, Mai Sato, vil undersøke nærmere. I en ny oppfordring ber hun stater, menneskerettighetsorganisasjoner, ofre og deres representanter sende inn dokumentasjon innen 15. november 2026. Materialet skal inngå i arbeidet med rapporten til FNs menneskerettighetsråds 64. sesjon.
Oppfordringen retter særlig søkelyset mot transnasjonal undertrykkelse: trusler mot politiske motstandere i utlandet, press mot familiene deres i Iran, overvåking, økonomiske sanksjoner og misbruk av juridiske og konsulære ordninger.
Politisk undertrykkelse stanser ikke nødvendigvis ved landegrensen. Den kan følge mennesker i eksil og gjøre familiemedlemmer til pressmidler.
Når familien blir et politisk pressmiddel
I juni 2025 ble FN-eksperter varslet om alvorlige trusler mot ansatte i den persiskspråklige TV-kanalen Iran International. En senere FN-kommunikasjon om Iran omtalte trusler som berørte 45 journalister og medarbeidere og 315 familiemedlemmer i sju land.
Saken viser hvordan press mot mennesker i eksil kan ramme langt flere enn personen myndighetene ønsker å bringe til taushet. FNs menneskerettighetskontor har også beskrevet utviklingen og hvordan land kan svare på transnasjonal undertrykkelse.
Satos initiativ går lenger. Hun vil undersøke hvordan vilkårlige arrestasjoner, forsvinninger og henrettelser påvirker familiene som blir igjen. Tap av inntekt, manglende rettshjelp, trusler, begrensninger på begravelser og belastninger for barn og kvinner er blant forholdene hun ønsker belyst.
Bak hvert navn på en liste over henrettede finnes det mennesker som må leve videre med konsekvensene. En mor får kanskje ikke vite hvor sønnen er gravlagt. Et barn mister en forelder. En familie frykter nye represalier dersom den krever svar.
Dette er ikke bare private tragedier. Når slike handlinger inngår i et mønster av politisk press, blir de også spørsmål om statlig maktbruk og ansvar.
Fra massakren i 1988 til dagens henrettelser
Spørsmålet om ansvar kan ikke skilles fra Irans nyere historie. Massakren på politiske fanger i 1988 er fortsatt et alvorlig og uoppgjort kapittel. Familiene har i flere tiår krevd sannhet og rettferdighet. Samtidig fortsetter rapportene om henrettelser, tortur og manglende rettssikkerhet.
Maryam Rajavi, som National Council of Resistance of Iran (NCRI) har utpekt til president for en eventuell overgangsperiode, tok opp denne sammenhengen i en tale til en menneskerettighetskonferanse i Genève 28. september 2026. Hun etterlyste en internasjonal mekanisme som kan stille ansvarlige for alvorlige menneskerettighetsbrudd til ansvar. Hele talen er publisert her.
Blant forslagene var å bringe menneskerettighetssituasjonen i Iran inn for FNs sikkerhetsråd, kreve uavhengig tilgang til fengslene og etterforske mulige forbrytelser mot menneskeheten i nasjonale domstoler som anvender prinsippet om universell jurisdiksjon.
Rajavi krevde også at stans i henrettelsene blir et tema i alle politiske, økonomiske og internasjonale forbindelser med iranske myndigheter.
Dette er forslag fra en politisk opposisjonsbevegelse, ikke konklusjoner fra FN. Likevel reiser de et spørsmål som fortjener en seriøs diskusjon: Hvordan kan det internasjonale samfunnet bidra til rettslig ansvarliggjøring når nasjonale institusjoner ikke sikrer uavhengig etterforskning?
Norge må gjøre mer enn å uttrykke bekymring
Norge fremhever menneskerettigheter, rettssikkerhet og beskyttelse av mennesker på flukt som grunnleggende verdier i utenrikspolitikken. Da må disse prinsippene også få praktiske konsekvenser.
FNs menneskerettighetskontor har advart om at transnasjonal undertrykkelse er et økende internasjonalt problem. Overvåking, digitale trusler, press mot familier og misbruk av rettslige ordninger kan undergrave både ytringsfriheten og tilliten til demokratiske institusjoner.
For Norge handler dette derfor ikke bare om utenrikspolitikk. Det handler også om tryggheten til mennesker som bor her.
Norske myndigheter bør sikre at personer som opplever trusler knyttet til politisk aktivitet, har reelle muligheter til å rapportere hendelser og få nødvendig beskyttelse. Informasjon om utsatte familiemedlemmer må samtidig håndteres med særlig varsomhet.
Norge bør også støtte FNs arbeid med å dokumentere overgrep, sikre vitneforklaringer og undersøke mulighetene for rettslig ansvarliggjøring. Det avgjørende er ikke hvor mange ganger norske politikere uttrykker bekymring, men hvilke konkrete tiltak som følger.
En menneskerettighetspolitikk som tåler å bli prøvd
I et brev til FNs generalsekretær António Guterres i oktober 2026 ba Rajavi om et koordinert internasjonalt initiativ for å stanse henrettelser og drap på demonstranter. Hun tok til orde for en uavhengig internasjonal mekanisme som kan samle bevis, identifisere mulige gjerningspersoner og legge grunnlaget for rettslig oppfølging. Brevet til Guterres kan leses her.
Under en konferanse i forbindelse med Verdensdagen mot dødsstraff 9. oktober fremhevet hun også kampanjen «Nei til henrettelser på tirsdager», der politiske fanger protesterer mot bruken av dødsstraff. NCRI oppga i forbindelse med konferansen at minst 46 politiske fanger var blitt henrettet de foregående seks månedene. Slike tall må etterprøves uavhengig, men bekymringen for bruken av dødsstraff er også dokumentert gjennom internasjonale menneskerettighetsmekanismer.
Rajavis politiske program omfatter blant annet avskaffelse av dødsstraff, likestilling mellom kvinner og menn, religionsfrihet, maktfordeling og en republikk basert på frie valg. Prinsippene må vurderes etter samme målestokk som alle andre politiske programmer: om de sikrer rettighetene til alle borgere, også dem som er uenige med dem som sitter med makten.
Menneskerettigheter kan aldri være forbeholdt én politisk bevegelse. De må gjelde alle.
Fra ord til handling
Satos nye initiativ gir organisasjoner, familier og menneskerettighetsforkjempere en konkret mulighet til å bidra med dokumentasjon. Men ansvaret kan ikke overlates til ofrene alene.
Det internasjonale samfunnet må ta transnasjonal undertrykkelse på alvor. Norge kan bidra gjennom støtte til uavhengige FN-mekanismer, beskyttelse av utsatte personer, samarbeid om etterforskning og tydeligere menneskerettighetskrav i diplomatiske forbindelser.
Det krever også at dokumentasjon behandles grundig, at vitner beskyttes, og at anklager om internasjonale forbrytelser undersøkes av uavhengige rettslige instanser.
Ingen regjering bør kunne bruke familiemedlemmer som pressmiddel for å begrense menneskers politiske frihet. Ingen som har søkt beskyttelse i et demokratisk land, skal måtte velge mellom sin egen ytringsfrihet og familiens sikkerhet.
Når undertrykkelsen krysser landegrenser, må også ansvaret for å beskytte mennesker strekke seg lenger. Norge bør være en aktiv del av den innsatsen.
