Fra Wien til Vestbredden: Slik vokste bosettervolden fram

Tidligere i oktober har særlig to angrep på den okkuperte Vestbredden fått internasjonal oppmerksomhet. Først ble Washington Posts fotograf Heidi Levine angrepet av en gruppe bosettere med hetter over hodet. Deretter ble belgiske diplomater angrepet mens de fulgte palestinere som skulle høste oliven.

For palestinere i utkantområdene på Vestbredden er dette en del av hverdagen de har levd med i flere år. Bosettere – noen ganger flere titalls, andre ganger flere hundre – samler seg utenfor en palestinsk landsby og stormer inn. De setter fyr på hus og ødelegger det de kommer over. Noen ganger blir også mennesker drept.

Den israelske regjeringen sier at det bare dreier seg om en «håndfull» bosettere. Men anslagene kan være på opptil 3000 personer som på ulike tidspunkter deltar. De organiserer seg i WhatsApp-grupper og kan mobiliseres på kort tid. Den israelske hæren gjør som regel lite eller ingenting for å stanse dem.

En politisk allianse

Dette skjer ikke uten politisk bakgrunn. Regjeringen til statsminister Benjamin Netanyahu hviler på en allianse med de mest ytterliggående bosetterne på Vestbredden. Uten dem har Netanyahu ikke noe regjeringsflertall.

Israels minister for nasjonal sikkerhet, Itamar Ben Gvir, bor i den okkuperte byen Hebron på Vestbredden. Han er tidligere dømt for terrorrelaterte lovbrudd i Israel og har under Netanyahu fått ansvar for politiet.

Når en palestiner åpner ild mot en israelsk bil på Vestbredden, klarer israelske sikkerhetsstyrker ofte å finne gjerningspersonen i løpet av kort tid. Når bosettere gjennomfører angrep mot palestinere, ser sikkerhetsstyrkene derimot ut til å få langt mindre til. En årsak kan være at Netanyahu nøler med å gripe inn av frykt for å miste støtten fra regjeringspartnerne.

Det er lett å tro at bosetterne mener de handler på vegne av staten Israel. Men mange av dem er dypt skuffet over staten, og for noen har skuffelsen fått teologiske følger. For å forstå hvordan denne ideologien utviklet seg, må vi tilbake til Wien og Berlin i tiden før Sigmund Freud.

Emansipasjonen

Før den franske revolusjonen i 1789 bodde jøder i Europa stort sett i ghettoer og hadde få muligheter til å bli en del av samfunnet rundt seg. Med emansipasjonen – en gradvis utvidelse av jøders rettigheter – begynte murene å falle. Jøder flyttet ut av ghettoene, og muligheten til å delta i storsamfunnet åpnet også for nye måter å forholde seg til jødisk identitet på.

Noen forble religiøse. Andre så på seg selv som kulturjøder: De var ikke religiøse, men følte tilhørighet til jødisk kultur. Mange konverterte til kristendommen i håp om å slippe unna antisemittismen. Det gjorde blant andre foreldrene til Karl Marx og komponisten Felix Mendelssohn.

De raske samfunnsendringene fikk også ortodokse jøder til å tenke nytt. To ikke-ortodokse religiøse retninger hadde allerede vokst fram: reformjødedommen og konservativ jødedom. Begge er store retninger i USA i dag.

Noen ortodokse jøder mente at det var mulig å forlate ghettoen uten å gi opp troen. Man kunne bli advokat eller lege og fortsatt være ortodoks jøde. Slik vokste det fram en retning som på engelsk kalles Modern Orthodox Judaism. Det var fra dette miljøet bosetterbevegelsen senere skulle hente mange av sine tidlige tilhengere.

En ny kurs etter 1967

Det var ikke noe ekstremt ved disse miljøene. De var heller ikke spesielt innflytelsesrike eller toneangivende blant jøder. Etter at staten Israel ble opprettet i 1948, var ortodokse jøder heller ikke noen ytterliggående kraft i israelsk politikk. Staten var etablert av sekulære, ofte sosialistiske og til dels antireligiøse jøder, og det var begrenset rom for religiøse miljøer.

En av de mest kjente ortodokse jødene i Israel på den tiden var den tyskfødte Yosef Burg. Han var statsråd i flere israelske regjeringer, ofte med ansvar for utdanning. I tråd med idealet om å kombinere religiøst og moderne liv hadde han både utdanning som rabbiner og en doktorgrad i matematikk og logikk.

Mange europeiske ultraortodokse jøder har røtter i Øst-Europa, der emansipasjonen etter den franske revolusjonen fikk mindre gjennomslag. Det er én av grunnene til at sekulær utdanning fortsatt står svakere i deler av disse miljøene.

I Israels første år hadde ortodokse jøder liten politisk makt og sto ikke langt til høyre. Så kom Seksdagerskrigen i 1967. Israel beseiret Egypt, Syria og Jordan, mens flere andre arabiske land bidro med styrker eller forsterkninger.

Mange israelere opplevde krigen som en redning. I månedene før krigen hadde mange fryktet at Israel skulle bli knust, bare to tiår etter Holocaust, der seks millioner jøder ble drept. Det var gjort klart massegraver i landet. Men Israel vant krigen.

For de fleste jøder hadde opprettelsen av Israel ingen teologisk betydning. Landet skulle først og fremst være et trygt sted der jøder kunne leve normale liv uten antisemittisme, særlig etter Holocaust.

Under krigen erobret Israel også Øst-Jerusalem, Vestbredden, Gaza og Golanhøydene. For sekulære jøder bidro dette til en følelse av større sikkerhet. Før krigen var Israel på det smaleste bare 15 kilometer bredt fra Middelhavskysten til Vestbredden. Den israelske utenriksministeren Abba Eban beskrev grensene som så uforsvarlige at han kalte dem «Auschwitz-grensene». Etter krigen fikk Israel større strategisk dybde.

Men erobringen fikk også en religiøs betydning. Mange av de viktigste historiske stedene i jødedommen ligger i Øst-Jerusalem og på Vestbredden. På hebraisk omtales Vestbredden ofte som Judea og Samaria. Navnet Vestbredden viser til områdets plassering vest for Jordanelven; på østsiden ligger blant annet Jordans hovedstad Amman.

I Øst-Jerusalem lå det historiske jødiske tempelet, som ifølge Bibelen ble bygget av kong Salomo. I Hebron ligger patriarkenes gravsted, der Abraham ifølge jødisk tradisjon er begravet. I Shiloh, mellom dagens Ramallah og Nablus, skal Paktens ark ha vært oppbevart før den kom til Jerusalem. Mange av de sentrale stedene i jødisk historie ligger altså på Vestbredden, ikke innenfor Israels grenser fra 1948.

Staten får teologisk betydning

For det store flertallet av Israels sekulære jøder hadde dette liten betydning. Blant moderne ortodokse jøder begynte det derimot å skje noe. Israel var ikke lenger bare et trygt sted for jøder. Staten fikk også en teologisk betydning og ble av noen sett som et tegn på at messianske tider nærmet seg.

Da jøder igjen fikk tilgang til hellige steder på Vestbredden, fikk forestillingen om det hellige landet en tydeligere politisk betydning. I 1968 etablerte religiøse jøder sin første bosetting i området ved Sebastia, i det som for mange jøder er en del av det historiske Samaria. Der hadde det ifølge historiske kilder eksistert et jødisk kongerike rundt 3000 år tidligere.

I begynnelsen så ikke det israelske Arbeiderpartiet, som styrte landet, på bosettingene som et stort problem. Palestinerne hadde ennå ikke fått en like sentral plass i den vestlige offentligheten, og konflikten ble ofte forstått som en konflikt mellom Israel og arabiske stater. Arbeiderpartiet så bosettingene som militære utposter som kunne gi Israel større sikkerhet. Senere israelske regjeringer støttet bosettingene både militært og økonomisk.

De første bosetterne kom fra miljøer og synagoger som også Yosef Burg kunne ha besøkt. Men etter hvert ble miljøet radikalisert. En yngre generasjon moderne ortodokse jøder skjøv den eldre til side. Nå var det ideen om det hellige landet som satte retningen. Vestbredden skulle ikke bare erobres, men bosettes.

I minst to tiår hadde staten Israel fortsatt en sterk teologisk betydning for bosetterne. Ved å bosette Vestbredden på vegne av Israel mente de at de framskyndet historiens gang mot messianske tider. Samtidig økte konfliktene mellom bosetterne og palestinerne som bodde rundt dem. I 1987 brøt den første intifadaen ut, et palestinsk opprør mot okkupasjonen.

Opplevelsen av svik

Opprøret fortsatte i flere år og ble avløst av Oslo-avtalen i 1993. Avtalen inneholdt en plan for å arbeide fram en historisk fred mellom israelere og palestinere. Mange på begge sider fikk håp. På palestinsk side ble fredstanken avvist av grupper som Hamas, som innledet en lang periode med selvmordsbombinger i Israel.

For de jødiske bosetterne på Vestbredden var Oslo-avtalen både en trussel mot framtiden deres på okkupert land og et tegn på at staten Israel hadde sviktet dem. Staten som tidligere hadde fått en teologisk betydning, hadde nå, slik mange bosettere så det, forrådt dem.

Dermed begynte en ny epoke. Forløsningen skulle komme også uten staten Israel. Blant de mest ytterliggående bosetterne ble Israel til og med sett på som en fiende. Det er en del av bakgrunnen for situasjonen i dag.

Mye har altså endret seg siden dagene i Wiens og Berlins salonger. Den moderne ortodokse jødedommen oppsto som en reaksjon på emansipasjonen etter den franske revolusjonen. Men etter krigen i 1967 førte tilgangen til jødiske helligsteder på Vestbredden deler av miljøet inn på en ny kurs, preget av sterk nasjonalisme og ofte antidemokratiske holdninger.

Bosetterne som angriper palestinere, ser ikke nødvendigvis lenger staten Israel med teologiske øyne. Likevel har de sterke støttespillere i regjeringen.

Netanyahu kommer ikke fra dette miljøet. Han er sekulær jøde. Faren var historieprofessor, og Netanyahu har selv en sterk historisk bevissthet. Politisk kan han kanskje best sammenlignes med en tradisjonell amerikansk republikaner fra tiden før MAGA-bevegelsen fikk gjennomslag.

Israelske regjeringer er koalisjonsregjeringer. I dagens regjering sitter også to sentrale personer fra bosetterbevegelsen: finansminister Bezalel Smotrich og Ben Gvir. Begge er nasjonalister og rasister.

Velgerstøtten til Ben Gvir er interessant. Når man sammenholder valgresultater med hvor folk bor, ser man at mange av velgerne hans kommer fra ultraortodokse områder. Dette er en annen retning innen jødedommen, ofte kjennetegnet av svarte klær. Mange ultraortodokse er ikke-sionister – de er nøytrale til sionismen – eller antisionister, og mener at staten Israel i sin nåværende form ikke bør eksistere.

Mange ultraortodokse samfunn lever i en selvvalgt isolasjon, der rabbinere ofte har stor innflytelse og kan anbefale hvem folk bør stemme på. At så mange har stemt på Ben Gvir, som ikke selv er ultraortodoks, kan tyde på at rabbinernes innflytelse er svekket.

Et teologisk armageddon

Smotrich kommer fra et politisk miljø blant bosetterne som mener at et stort oppgjør mellom israelere og palestinere er uunngåelig, og at det bør framskyndes. Etter oppgjøret skal palestinerne drives ut av området, og jødene få full kontroll over de hellige stedene. Dette bygger på en teologisk forståelse av historiens gang, ikke på en sikkerhetspolitisk analyse. Ifølge denne forståelsen vil messianske tider komme etter det uunngåelige oppgjøret med palestinerne.

Hvorfor angriper de mest ytterliggående bosetterne en fotograf fra Washington Post eller belgiske diplomater? De må forstå at angrepene kan gi dem negativ pressedekning.

Men mange av de mest ytterliggående bosetterne har liten tiltro til vestlige medier og har for lengst konkludert med at verden stort sett er imot dem. Det sentrale er at angrepene også kan ha et strategisk mål.

Palestinerne betaler prisen når de blir angrepet. Samtidig kan målet være å påvirke Israels regjeringer, også framtidige. I tillegg til ønsket om å framskynde en kommende krig vil bosetterne gjøre seg selv umulige å styre. De vil at enhver israelsk regjering skal forstå at et oppgjør med dem kan utløse en voldsom intern konflikt. Da kan regjeringene ende med å velge å leve videre med okkupasjonen framfor å ta det blodige oppgjøret.