Innvandrere blir valgkampsak. Barna deres betaler prisen

Noen barn er født og oppvokst i Norge. De har ingen andre land de naturlig kan vende tilbake til. Likevel kan de oppleve å bli omtalt som en del av et problem, utelukkende på grunn av sin familiebakgrunn.

Når innvandrere generelt blir fremstilt som kriminelle eller som mennesker som ikke ønsker å integrere seg, rammer det ikke bare dem som selv har innvandret. Det rammer også barna deres, uavhengig av hvor de er født, hvor de har vokst opp og hvilken tilknytning de har til Norge.

Når ungdommer stadig blir omtalt som en del av en kriminell gruppe på grunn av sin bakgrunn, risikerer vi å forsterke nettopp det utenforskapet vi ønsker å bekjempe. Vi må være forsiktige med å skape et samfunn der bakgrunnen avgjør hvordan mennesker blir vurdert.

Vil vinne valg – men skal styre hele samfunnet

Når et valg nærmer seg, presenterer de politiske partiene sine valgløfter. Det er en naturlig del av demokratiet. Partiene skal vise hva de ønsker å oppnå, og hvordan de vil utvikle samfunnet dersom de får makten.

Likevel er det grunn til å stille spørsmål ved enkelte metoder som brukes. Noen politiske utspill ser ut til å ha som hovedformål å skape reaksjoner og mobilisere velgere ved å sette grupper opp mot hverandre.

Negative beskrivelser og generaliseringer kan skaffe oppmerksomhet og støtte. Men partier som ber om tillit til å styre hele samfunnet, må også ta ansvar for samholdet mellom menneskene som bor her.

Fra enkeltmennesker til et «oss» og «dem»

Innvandrere blir ofte et tema i valgkampen. Sammen med deler av mediene kan politiske aktører bidra til et negativt bilde som ikke gjenspeiler hele virkeligheten.

Budskapene kan være generelle og bastante: Innvandrere blir knyttet til kriminalitet, manglende integrering eller lav deltakelse i arbeidslivet. Deretter presenteres utvisning, utsendelse eller redusert sosialstønad som løsninger.

Slik kan det skapes et inntrykk av at innvandrere som gruppe utgjør et problem. Skillet mellom «oss» og «dem» blir stående igjen.

Dette kan være en effektiv valgstrategi. Men hvor konstruktiv er den for samfunnet som helhet?

Vi må kunne diskutere innvandringspolitikken kritisk uten å gjøre en hel befolkningsgruppe ansvarlig for enkeltpersoners handlinger.

Still spørsmål ved påstandene

Hvor stor andel av innvandrerbefolkningen er registrert for kriminalitet, sammenlignet med befolkningen generelt? Hvor mange står utenfor arbeidslivet? Hvilken arbeidskraft trenger Norge, og hvilke bidrag gir mennesker som kommer hit som flyktninger eller arbeidsinnvandrere?

Dette er spørsmål som bør være en naturlig del av debatten. Påstandene må undersøkes, tallene settes i sammenheng og forskjellene mellom mennesker og grupper komme fram.

Når et negativt bilde først har fått feste, kan generaliserende utspill bli akseptert uten at innholdet blir kontrollert. Derfor har både mediene og partiene et ansvar for å etterspørre dokumentasjon og utfordre forenklingene.

Når vi deler samfunnet inn i «vi» og «de», kan vi også skjule at utfordringene vi diskuterer, angår oss alle. Ved å legge ansvaret på én gruppe risikerer vi å overse de underliggende årsakene.

Innvandrere er allerede en del av fellesskapet

Mange innvandrere har etablert seg i Norge. De arbeider, bygger familier, skaper arbeidsplasser og hjelper mennesker rundt seg. De bidrar til å løse oppgaver og utfordringer på mange områder.

Dette perspektivet må også få plass. Har mediene og de politiske partiene gitt tilsvarende oppmerksomhet til innvandreres bidrag som til utfordringene knyttet til integrering og sysselsetting?

Jeg mener innvandrere først og fremst må forstås som en del av samfunnet vårt. De er arbeidskraft, landsmenn, kollegaer, naboer og venner. Som andre ønsker de trygghet, muligheter og en god framtid for seg selv og familiene sine.

Mediene må sette enkeltsakene i perspektiv

Alvorlig kriminalitet skal omtales og undersøkes. Men mediene må også sette enkelthendelser i perspektiv. Hvor stor del av kriminaliteten gjelder det, og hvordan står omtalen i forhold til det store antallet mennesker som lever vanlige liv og bidrar til samfunnet?

Hvor ofte får vi høre om innsatsen i arbeidslivet og lokalsamfunnet, som kollegaer, naboer og venner? Altfor ofte ser det ut til at oppmerksomheten først kommer når noe går galt.

Mediene har et ansvar for å informere. En balansert offentlig debatt krever at både utfordringer og positive bidrag blir synlige. Når innvandrere først og fremst omtales som et problem, uten løsninger og nyanser, kan omtalen forsterke fordommer og rasisme.

Barna skal ikke arve problemstempelet

Utfordringer knyttet til kriminalitet, integrering og utenforskap må tas på alvor, uansett hvem som står bak. Men løsningene må bygge på fakta, kunnskap og rettferdig behandling.

Vi må ikke la barns familiebakgrunn bestemme om de blir møtt som en del av fellesskapet eller som et problem samfunnet skal håndtere.

Et demokrati trenger politisk uenighet, kritiske spørsmål og tydelige alternativer. Det trenger også partier som tar ansvar for tilliten mellom mennesker.

Vi må stille kritiske spørsmål og kreve at politiske løfter bygger på fakta. Vi må ikke overlate til noen få politiske aktører å definere hvem som hører til, og hvem som skal stå utenfor.

Et samfunn blir ikke sterkere av at vi setter mennesker opp mot hverandre. Det blir sterkere når vi tar ansvar for utfordringene sammen.