Kadra har avslørt imamene med skjult kamera og ble en offentlig person. I ettertid burde også hennes troverdighet etterprøves. For ytringsfrihet innebærer også krav til media om opplysning og sannhet.
Kadra var motivert av egen erfaring til å bekjempe omskjæring. Slik ble hun i hvert fall introdusert av Rikets tilstands programleder Gerhard Helskog. Hans rørende tonefall skjærer fremdeles gjennom etter fem år. Jeg hører fremdeles gjenklang av hans stemme. Han introduserte Kadra slik: Hun var i livsfare, på flukt fra det somaliske miljøet og fra sin familie. Grunnen var at hun var truet av familien til å bli omskåret.
Det som Rikets tilstand gjorde, var en bragd, – en humanistisk støtte til innvandrerjenter som er utsatt for omskjæring og tvangsekteskap. Religiøse tradisjoner og patriarkalske kulturer er årsaken til kvinnediskriminering. Men redskapet er foreldre og imamer.
Likevel hindrer dette ikke å stille noen spørsmål om hvorvidt programmet har introdusert en sann historie. For i ettertid viste det seg at programmet ikke var en naken sannhet, men en amputert sannhet som ble laget av hensyn til markedsføring. Den sanne historien ble kanskje neglisjert? Hvorfor?
Ytringsfriheten betyr at Helskog kan presentere hva han vil. Men ytringsfrihet betyr også at folk kan stille krav til Helskog om opplysning, troverdighet og sannhet. Og det han ikke introduserte, var bl. a. at Kadra ikke var truet av familien til å bli omskåret. Et av dokumentene som bekrefter dette, er intervjuet som Shanti Gylseth laget med Kadras mor, Fogys Badria.
Shanti Gylseth jobbet med en semesteroppgave på journalistutdanningen i Oslo (Metoder og presentasjons form i Kadra-saken. Våren 2001.) Shanti Gylseths dokument formidler foreldrenes versjon av Kadras historie. Moren forteller at Kadra helt overraskende flyttet hjemmefra i 1999. Moren uttrykker skuffelse over påstandene mot familien som Kadra hadde gjort offentlig i TV2-dokumentaren. Moren sier: ”Det er aldri noen som har presset henne til å omskjære seg. Det er ingen i familien som er omskåret, ikke jeg heller. Det ville dessuten vært umulig med en som er 20 år gammel. Ikke engang de som praktiserer omskjæring gjør det så sent. Dersom jeg hadde villet omskjære henne, kunne jeg gjort det allerede da hun var i Somalia.” I tillegg er Kadras eldre søster, Samia, ikke omskåret. Ifølge tradisjonen praktiseres omskjæring på barn og unge jenter, men ikke kvinner på 19 år eller kvinner med barn.
Spørsmålet som reiser seg umiddelbart er følgende: Har ikke Rikets tilstands journalister snakket med foreldrene for å vurdere situasjonen i sin helhet? Eller grep journalistene historien begjærlig for å skaffe seg suksess i en tid der den muslimske minoritet var mistenkt og fordømt? Hvordan og hvorfor aksepterer journalistene å presentere en historie til offentligheten uten kritisk sans?
La oss fortsette spørsmålene ved historien: Har Kadra vært truet på livet og vært på flukt, slik Gerhard Helskog hevdet i programmet? Svaret er : Nei! For hun bodde hjemme hos sin egen familie mens opptakene til dokumentaren i Rikets tilstand pågikk. Moren forteller at Kadra var hjemme bare et par dager før programmet ”Norske jenter omskjæres” ble vist på TV. Kadra bodde også hjemme hele påsken i 2000, samtidig med at TV2 gjorde opptakene med henne!
Historien om at hun ble truet på livet, var oppspinn. Hvorfor har programmets journalister ikke vurdert dette og ikke tvilt på Kadras troverdighet?
Tre journalister fra tre riksaviser fikk innsikt i Kadras tvilsomme momenter. De har fått opplysning om denne saken og om morens versjon. Hvorfor har de ikke skrevet om dette? Hvis det som jeg nevner om Kadra, er riktig, har folk krav på en redigert sannhet. Foreldrene til Kadra ble beskyldt for noe de ikke har gjort. Burde de ikke rehabiliteres? Foreldrene blir alltid anklaget. Døtrene er alltid undertrykt. Dette er et fast utgangspunkt for journalister. Men burde ikke journalistene undersøke dette også for rettferdighetens skyld?
Det er ikke alt som en innvandrerkvinne sier er sant, bare fordi hun er en innvandrerkvinne. Det er ikke nødvendigvis at en innvandrerkvinne snakker sant når hun sier det som stemmer med nordmenns oppfatning av islam og muslimene. Tenkte ikke journalistene på foreldrene som blir mistenkt av hele nasjonen for å være potensielle kriminelle!
I Kadras tilfelle har media brukt en falsk historie for å avsløre undertrykkende kultur. Resultatet var et brudd på menneskerettighetene, for foreldrene til Kadra ble rammet ettersom journalistene ikke undersøkte grundig om de var skyldige eller ikke. Mens i Åsne Seierstads tilfelle har det motstatte skjedd: Åsne Seierstad har brutt journalistisk etikk og menneskerettighetene fordi hun fortalte en sann historie: Hun har skadet enkeltmennesker.
Jeg var positivt innstilt til boka Bokhandleren i Kabul før jeg leste den. Grunnen er at jeg misliker kulturrelativister som prøver å formidle et eksotisk og fascinerende bilde av den muslimske kulturen. Kritikk av den muslimske kulturen er berettiget når den er basert på kjærlighet og respekt for menneskeverdet.
Men da jeg leste boka, ble jeg både skuffet og sjokkert. Mitt ankepunkt her berører ikke Åsnes talent og skrivekvalitet. Kritikerne kan vurdere dette. Men jeg reagerte på to sider ved hennes fortelling: Brudd på menneskerettighetene og brudd på journalistisk etikk.
Menneskerettigheter
Hun gjorde brudd på FNs Menneskerettighetserklæring, artikkel 12 som sier: “Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.“
Åsne, uten å anonymisere bokhandleren, har skandalisert og utlevert en families private anliggende. Merkelig: Åsne prøvde å vise hvor usiviliserte disse afghanere er fordi de ikke viser hensyn til menneskerettigheter og god moral, mens hun selv skrev boka uten hensyn til menneskerettigheter og god moral.
Hun har rett til å kritisere kultur, tradisjon, religions og tankesett. Men hun har ingen rett til å angripe personer, mennesker, familier. Den kulturelle tradisjonen i Norge tillater ikke en slik ugjerning. Dette er en tradisjon som ble tatt opp av Ibsen. Peer Gynt og Vildanden er to gode eksempler: I Peer Gynt kritiserte Ibsen sitt folk og fortalte at nordmenn har ingen kjerne. De er akkurat som løken. De har ingen identitet. Å avsløre en offentlig sannhet er noe annet enn å fortsettelig skade en bestemt person, og med hensikt avsløre en familie. I Vildanden tok Ibsen avstand fra dem som forteller sannheten om private personer. Sannhetssigeren, Gregers Werle, ville ikke at ekteparet skulle bygge sin kjærlighet på falske premisser. Og resultatet blir at familien blir ødelagt og får katastrofale konsekvenser på grunn av en sannhet som ikke respekterer det private anliggende. Åsne Seierstad er vår tids Gergers Werle.
Derfor er det skremmende at media ikke reagerte på Åsnes bok. For Seierstad representerer et forfall i den offentlige moral. Mediefolk har godkjent hennes metode ved taushet. Taushet kan oppfattes slik at mediefolk gir et grønt signal til at Seierstads metode blir hevdvunnet tradisjon.
Etikk
Seierstad gjorde brudd på journalistisk etikk. En journalist er ikke en rørlegger eller bankfunksjonær. Media spiller en avgjørende rolle i vår sivilisasjon. Journalisten burde bære et kall, – burde være bevisst sin misjon og sin oppgave i dagens samfunn. Journalisten må beskytte intervjuobjektet sitt. Men Seierstad har kastet vrak på moral og etikk og spilte en rolle av en bedrager som vil oppnå gunst hos objektene sine.
Redaktørenes makt
Da jeg leste Bokhandleren i Kabul, ble jeg sjokkert av Åsnes overtramp. Jeg sendte en artikkel til fire riksaviser. Den ene redaktøren mente at artikkelen var en brannfakkel. Men sjefredaktøren refuserte den. Den andre redaktøren betegnet artikkelen som verdensklasse. Sjefredaktøren refuserte artikkelen. En kulturavis refuserte den også. Til slutt publiserte kulturavisen Dag og Tid en redigert versjon av den. Men hvorfor i all verden blir Seierstad fredet for kritikk?
Redaktørene bærer et stort ansvar fordi de bestemmer hvilke saker som er aktuelle og fortjener å bli skrevet om, og hva slags artikler som er aktuelle og fortjener å bli publisert. Vi har redaktører i Norge som er oppdaterte. Men redaktøren tenker alltid på markedet. Intellektuelle tenker på sakens alvorlige art. Jeg mener derfor at i et slikt tilfelle burde redaktørene dele ansvar med intellektuelle og skribenter. For de kan også vurdere om en sak fortjener å bli debattert på et annet plan enn det redaktørene ønsker. Både Kadras sak og Åsne Seierstads sak fortjener kanskje å bli tatt opp igjen for å opprettholde rettferdigheten og rehabilitere offentligheten.
