Transpersoner med innvandrerbakgrunn møter oftere utfordringer, ifølge ny studie. For Kevin Ruiz Storli har utfordringene handlet om å bli akseptert i familien. –Vi trenger møteplasser for skeive med innvandrerbakgrunn, forklarer han.
Foto: Kristian Fabrizio Mendoza

Ble akseptert av familien

For transperson Kevin Ruiz Storli (23) har kampen handlet om å bli godtatt hjemme og i homomiljøet. 

Utrop nr. 42/2015 (05.11.2015)

Og der sitter han, på sofaen i leiligheten mens han erindrer over tiden da han stod frem overfor familien. 23-åringen ser ut av vinduet, tenker seg godt om før han beskriver det vanskeligste ved å komme ut av skapet.

– Det må ha vært da mamma fikk høre det, svarer han stille.

– Lenge trodde mamma at det var noe galt med henne. At Gud straffet henne, og at hun fortjente dette. Du skjønner, både jeg og min søster stod frem som lesbiske for flere år siden. Det var ikke lett for henne å venne seg til. Og så skulle jeg plutselig fortelle henne at jeg egentlig er en mann? Vi er hennes døtre, så hun følte hun hadde mislyktes med sin oppdragelse fordi vi begge var annerledes, fortsetter han.

Kevin Ruiz Storli blir nesten blank i øynene når han forteller om erfaringene for nøyaktig ett år siden. 23-åringen fra Stavanger hadde visst det hele livet. At han var en gutt i en jentekropp. At han hatet jenteklær. At han mislikte navnet sitt Kimberly.

Men det aller verste for norsk-costaricaneren var følelsen av å måtte skjule hvem han er.

– Selv om jeg stod frem som lesbisk som 15-åring, var det ikke før jeg flyttet til Oslo noen år senere at jeg begynte å omfavne den delen av meg. Og etterhvert, som jeg fikk mer støtte fra venner og ble tatt imot av homomiljøet, føltes det mer og mer riktig å leve ut min kjønnsidentitet. Så da valgte jeg å bytte navn. Den endringen er kanskje ubetydelig for noen, men hadde en enorm innvirkning på meg, forklarer han engasjert.

– Hvorfor måtte du vente så lenge med å stå frem som transperson?

– Fordi jeg kommer fra en religiøs familie med veldig tydelige kjønnsrollemønstre. Min familie er fra Latin-Amerika hvor heteronormativiteten råder mye mer enn her. Jeg følte jeg ikke ville skuffe dem, så jeg valgte å vente med det.

Utenfor i innvandrermiljøet
Kevin Ruiz Storli. Født i Costa Rica, men oppvokst i Stavanger. Og transperson. Storli tilhører ikke bare en sjelden gruppe mennesker i Norge, han er også den eneste som ville snakke med oss om sine utfordringer som flerkulturell og transperson. Noe 23-åringen mener ikke er tilfeldig.

– Jeg er overrasket, men ikke sjokkert. Mange av oss opplever en slags dobbel diskriminering. Først og fremst fordi vi har innvandrerbakgrunn. Det gjør oss automatisk til en minoritet i det skeive miljøet, og veldig annerledes i innvandrermiljøene. Jeg kan tenke meg at mange sliter ekstra mye med å få innpass begge steder, sier Ruiz Storli.

– Dessuten skiller man seg veldig ut. Det er for eksempel ikke alltid like enkelt å være på steder med mange innvandrere. Folk stirrer mye mer, og man føler seg ikke helt normal. Jeg tror dette er med på å forklare hvorfor så mange velger å tie, forsetter han.

Kevin Ruiz Storli får støtte fra Kristine Bue, tidligere masterstudent ved Senter for Tverrfaglig Kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Bues masteroppgave Ulike Kulturelle Forståelser av Kjønn (2014), er den eneste norske studien som utelukkende ser på transpersoner – eller folk som identifiserer seg som transpersoner – med etnisk minoritetsbakgrunn og deres levekår i Norge. Kevins beretning er noe Kristine Bue kjenner seg igjen i fra sine samtaler med transpersoner.

En av utfordringene flere av informantene opplever, er at deres etniske nettverk er lite inkluderende og aksepterende ovenfor annerledeshet. Og dette, ifølge studien, gjelder også for dem som står transpersonene nærmest.

Over halvparten, 7 av 13, av informantene forteller om positive møter med familien, men flere av informantene forteller også om grove negative sanksjoner.

– For noen innebærer dette psykisk vold og frarøvelse av goder, for andre handler det om fysisk vold, drapstrusler og at noen familiemedlemmer ikke ønsker å ha kontakt med dem. Volden er sterkest blant informantene som har innvandret til Norge, eller er oppvokst med foreldre som har innvandret, sier Bue.

Diskriminering i homomiljøet
Og som Kevin Ruiz Storli var inne på; transpersoner som han opplever en slags dobbel diskriminering.

Først gjennom familie og hos andre i innvandrermiljøet, men også i homomiljøet. Flere av informantene opplever homonormativiteten som råder i det skeive miljøet som utfordrende. De som bryter med den, kan oppleve å bli sanksjonert, og flere mener de ikke blir tatt seriøst fordi de ikke er hvite, viser Kristine Bues arbeid.

– Flere forteller om usynliggjøring og at de ikke blir inkludert når transsaker settes på agendaen. En av informantene som identifiserer seg som genderqueer (verken kvinne eller mann) forteller at hen* har en opplevelse av at andre ikke tror at det finnes sånne som hen fordi hen er farget og ble født kvinne. Fargede transkvinner har de fleste et forhold til, mens fargede transmenn og genderqueers med vagina er det få som har hørt om. Slike kjønnsidentiteter blir på en måte kun knyttet til hvite transpersoner, forklarer Bue.

– Sliter med å se Kevin som "han"
– Da jeg fikk vite det, ba jeg til Gud om et mirakel. For i mitt hode er hun fortsatt Kimberly, forteller Kevins mor Olga på telefon fra hjemmet et sted på Vestlandet.

– Hva visste du om transpersoner før Kevin stod frem?

– Ingenting. Før trodde jeg bare homofile var veldig jentete og lesbiske veldig guttete. Jeg hadde hørt om såkalte ladyboys i Thailand, men ellers var jeg ganske uvitende. Helt til jeg begynte å se på tv-serien "I am Cait", som handler om Caitlyn Jenners liv. Da forstod jeg at transpersoner er mennesker som alle andre. Jeg synes Kimberly er tøff som går gjennom dette, selv om det fortsatt vil ta meg litt tid å venne meg til å se på henne som "han".

Lhbt-spørsmål er et ikke-tema i Costa Rica, forteller hun. Og homofiendtlige skjellsord som "playito" og "tortillera", er ganske vanlig i det mellomamerikanske landet.

– Jeg har selv blitt tatt for å være lesbisk og kalt for "tortillera" i Costa Rica. Det er lite forståelse for alt som er utenfor det heteronormative, forklarer hun.

– Kevin ønsker å ta en kjønnskorrigerende operasjon, hva tenker du om det?

– Han er voksen og kan gjøre som han ønsker. Når han går gjennom forandringen blir det mye enklere å se han som en mann. Å se ham som Kevin.

Hun råder foreldre i samme situasjon å søke råd og informasjon. Og forteller at åpenhet rundt barnas kjønnsidentitet er en viktig del av dette.

– Man må nesten gå gjennom det selv for å forstå hvor viktig det er at slike historier kommer frem i lyset. Foreldre skal ikke bli sett ned på fordi de har skeive barn. Til tross for at det har vært utfordrende for oss, er også hans historie en velsignelse. Jeg har lært og satt meg inn i et tema jeg ikke visste fantes, forklarer hun.

Etterlyser møtesteder
De som opplever mest støtte fra familien er enten adopterte eller har samisk bakgrunn, konkluderer studiet. Kevin Ruiz Storli er ingen av delene, men anser seg som heldig.

– Det var bare en prosess for mamma å gå gjennom. Å plutselig omfavne Kevin. Jeg lever åpent overfor familien, har kjæreste og trenger ikke å skjule det hjemme, smiler 23-åringen når han blir presentert for morens tanker.

Hva tror du myndighetene kan gjøre for å hjelpe folk i din situasjon?
– Det aller viktigste er å skape arenaer hvor folk som oss, som både er flerkulturelle og skeive, kan møtes. Vi med innvandrerbakgrunn forstår hverandre bedre.

– Det er for eksempel ikke lett for nordmenn flest å forstå hvordan det er å ha en livredd mor som er helt fra seg fordi barnet hennes er skeivt. Men mange flerkulturelle gjør det. De vet hvordan det er å komme fra en konservativ og religiøs bakgrunn, og jeg tror vi ville følt oss mindre alene dersom slike møtesteder fantes, forklarer han.

*Hen: kjønnsnøytralt pronomen som brukes om dem som verken identifiserer seg som mann eller kvinne.

FAKTA:

Kristine Bues masteroppgave: Ulike Kulturelle Forståelser av Kjønn (2014), er den eneste norske studien som kun ser på transpersoner – eller folk som identifiserer seg som transpersoner – med etnisk minoritetsbakgrunn og deres levekår i Norge. Den er basert på dybdeintervjuer med 13 informanter mellom 20-50-årsalderen. 

Dette er noe av funnene i studien: 

*Mange opplever at deres etniske nettverk er lite aksepterende overfor annerledeshet. Flere opplever psykisk og fysisk vold og utestenging av familien. Dette gjelder i størst grad innvandrere som hverken er samiske eller adopterte. 

  • Flere opplever at det skeive miljøet er sterkt preget av homonormativitet imed sterke sanksjoner mot de som bryter disse. 
  • I tillegg synes mange at veien inn i arbeidsmarkedet er veldig vanskelig. Språk og tilgjengelighet for kjønnsbekreftende behandling gjør at flere kvier seg til å forbedre sin hverdag. Å søke jobb er utfordrende. Spesielt når de skal krysse av for kjønn, navn og id, og de ikke henger sammen. Noe som gjør søkeprosessen vanskelig.
  • Det er forskjell på de som er vokst opp i Norge og de som er vokst opp i utlandet. Repondentene som vokste opp i Norge, har du mye mer tilgang til informasjon for å få hjelp. De som kommer til Norge som voksne vet lite om hvor de kan søke råd, hjelp og veiledning.