Fritt Ord, svineri og 1. mai


Utrop nr. 8/2009 (14.05.2009)
Som kjent er 1. mai arbeidernes internasjonale solidaritetsdag. På arbeidernes dag er det tradisjon i Norge at de som taler på Youngstorget i Oslo oppfattes som hovedtalere på dagen. I år var det landets stats- og finansminister som brukte denne talestolen på dagen. I og med at det er arbeidernes dag skulle en tro at det var arbeiderne som brukte denne talestolen. Når det er disse ministrene som bruker denne talestolen skal det ikke være tvil om hvem som er de fremste arbeiderne i dette landet. Dette er vi vant med fra diktatoriske kommunistregimer, hvor de styrende selv holdt lange taler på denne dagen. Jeg bare nevner det om noen skulle være i tvil om at vi lever i et land hvor de såkalte rødgrønne som styrer skuta.  

Det har visst nok vært frykt for såkalt svineinfluensa. Et virus tilhørende familie A skal visst nok være meget farlig for mennesker. Panikk bryter ut, om det så er i Mexico USA eller Norge. Munnbind skulle være forebyggende. Det skaffes millioner av munnbind, som i ettertid viser seg å ikke hjelpe likevel. Samtidig med dette virusutbruddet tildeles Fritt Ords pris til en statsstipendiat.       

April har vært rik på viktige og banale begivenheter innen økonomi, politikk og samfunnsdebatter av kjente slag, og noen nye. Sjefen for Norges Bank holdt sin årlige tale og budskapet er klart: ytterligere elendighet kan ventes før det blir bedre – hvis det blir bedre.  

Den siste Elevundersøkelsen viser at de aller fleste trives på skolen, men en del elever opplever mobbing. Derfor styrker regjeringen innsatsen mot mobbing også i år og viderefører arbeidet som startet med et manifest i 2002. Statsministeren og kunnskapsministeren signerte sammen med sentrale parter i det nasjonale skolesamfunnet et nytt Manifest mot mobbing. Barn og unge skal få vokse opp i trygge omgivelser uten mobbing. Derfor har partene forpliktet seg til å forebygge og bekjempe mobbing. Selv om bevisst innsats mot mobbing gir resultater, kan mange likevel oppleve å bli mobbet på skolen.

Saker som har vært mest debattert i alle slags media har utvilsomt vært blasfemiparagrafen, bruk av hijab som en del av politiuniform og arbeidsforholdene i Nav. Ingen av disse kan sies å ha fått en såkalt lykkelig slutt enda, verken for regjeringen eller for sakene selv.

Hyller hets

Tildelingen til Fritt Ord handler altså om å stimulere til og styrke kårene for ytringsfrihet. Men det er en dårlig idé å blande ytringsfrihet med retten til å diskriminere, krenke, hetse eller mobbe folkegrupper ut fra visse kjennetegn.  

Når ytringsfriheten er løs, må alle passe seg. For her stilles det ingen krav til saklighet, moralsk dømmekraft eller anstendighet. I krig er alt tillat og for ytringsfriheten finnes ingen grenser. Hva blir så forskjellen, lurer nå jeg? Ord og form sier noe om samfunnets evne til å håndtere verdidebatter. Klarer vi ikke å fremme meninger med ord med egen og andres respekt kan noen ytringer fremstå som både vulgære og krenkende, eller stigmatiserende og diskriminerende. Alle fire aspekter får store konsekvenser. Vi mangler fortsatt nyanser og saklighet i argumentasjonen og dannelse i formen.  

Det er likevel helt i orden at det måtte ei tøyfille til – hijab, som brukes for å tildekke håret, for å avdekke hvor sammensatt et flerkulturelt samfunn kan være, og hvilke endimensjonale løsninger tilhengere av norskhet forfekter. Når jeg nå har pustet ut etter blasfemi- og hijabdebatten, lengter jeg etter karnevalstemning i Rio. Med hijab på hodet håper jeg å møte noen norske politifolk i bikini! 

Hos Fritt Ord heter det i vedtektenes paragraf 2:     "Institusjonen Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord."    "Fritt Ord kan også støtte andre sider ved norsk kultur, i første rekke den del av kulturen som gjør bruk av ordet."    "I særlige tilfelle kan Fritt Ord bidra til å fremme ytringsfriheten i andre land."    "Fritt Ords bidrag skal være utdelingen av Fritt Ords Pris og Fritt Ords Honnør, og direkte støtte til særskilte prosjekter – etter søknad eller av eget tiltak."

Noen utvalgte tidligere prisvinnere:

2004:  
Unni Wikan for innsiktsfulle, åpenhjertige og utfordrende bidrag til debatten om verdikonflikter i det flerkulturelle samfunnet.  

2002:
Aslam Ahsan for uredd og langsiktig innsats for å bygge bro mellom kulturer. Også 2002: Shabana Rehman for modig, kraftfull og nyskapende bruk av det frie ord med det samme formål. 

I det norske samfunnet – ofte ut fra bestemte forestillinger – deles mennesker i  kategoriene vi og de.
Det er snakk om meget selektive og opportunistiske kategorier, som er funksjonelle ut fra konteksten og hensikten.

Det er en retorikk som oppildner til avstand, fordommer og fremmedfrykt. Vi vet at fordommer på bakgrunn av utseende, kultur eller klasse i sin alminnelighet er en skjemmende holdning og fordømmes på det skarpeste, derfor er det viktig å ikle disse forestillingene et annet språklig drakt.

"Norske" talsmenn

De som uten forbehold og med solide negative stereotypier bekjemper undertrykkingen blant etniske minoriteter er ”våre”. Ungdommene blir også kritisert i pressen for å ikke å gi uforbeholden støtte til den nye symbolet for jentefrigjøring – Shabana Rehman. Frie ord gjelder altså ikke kritikerne, for de blir trolig ansett som truende av den prektige moralske eliten.  

Begrepet hjernevasking benyttes både av en del unge som er imot foreldrenes tradisjoner for å betegne disse som undertrykkende og av såkalte innvandrereksperter for å karakterisere de unge som ikke, på ordre fra dem, tar avstand fra foreldrenes tradisjoner.  

Selv der det er viktig og riktig å oppmuntre til debatter, er det viktig å ikke lovprise vulgariteter. De fleste går i de berømte skyttergravene og vi får en retorikk som bidrar til ytterligere polarisering fordi denne formen for initiativ til dialog mangler både intellektuell sammenheng, språklige nyanser og holdningsmessig åpenhet. 

Det er derfor viktig å ikke bare være opptatt av Frie ord, men meningen med frie ord. Frie ord som har bevisst eller ubevisst til hensikt å krenke andre og virker undertrykkende skal ikke belønnes.  

Hvilke ord og begreper er blitt brukt for å omtale gruppen og hvordan nedvurderinger av romanifolket, spesielt blant politikere og fagfolk, har bidratt til å legitimere brutale overgrep, kriminalisering med påfølgende forfølgelse, straff og fratakelse av verdighet og identitet.  

Romanienes skjebne

Tvangssteriliseringer og andre overgrep med påfølgende tap er i fokus for Hjørdis Fodstad. Hun legger til grunn erfaringer fra mennesker som selv og/eller kjenner til andre som har vært utsatt for krenkelser fra storsamfunnet. Fodstad belyser tvangssteriliseringer fra to sider, femten personer av taterslekt og tjue tidligere ansatte fra institusjoner som Misjonen, skolehjem, åndssvakeomsorg og helsevesen. Psykiatere, leger, sosialarbeidere og lærere har med ulike midler drevet med sortering av mennesker og sterilisering ut fra det de oppfattet som undermennesker i storsamfunnet.   

Romanifolket og deres livsstil var uønsket av storsamfunnet. Sterilisering ble brukt til å begrense deres antall i Norge. Her gis det en historisk oversikt over når, på hvilket grunnlag og hvorfor romanifolket ble utsatt for steriliseringspolitikk i Norge i perioden 1934-1977. Leserne får også innsikt i debatten mellom filantropi og vitenskap om bruk av sterilisering. Både uenigheter og samstemmighet belyses med utgangspunkt i sentrale aktører innen politikk, Misjonen og vitenskap.  

Det handler tross alt om vår nære historie! Hva er det som gjør at det er lettere for samfunnsforskere å kritisere alle andre i ettertid og ikke seg selv? For vi kan ikke komme utenom at de fleste samfunnsforskere er også speilbilde av det samfunnet de til enhver tid lever i, med for eksempel valg av problemstillinger, begrunnelser, analyser og forklaringer.  

Islam som religion og mennesker tilhørende muslimsk tro, har, spesielt siden slutten av kalde krigen, og etter Vestens krig mot terrorisme har vært under stor press og tolket med spesielle blikk.  

Det er annerledes med islam og muslimer. Det er visst fritt fram for enhver som ønsker å få blest om seg selv. Nesten alle kan her komme med frie ord, og den påfølgende debatten er ofte helt ute av proporsjoner. Hijab, omkjæring, tvangsgifting, kvinneundertrykking er det eneste det fokuseres på. Jo mer en kan komme med meninger som oppfyller meningsløs kontroversialitet, jo bedre blir altså debatten for de tabloide mediene.  

Synsing om islam

Med jevne mellomrom settes temaet islam og muslimer under debatt i det offentlige rom i Europa og Norge. Bøker som Mot en ny norsk underklasse – Innvandrere, kultur og integrasjon av Unni Wikan (1995), Min tro din myte – Islam møter norsk hverdag av Walid Al-Kubaisi, (1996), Ordet som stempler djevlene… av Inger Lise Lien (1996) og Mashalla – en reise blant kvinner i Pakistan og Hellig Tvang, begge av Hege Storhaug (1996 og 1998) er alle, på hver sin måte, gode eksempler på personlige meninger og holdninger satt i system, og betegnet som vitenskap – populærvitenskap.

For meg føyer disse inn i rekken av synsing basert på stereotypier, samtidig som det kom sterke henstillinger fra storsamfunnet om at ”de andre” ikke skulle kritisere det norske samfunnet og verdier, noe som følgende to eksempler illustrer: 

I boka Ny underklasse (Wikan 1995) er hovedanliggendet at man i Norge er i ferd med å få en "ny underklasse" av innvandrere. Men som etter hvert utdypes til muslimer og arbeidsmigranter fra Pakistan og deres barn. Hun sier det selv, "...å skape en framtid for sine barn – det synes underordnet blant mange (muslimer) i Norge. Isteden får man en fiksering på fortid, kontroll og rigiditet forbundet med avstandtagen til den verden ens barn selv skal leve i. Det er en ulykkelig tilpasning, for den er dømt til å mislykkes og slå tilbake på en selv». Budskapet (Qureshi 1996) i boka var at «den norske frihet og likestilling» er de beste verdier for alle. Professoren fortsetter og skriver, "det er også for meg uakseptabelt at mennesker som har valgt å komme hit og nyte godt av Norges goder – som frihet og materiell velferd – stiller seg så fordømmende til sider av den kultur vi har bygget opp, og som ligger til grunn for den velferd som innvandrere selv nyter godt av".